Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2013

Utvikling

Hvorfor er vi så redde for endringer og nye ting? Hvorfor må alt bare fortsette å være som det en gang var? Hadde det ikke vært for utviklingen, ville vi vel fortsatt bodd i huler og spist rått kjøtt og dratt kona etter håret mens vi gryntet noe uforståelig. Kanskje om det dårlig stekte kjøttet. Det er helt greit at samfunnet utvikler seg. På alle områder Kanskje vi heller skal forsøke å se fordelene fremfor ulempene? I denne sammenhengen, som i de fleste andre Jeg har vært motstander av at barn får mobiltelefon så tidlig. Jeg ville selv ikke ha mobiltelefon da det ble allemannseie, den gangen i gamle dager, på nittitallet. Nå er jeg avhengig. Kanskje litt for avhengig. Men samtidig er det en del av hverdagen nå, så da er det kanskje greit da Sønnen har fått sin egen telefon. For at jeg skal føle meg trygg gjennom dagen, når han er ute og kjører buss alene i storbyen. Da jeg var liten, hang vi da virkelig ved telefonen vi også. Forskjellen var at vi måtte spørre om å få

Velg dine kamper

Det er ikke hver dag middagen er den der hyggelige og trivlige samlingsstunden for hele familien, den der det står om i alle bøker og aviser. Den der hvor vi utveksler hyggelige opplevelser og små anekdoter fra dagen, sitter pent og spiser med kniv og gaffel, og roser maten som står på bordet Men i dag skjer noe rart. Mye rart egentlig Mannen kommer litt tidligere hjem. Han har vondt i hodet. Det er veldig uvanlig Middagen er klar, og vi kan hente minsten, som leker hos kompisen oppi gata. Han kommer umiddelbart, uten protester. Det er uvanlig Vi spiser middag, og selv om minsten ikke liker før han har smakt, går det over, og gutta er enige om at det er bedre med sånn pizza enn med kjøpepizza. Det er uvanlig Nå sier jeg ikke noe til dem om at bunnen er rullet ut av en pakke fra Tine, og ikke laget fra bunnen av med økologisk spelt. Jeg bare suger til meg de hyggelige kommentarene. De er uvanlige Eldstemann ber til og med om mere mat. Og avokado. Det er uvanlig

Lykkepiller

Bilde
En mamma i barnehagen jobber på apoteket, og gjemmer en liten overraskelse til meg i hylla til minsten. Ifølge henne hadde denne ropt navnet mitt , da hun så den en dag hun var på jobben Jeg skal ikke nekte for at jeg hører den roper, jeg også. Veldig søt er den Jeg: Se hva jeg fikk i dag! Mannen: Hæ! Har de sånne ugler på apoteket? Hva er det? En krukke til å ha lykkepillene dine i, eller? Hvem trenger vel lykke i pilleform når man har sin helt egen lykkepille sittende rett ved siden av en ved middagsbordet? PS: Det er en lip balm. Ikke lykkepiller. Selv om jeg faktisk ble ganske lykkelig da jeg åpnet pakken PPS: Jeg fikk ikke lykkepiller av legen altså. Det er hentet rett ut av mannens egen fantasi

Tidsskrifter - tidtrøyte

Bilde
Av og til får jeg et voldsomt behov for å lese noe som er litt lettere enn en hel bok. Noe som kan virke som avslapning, som ikke krever tankevirksomhet og som ikke trenger å avsluttes, men som bare kan legges fra seg når jeg ikke gidder mer Som regel innebærer dette behovet en tur ut på nett for å finne ut av om det finnes gode tilbud på tidsskrifter Og jammen finnes det mye der ute. Jeg har abonnert på både Bonytt og Bo bedre og Rom 123 og Mamma, etter å ha funnet gode tilbud. Med gaver. I øyeblikket abonnerer jeg på Bolig pluss , og leser det fra perm til perm, mens jeg hviler hodet mot to puter fra Barfota Det kan se ut som jeg er over gjennomsnittet interessert i interiør da, med tanke på hvilke magasiner jeg har abonnert på gjennom tidene. Det gjenspeiles for så vidt ikke i hjemmet mitt, i alle fall ikke sånn direkte. Bortsett fra akkurat de to putene fra Barfota da. Men jeg elsker å sitte og bla gjennom sånne magasiner. Jeg elsker å bli inspirert, og jeg ønsker meg abs

Skriveferdigheter

Bilde
Da eldstemann var liten, var han opptatt av tall og bokstaver ganske tidlig. Han kunne skrive navnet sitt, og kunne peke ut både 5 og 8 og S og K før han var tre Minsten derimot, er en helt annen type. Han interesserer seg ikke for sånt, og vet ikke forskjell på et tall og en bokstav. Han kan til nød kjenne igjen tallet sitt (4) og bokstaven sin (V) om han må Men plutselig skjer det noe. Han viser interesse. Han skriver. Lange setninger. Nå er det sånn at det bare er han som forstår hva det står, men samme det. Han skriver. Kjærlighetsbrev til mamma: Mamma, du er den beste, vil du være kjæresten min? Og hvilken mamma kan vel motstå noe sånt? I dag er vi over på det mer praktiske. Nemlig handlelister. Og denne er det mulig å forstå. Speilvendt og bak-frem - men fullt forståelig Så det er håp for han her også

Utbrent? Jeg?

Å sitte på jobb og hele tiden smile og være imøtekommende er slitsomt. Særlig de dagene jeg bruker mye energi på å få opp to morgengretne unger. Da er jeg litt på hæla allerede når jeg kommer på jobb klokken åtte Jeg har en jobb hvor jeg hele tiden må være imøtekommende. Rett og slett. Og egentlig er jeg det. Helt til jeg ikke er det lenger. Da er jeg uhyggelig. Og jeg merker det selv. Da har jeg ikke en gang lyst til å svare på spørsmål. Jeg har ikke lyst til å bruke stemmen. Jeg har ikke lyst til å se på de som kommer inn en gang Nå er jeg sykemeldt. Utbrent , sier legen. Det er en sånn ting andre blir. Ikke jeg Men jeg forstår hva hun mener, legen, når hun setter en sånn diagnose. For jeg sitter i sofaen og glor apatisk ut i luften. Selv om jeg har planlagt å sy. Eller rydde. Eller bake. Eller lese en bok Jeg sitter og glor og tenker: Hvis jeg skal sy, må jeg tre maskinen med ny tråd. Det orker jeg ikke nå. Jeg kan sikkert sy en annen gang Jeg sitter og glor og

U-landsproblematikk

Sønnen får nye lærere, og jeg går forandringene i møte med åpent sinn og positiv innstilling, uten å ta sorgene på forskudd Det samme forsøker jeg med ny regjering. Vi har hatt Høyre-regjering før, uten at det gikk riktig galt. Vi har hatt andre enn Jens til å lede landet. Dette kan gå riktig så greit, om vi er åpne og positive og ikke tar sorgene på forskudd Men dessverre. Jeg sliter nok litt mer med de regjernigsgreiene enn med de nye lærerne. Det må jeg innrømme. Jeg forsøker å være fordomsfri og åpen, tolerant og inkluderende. Men jeg kjenner jeg kommer til kort noen ganger Det er ikke egentlig politikerne jeg reagerer på. Det er velgerne som har stemt dem frem til å lede landet vårt. De har stemt på nettopp disse fordi vi i Norge sliter . Vi er et u-land sånn samferdselsmessig. Visstnok Har disse menneskