fredag 31. januar 2014

Legobuss

Minsten har oppdaget lego, og er nå helt hekta. Siden han hadde bursdag nylig, kom det mye lego i hus. Han har også fått arve alt fra storebror. Vi snakker mye. Enorme mengder

Nå drar han med seg bruksanvisninger når han skal legge seg, ligger og leser og planlegger og gleder seg til neste dag når det blir bygging igjen

Jeg er ikke den som elsker å ligge på gulvet og bygge lego. Jeg gjør det hvis jeg absolutt må, men aller helst ser jeg at mannen gjør det. Han er til og med så ivrig at han kan finne på å bygge noe helt alene, uten minsten

Vi er godt i gang med en stor legoby. Politihuset ble ferdig i går. I dag står buss på planen. Og mannen er på fest. Da er det mamma som må trå til, da

- Mamma, du er blitt skikkelig god på å bygge lego da! Dette klarer du kjempebra!

Snakk om positiv heiing og oppmuntring. Og jeg klarer det. Bussen blir kjempefin


Selv om den er gul og ikke rød. Men vi kan vel venne oss til det også. Den har tross alt både dører som kan åpnes og seter til opptil flere passasjerer

I morgen er det pizzabutikken som står for tur

onsdag 29. januar 2014

Om å miste seg selv

En gang for lenge siden, før jeg fikk barn selv, så jeg et sånt selvhjelpsprogram med en sånn selvhjelpsdame som har skrevet selvhjelpsbøker og alt sånt. Kanskje hun heter Sissel Gran?

Ikke helt min greie, men tv sto vel på da. Det var jo på den tiden jeg fritt kunne se på hva som helst, når som helst

Hun selvhjelpsdamen skulle hjelpe par som sleit litt med samlivet

Jeg husker ikke noe særlig av programmet, og jeg så ikke så mye på det heller. Jeg husker bare en ting. Et par. La oss kalle dem Alfonso og Liv. De var gift og hadde barn, og hadde endt i hverdagsfellen. Eller hva man nå skal kalle det. De var rett og slett blitt foreldre på heltid

Jeg bet meg særlig merke i en ting han sa, han der Alfonso. Han sa, litt oppgitt og lei: Vi er liksom ikke lenger Alfonso og Liv. Vi er bare mamma og pappa

Og jeg husker at jeg tenkte, litt sånn fordomsfullt i mitt stille sinn: Det er vel helt opp til deg selv? Du klarer vel å fortsette som før, selv om du har barn?

Nå er det mange år siden, og jeg sitter her i mitt lille hverdagsliv og er mamma. Og har mistet meg selv litt på veien. Jeg omtaler mannen som Pappa, og sier sånne ting som  Mamma kommer litt senere hjem i dag og Mamma skal komme og hjelpe deg med tannpussen, når jeg snakker til gutta

Forrige dagen sa mannen: Skal du ha flere pølser, Marita?

Hvorpå sønnen spontant bryter ut i latter. Det er sjelden du sier navnet til mamma!

Det stemmer jo det. Jeg er sjelden meg selv. Jeg er som regel mamma. Og det er helt greit. Jeg er jo mamma. Jeg vil være mamma. Jeg har valgt det helt selv. Det er noe som forandres når man får barn, og livet blir ikke som det var før. Det er helt greit

Men av og til er det jo deilig å være bare meg. Derfor gleder jeg meg nå til vinterferien, når gutta skal på ferie til mormor og morfar, og jeg skal være bare meg

Og så blir det fint når de kommer hjem fra ferie igjen, og jeg kan gå tilbake til å være mamma


mandag 27. januar 2014

Full fest

Jeg tror på å gi barn de gode opplevelsene. De som ikke nødvendigvis er så storslåtte men som gir en god følelse. De som er enkle og på barnas premisser. Selv om det er mer å organisere hvis man har festen hjemme enn om man setter det bort

Da jeg bodde i Tyskland, hadde foreldrene der en slags konkurranse i å overgå hverandre, og noen endte med voldsomme opplegg på museum med utkledning og skattejakt og fullt opplegg. Til en sum jeg ikke en gang vil vite

Da jeg var liten, hadde vi bursdag ute. Med pizza og kaker, og så lekte vi som vi alltid gjorde. Tegnet med de nye tusjene vi fikk i gave. Gjerne på en stor papirduk. Kanskje hadde vi en organisert lek eller to, for å få med alle. Men som regel klarte vi oss selv. Enkelt og greit

Derfor har ikke mine barn lekelandbursdag eller McDonaldsbursdag eller bowlingbursdag. Jeg sier ikke at de som velger den løsningen gjør feil. Jeg vet at gutta elsker å gå i sånne bursdager. Men jeg tror at ikke alle behøver å gjøre det samme. Jeg tror barn tilpasser seg, og til tross for visse forventninger, går det helt greit om en bursdag ikke er helt lik den andre. Og når vi har både overskudd og plass til å feire med ti femåringer hjemme hos oss, syns jeg det er helt i orden

Hos oss er det aldri brus i bursdag. Det er grønnsaker på bordet, og kanskje en godtepose, men først når barna er på vei hjem. Om jeg husker å organisere det. (Jeg syns nemlig det er greit at sukkerkicket kommer først når de er vel hjemme igjen). Det er så langt ingen som har klaget på det. Det viser seg at de spiser grønnsaker om det står på bordet. De ber faktisk om mer gulrot.  Barn som egentlig ikke liker sushi, prøver seg til og med på det.
De godtar også at det kanskje ikke er godtepose

Men det er klart - denne kaka er vel den de vil huske best
fra årets bursdag
Vi har hatt utebursdag for eldstemann, som er født i august, og for minsten, som er født i januar. Det er ikke alltid man behøver sol og sommer for å få en fin dag. Det går nemlig helt greit å grille pølser på bål og drikke varm kakao. Bare man gir beskjed til gjestene om å kle seg etter forholdene. Akkurat det er essensielt når det er januarbursdag ute

I dag blir minsten fem år. Vi feiret i helgen, sammen med en barnehagevenninne. Det var full fart i tre timer, kaos og høyt støynivå. Men alle barna var i samme rom. De var ikke spredt rundt i et lekeland. Vi organiserte ikke noen leker, men de hadde det fint likevel. De prøvde mat de egentlig ikke likte, og de spiste gulrøtter og agurk

Bursdagsbarna var lykkelige etter festen. Det er det viktigste. Og det viser seg, at hos oss er det enkle ofte det beste. Om enn litt slitsomt for oss voksne de tre timene det står på

lørdag 25. januar 2014

Sushibursdag

Vi har feiret noen bursdager opp gjennom årene, med store og små selskaper. Som regel med pølser eller noe annet enkelt

Minsten blir fem om to dager, og har et ønske til bursdagsfesten: sushi

Og når han faktisk foreslår det, må han jo nesten få det

Vi feirer sammen med bestevennen fra barnehagen, og sånn flaks da, at hun også er glad i sushi


Det ender med at en av de ansatte fra barnehagen lager makiruller med tempura scampi og krabbe i mango til oss. Altså noe så avansert! Og vi er så lykkelige, for dette må være den kuleste barnebursdagen vi har hatt noen gang. Jeg er sikker på at vi har de tøffeste barnehagefolkene i verden. Rett og slett

Ikke alle barna liker sushi, men jeg tror alle prøver litt. Med pinner og soya og alt som hører til. Vi fyller på med grønnsaker, og avslutter med fiskekake. Ja altså, ikke fiskekaker. Men den kuleste kaken som passer som bare det i en sushibursdag: Nemo sjokoladekake

Vanligvis har ikke barn i bursdag tid til å spise kake. I dag er det ikke en smule igjen

Fra nå av skal vi alltid feire bursdag sammen med venninnen - siden hun har en mamma som er så god på kaker. Noe jeg nemlig ikke har tålmodighet til selv

Nå har jeg spist restemat fra bursdagen. Så mye bedre enn kalde pølser i lomper!

torsdag 23. januar 2014

I vannkoppenes tegn

Minsten må hentes i barnehagen, han har vondt i hodet og føler seg slapp

Eldstemann klør og tror han har fått vannkopper

Og der kobler mamma de to tingene sammen: vondt i hodet og litt feber + kløe = drar opp gensere og sjekker magene. Så sannelig! Begge to ja. Samtidig

Denne uken står altså i vannkoppenes tegn. Lite søvn, mye kløe, men egentlig relativt godt humør på begge, alt tatt i betraktning

Eldstemann er ikke så hardt angrepet, men starter med å ta det som en mann: høylytt og voldsom klaging og nær-døden-opplevelser

Minsten derimot. Så utrolig full av prikker, og ganske lei seg i perioder. På dagtid ganske godt humør. På natten helt fra seg av kløe

Vi får besøk av folk som gjerne vil ha vannkopper. Eldstemann oppgitt: Det er jo ingen som VIL ha vannkopper!

Minsten: Jeg vil ikke ha vannkopper! Jeg vil ikke gi dem til noen heller! Og gjemmer seg under bordet da besøket kommer

Den går overraskende bra, denne uken, til tross for urolige netter, og vi sparer mange sykedager på at de er prikkete samtidig. Og ifølge mannen, som har hatt vannkopper i voksen alder, er det lurt å gjøre det unna nå

Til helgen er det bursdagsfester både lørdag og søndag, og vi stiller da med smitte til dem som måtte ønske det
Sykdommen, illustrert av minsten

mandag 20. januar 2014

Juryen

Jeg mener barn må tåle å prøve nye ting. Ikke bare i matveien, men også kulturelt

Sønnen er ikke spesielt interessert i det, må jeg innrømme. Han liker nok å gjøre ting han kjenner til. Kino og sånt. Annet er nok litt kjedelig. Vi var mye i teater før, men nå blir det lenge mellom hver gang

Derfor benytter jeg sjansen da jeg ser at det settes opp en forestilling på Dansens hus her i byen. Jeg vet at en av bestekompisene er delaktig, sønnen vet ikke det. Tanten til kompisen har laget oppsetningen, og det viser seg at han kjenner flere av barna. Akkurat det hjelper jo på, da

Og det blir en suksess. Særlig da lillebroren til kompisen dukker opp på skjermen. Han er et sjarmtroll, og vi må le, særlig hver gang han sier Kjedelig!

Barn ser ikke de begrensninger voksne ser, og det kommer ganske tydelig frem i sekvensen der danserne må følge Barbiedokkenes bevegelser. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, sånn fysisk. Men god underholdning, det blir det

Unger er herlige, og denne forestillingen er virkelig beskrivende for hvordan barn er, og hva de mener og syns om samtidskunst. Jeg er veldig glad for at vi gjorde dette, og det tror jeg faktisk sønnen er også. Som en av gutta sier etter en av delene: Det var jo faktisk ganske fint!

Ja. Tør å gjøre noe annerledes. Noe dere ikke gjør hver dag! Tør å skille dere litt ut! Kanskje det ikke er så kjedelig som dere tror

Hvis noen nå bare kan fortelle meg hvem som synger den engelske sangen mot slutten der, så er jeg strålende happy




Forestillingen blir presentert på følgende måte:

Forestillingen åpner med en mystisk scene; to dansere danser samtidsdans til vakker musikk med projisert natur som bakteppe. Med ett høres hvisking, først fra ett barn, etter hvert kommer flere stemmer til: "Hva er det de gjør? Hvorfor gjør de det? Jeg skjønner ingenting!" Plutselig kommer ett barn tilsyne på projeksjonsduken i bakgrunnen, så ett til og ett til. Barna stanser forestillingen.

De kommer frem til at ettersom de er barn, og dette er en barneforestilling, burde de få lov til å være med å lage forestillingen. Herfra ovetar barna kontrollen; de skal lage den optimale forestillingen!

Om de lykkes vil vi ikke røpe på forhånd, men gruppen står overfor mange utfordringer- hvordan skal de bli enige- de er jo ikke enstartede selv om de er barn....

torsdag 16. januar 2014

Politisk kvarter

Det finnes en del mennesker i verden som ser seg nødt til å flykte fra hjemlandet sitt. Fra et land hvor de er forfulgte eller undertrykte. Av forskjellige årsaker

Fordi de er homofile

Fordi de tilhører et annet folkeslag enn de som sitter med makten

Fordi de er uenige med han som leder landet

Fordi de tilhører feil religion eller kaste

Det finnes mange grunner til at noen flykter. Men det de ønsker å oppnå, er felles: Det er frihet. Trygghet. Demokrati

De flykter til Norge. Til et land i frihetens og demokratiets ånd

Til et land hvor det største problemet er om Statoil-koppen kommer til å holde hele sesongen, eller om man må innom og klage og bytte til en ny. Og om kaffen faktisk er så god på Statoil at det er verdt bryet

De flykter til Norge, der de kan gå en onsdag ettermiddag i Oslo sentrum og faktisk slumpe til å møte en statsminister. Eller finansminister. Eller en annen minister. Og så kan de si Hei! Og så får de et Hei! tilbake. De kan slå av en liten prat. De har lov til å si: Vet du, Jens (eller Erna, eller Kristin, eller Siv eller hvem det nå er), jeg er ikke helt enig med deg! Men jeg syns likevel du er en hyggelig person!

Og så vil Jens (eller Erna, eller Kristin, eller Siv eller hvem det er) svare: Takk for at du deler dette med meg. Dine synspunkter betyr mye for meg!

Og så vil de gå hver sin vei og være enige om at det er helt greit å være uenige

Det er dette de tror de flykter til. Ytringsfrihet. Religionsfrihet. Lov til å være homofil, eller svart, gå med hijab eller være vegetarianer, eller like å gå med dameundertøy selv om han er mann, uten at noen andre bryr seg om det

Så møter de forsvarspolitisk talsmann for Frp. Christian Tybring-Gjedde. Som kritiserer sin medpolitiker likestillingsministeren for å ha gitt en inkluderingspris til Forsvaret. Og som høyt og offentlig uttaler: 
Jeg synes ikke Forsvaret eller andre offentlige instanser skal tilpasse vårt samfunn til ulike religioner
Jeg sier ikke at jeg alltid har rett. Jeg sier ikke at mine holdninger alltid er de riktige. Men jeg tør å påstå at dette er langt fra greit

For det vel nettopp det som er et åpent demokratisk samfunn: Et samfunn som tar hensyn til alle individer. Som lar et menneske være det mennesket det er. Uavhengig av hodeplagg, matvaner eller religion

Derfor skal jeg her og nå bruke min ytringsfrihet:
Jeg syns ikke norsk presse skal la folk som Tybring-Gjedde få uttale seg offentlig i media


onsdag 15. januar 2014

Harmoni

Jeg simpelthen elsker middagsstunden. Den alle omtaler som den aller hyggeligste daglige samlingen, der alle i familien fritt får fortelle om sine store og små opplevelser gjennom dagen, med tente stearinlys på bordet og pene manerer

harmoni

I mitt nå nye og bedre hverdagsliv, har jeg jo laget en ukeplan for middagen. Slik at jeg i det minste slipper å finne på de nye og utrolig spennende variasjonene hver eneste dag, med lavt blodsukker og unger som maser. Nå også med egen middagsplanlegger for 52 uker. Mangel på inspirasjon skal det i alle fall ikke stå på

Den planleggeren kan vel like gjerne erstattes allerede nå av et årshjul med spaghetti og kjøttdeig, fiskegrateng fra Findus og tomatsuppe. For nå etter at jeg har innført det nye opplegget, er det diskusjon hver dag om det er godt eller ikke, det som blir servert

I dag når vi virkelig nye høyder. Vi lager svinekjøtt med honning og grillsaus, minsten og jeg. Han insisterer jo hele tiden på å hjelpe til. Vanligvis går det greit, men med en kombinasjon av sånne dameplager og en gryende influensa, er det egentlig ikke så gøy syns jeg

Minsten begynner før maten står på bordet: Dette skal ikke han spise i hvertfall, han skal bare ha couscous. Eldstemann syns det lukter kjempegodt, men liker ikke sånn saus. Før han har smakt

Jeg tar kampen, og insisterer på at de skal spise. Mannen tør jo ikke noe annet, så han spiser. Eldstemann spytter ut første lille bit med kjøtt, den har nesten ikke rørt tungen en gang, og spiser bare couscous. Akkurat det har jeg nettopp nektet minsten. Han blir derfor sint og legger seg bak et skap i stua og hylskriker i 20 minutter. Selv om han egentlig er sulten

Det ender med at alle blir sure

Minsten er selvsagt sulten. Han ordner seg selv, når alle andre er ferdige. Han finner ketsjup til couscousen og mumler for seg selv: Dette er den verste sausen jeg har smakt i mitt liv

Det er ikke den verste sausen. Den er faktisk ganske god. Den vil bare aldri bli servert igjen i dette huset

Og hadde det ikke vært for at jeg fortsatt er sur, ville kommentarene fra minsten vært ganske underholdende

tirsdag 14. januar 2014

Anarki?

Åh! Jeg vet det jo. Jeg må slutte. Men noen ganger klarer jeg ikke

Jeg blir sittende og lese kommentarer på nettaviser. Det er så dumt. For jeg blir ikke lettere underholdt. Jeg blir sur og irritert

I dag leser jeg om han gamlingen i Nordland som mener han er så gammel at han ikke behøver å forholde seg til lover og regler, verken til vanns eller til lands

Hvor gammel må man være før man kan slutte å forholde seg til lover og regler? Nitti? Eller skjer det ved pensjonsalder? Og går man av med AFP, kan man da velge seg ut noen lover og regler man slipper å forholde seg til?

Nå får han gamlingen holde på som han vil. Det er faktisk ikke lov å kjøre uten sertifikat. Men siden han er nitti får han vel lov da? Eller?

Det jeg blir mest skremt av, er alle de som heier på ham i kommentarfeltene. Og på Facebook. Det første ordet som faller meg i hu, er anarki

Hentet fra wikipedia, er en av betydningene: Fravær av styrende prinsipper, som for eksempelvis felles standarder og formål

Er det virkelig det vi ønsker? Når jeg leser kommentarfeltene, kan det i alle fall virke sånn

søndag 12. januar 2014

Visuelle øyeblikk #2

1. Julen varer helt til påske. Julekort til minstens bestevenn og hele hennes familie
2. Dragemammas nye kjole - for løvemammaer
3. Politimesteren må ta seg en hvil på sofaen
4. Gnomeville-kjole. Str 110. Så fornøyd med denne!
5. Ord med Q i seg. Kjempekjente ord

fredag 10. januar 2014

Surrealistisk monopol

Å spille Monopol er liksom ikke det morsomste jeg vet. Brettspill generelt er ganske kjedelig. Og kortspill. Og egentlig dataspill også. Spillegal blir jeg vel aldri, skjønner jeg

Men nå har minsten oppdaget Monopol. Og det er ganske underholdende, i alle fall å observere. Det er litt som når Tommy og Tigern spiller Tommyball. Reglene blir til underveis. Og gjelder kun for den omgangen som foregår akkurat i øyeblikket


Nå spiller minsten og pappa en runde Monopol. Siden jeg har overhørt ham en gang tidligere, da han spilte alene for seg selv, har jeg en viss oversikt over hvordan reglene kan være. Det har jo ikke pappa, så han stiller med et lite handikapp akkurat der. Han tror lenge at han spiller en helt vanlig, ordinær runde Monopol. Amatør, altså

De spiller med tre terninger, og det virker som de slår 13 oftest. Til enorm jubel og glede hver gang. Gjerne ledsaget av en liten dans og sangen Jeg vinner, jeg vinner. Minsten der altså, ikke pappaen

Pappa teller 13 plasser med sin brikke, og er nedom hjørnet med politiet på. Altså rett i fengsel. Jeg visste jo det, han så ikke den komme. For å slippe unna fengsel, må man nemlig hoppe over feltet med politiet. Og for å komme ut fra fengselet, må pappa betale litt. Under bordet. Jeg er litt usikker på hvem han betaler til

Men vi har glemt å ta penger, sier pappa

Da er det bare å hente litt ut av banken ved behov. Noen sedler i en passe fin farge. Om man må betale seg ut av fengsel for eksempel. Enkelt og greit

Nå får jeg tog igjen! sier pappa

Og får et kort med tog på

Sånn sett fra sidelinjen virker det egentlig som at han glir godt inn i dette litt surrealistiske monopolmiljøet

Minsten mener han kommer til å vinne. Alle er en stund veldig usikre på hvordan det avgjøres hvem som vinner. Det er jammen ikke godt å si. Jeg tror det skjer når det skjer

Og plutselig skjer det!

Minsten vinner. Men pappa har flest tog

torsdag 9. januar 2014

Bekymringer

Bekymringer kommer i alle former

Jeg bekymrer meg for sykdom og ulykker og at det kan skje noe med eldstemann når han tar bussen hjem alene fra skolen

Minsten bekymrer seg for hva som vil skje om han får en knekkebrødsmule inn i hjertet

onsdag 8. januar 2014

Selgere

Kjære alle dere der ute som jobber som selgere

Jeg ønsker ikke nytt mobilabonnement. Merk dere det, Aksel, Robin, Tomas, hva dere nå måtte hete. Det er ikke nødvendig å gi meg tilbud jeg ikke har råd til å la gå fra meg

Så til alle dere som ønsker å gi meg gode tilbud på alt fra ny pc til anleggsmaskiner. Jeg trenger det ikke! Trenger jeg ny symaskin, så kjøper jeg en. Og så langt har jeg ikke fått noen tilbud om akkurat det. Det går  mye i blekkskrivere og snekkertjenester

Jeg har i dag fått et supert tilbud fra et firma som videreformidler anleggsmaskiner, busser og lastebiler. De ønsker å selge mine maskiner for meg:

Hei.
Jeg sender deg en mail da vi har stor etterspørsel fra inn – og utland etter brukt utstyr innen anleggsmaskiner, lastebiler og industrimaskiner.

Og det er her vi kommer inn. Om vi ikke allerede har en kjøper på utstyret ditt, så finner vi en. Enten den skal selges i dag eller senere.
 
De ønsker å gjøre det lett for meg

Kjære alle dere som spyr ut slik informasjon og disse supre tilbudene: hva med å sjekke litt nærmere hvem dere sender til? I Brønnøysundregisteret, hvor jeg regner med dere henter informasjon fra, står jeg oppført innen bransjen Søm av klær. Til det trenger jeg få anleggsmaskiner, og har derfor heller ingen å selge. Dette gjør jo ikke ting lett for meg. Dette virker rett og slett bare forstyrrende

Men om dere tilfeldigvis skulle ha behov for en ny genser med anleggsmaskiner på, kan jeg helt sikkert ordne det. Eller tog. Jeg har stoff med tog på. Det er bare å ta kontakt

Det er dere jo ganske gode til, i det minste

søndag 5. januar 2014

Visuelle øyeblikk #1

Ny serie på bloggen - ukens små visuelle øyeblikk

1. Det er hardt å feire nyttår
2. Nytt år - nye forsetter - drikk mer vann
3. Denne karen møter meg på jobb hver dag
4. Første syprosjekt 2014: Siste julegaven i boks
5. Brannmann Sam hjelper til med støvsuging

lørdag 4. januar 2014

Appearance in court

Jeg er innkalt til retten

Jeg er veldig usikker på om jeg er tiltalt, og for hvilken forbrytelse, eller om jeg bare er et vitne. Det sier innkallingen ikke noe om

Jeg er også veldig usikker på om retten betaler flyreisen, eller om jeg må stå for den selv

Notice to Appear, 
Hereby you are notified that you have been scheduled to appear for your hearing that
will take place in the court of Washington in January 12, 2014 at 11:00 am.
Please bring all documents and witnesses relating to this case with you to Court on your hearing date.
 
The copy of the court notice is attached to this letter.
Please, read it thoroughly.
Note: If you do not attend the hearing the judge may hear the case in your absence.
 
Yours truly,
Jessica Tailor
Clerk to the Court.

Lurer på om jeg kanskje tar sjansen på å droppe å møte, og lar dommeren ta ansvaret for høringen i mitt fravær 

fredag 3. januar 2014

Planlegging

I rekken En ny start, sånn rundt nyttår (som varer i ca en uke) er vi i dag kommet til:

middagsplanlegging og storhandel

Dette er et punkt som dukker opp rundt første januar hvert år, sammen med mindre sjokolade og mer vann, litt mer rydding i huset og rent sengetøy hver uke 

Vi klarer vel som regel å holde på ordningen i ca ti dager. Da skal en av oss ut etter jobb og kommer ikke hjem til middag. Eller så mangler vi den essensielle ingrediensen lam til lammefilet med grønnsaker. Det er kanskje helg og veldig deilig å slippe å lage noe avanserte greier, det er jo så godt å ligge her på sofaen og de har jo sushi på senteret. Eller gutta har ikke lyst på sånn middag den dagen, kan vi ikke bare ha kjøpepizza?

Og selv om jeg hvert år bestemmer meg for at det skal bli en slutt på sånne kjøpepizzaer, de man lager selv er minst like enkle og de smaker mye bedre, er det sånne pizzaer gutta vil ha

Og selv om jeg i dag har bestemt, og høyt og tydelig forklart, at fra nå av er det middagen som står på bordet som er maten. Ikke noe annet. Og den skal spises når det er mat. Ikke om en halvtime. Så hender det jo at en mamma ikke orker den kampen, og serverer en kjøpepizza


Jaja, den basilikumen har vel sett bedre dager...
Jeg har laget en middagsplan nå. Den er inspirert av noen kokebøker fra hyllene her, som jeg ikke har hatt fremme siden januar i fjor. Hadde jeg vært altetende, ville jeg begynt på 1. januar og jobbet meg gjennom. Det går dessverre ikke. Jeg er for kresen til det. De inneholder nemlig mye rart, oppskrifter med kapers og sei og jeg vet ikke hva. Jeg har heller plukket litt her og litt der, i tilfeldig rekkefølge, og ender opp med en handleliste så lang som et vondt år

Å handle er også et forbedringspunkt her i huset. Det er ikke god økonomi å handle litt hver dag. På vei hjem fra jobb. Med lavt blodsukker og slitent hode og unger som venter både i barnehagen og hjemme. Det beste er å handle etter en streng liste, torsdag kveld uten barn. Vel å merke på et annet sted enn Coop Xtra

Siden jeg har vært på Coop Xtra i dag, står jeg faktisk allerede etter dag 1 midt i scenariet: Lammefilet uten lam. I januar spiser man tydeligvis ikke lam. Det betyr at middagen allerede førtkommende lørdag må endres, og blir kylling med bacon. Søndag, som skulle vært kylling, enten utgår eller blir tomatsuppe fra bunnen av. For jeg har husket å kjøpe tomatpuré. Økologisk til og med. Mange glass. Det skal de ha, de på Coop - de har mye økologisk

Om ikke noen inviterer oss på middag da. Det er vi ganske mye bedre på enn planlegging og handling. Der slenger vi oss til og med rundt og tar ting helt på sparket, på kort varsel

Hvis det ikke er får-i-kål. Da takker vi høflig, men bestemt, nei. Men det er jo ikke sesong, det finnes ikke lam i butikken nå, så akkurat det går nok greit denne gangen

torsdag 2. januar 2014

Hverdag igjen

På vei hjem etter første arbeidsdag i 2014, står jeg på t-banestoppet og snakker med to kolleger, da det dukker opp en mann

- Hvor er vi nå. Sånn eksakt! Hva heter det her?

- Eh. Skullerud...

Så drar han frem en mobil og begynner å rope inn i den: - Øy, politiet! Dere må komme hit med en gang! Til Skullerud

Vi ser på hverandre, og jeg tenker at han sikkert er blitt ranet eller påkjørt eller noe sånt

Så snakker han videre: - Jeg blir dødstrua av han gærne bussjåføren! Han truer meg. Han kommer jo etter meg ut av bussen! Han sier han skal drepe meg!

Da begynner jeg å tenke mitt. Siden vi bare hører en side av samtalen, er det ikke godt å si hva politiet mener om dødstruende bussjåfører. Vi har jo heller ikke fått med oss forhistorien, og aner egentlig ikke hva sjåføren har gjort eller ikke. Men jeg ser jo fra der jeg står, at det kanskje er best for sjåføren om han ikke kommer etter noen ut fra bussen. Det har han heller ikke tenkt til, så vidt jeg kan forstå. Særlig da mannen roper: - Ja, sitt der og drikk colaen din du. Sjåførfaen (eller noe sånt uhyggelig i den stilen)

Mannen viser seg å være relativt ustabil, og roper og skriker til politiet i andre enden om denne farlige bussjåføren. Som antakeligvis har lov til å kaste mannen av bussen. Siden mannen, samtidig med at han liksom blir truet på livet, mener at sjåføren ikke har noe som helst rett til å komme her og kreve ham for penger. - Jeg har vel for f... ikke åttehundre kroner!

Ja. Nettopp

Han brøler og tramper rundt og kommer med flere ukontrollerte utrop. Jeg er for så vidt ikke særlig redd; jeg har ikke noe usnakket med mannen, jeg har heller ikke sett i hans retning på noen som helst provoserende måte, og jeg tenker han er mest sint på sjåføren. Og kanskje på Ruter generelt. Og litt på politiet, som jeg tror ikke har planer om å komme til Skullerud med det første. (De har ikke en gang skrevet noe om det på twitter)

Men da han begynner å forklare en dame hva han mener om sånne sjåfører. Om dissa utlendinga. Og at han er så nær å bare klinke til noen. Da begynner jeg å vurdere om det er det beste for oss andre at politiet faktisk dukker opp på Skullerud

Sjåføren har jo reist avgårde med både bussen og colaen sin. Ham er det ikke noen fare for. Men hun som står like ved siden av en liten hissigpropp med litt fiendtlig holdning til mennesker fra utlandet, henne er det litt mer usikkert for. Særlig siden det ser ut som hun kan komme fra Spania eller et annet utland

Banen kommer og mannen drar med den. Jeg skal andre veien, og det siste jeg ser er at han ser seg rundt og kjefter videre inne på banen. Jeg vurderer å ringe politiet bare for å spørre om det er greit å ringe politiet for å melde fra om en meget ustabil og sint mann

Gjør man det, egentlig? Eller har politiet nok av andre ting å ta seg av sånn i hverdagen?

onsdag 1. januar 2014

Den nye Jan Erik Vold

Nå er pepperkakehuset i biter, og det er mange av dem. De er fulle av nonstop og tørre seigmenn og -damer


Minsten koser seg med dette, og kommer med følgende dikt i anledning småspisingen:

seigdamer
smaker godt
som
bokstaver på et
ark

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails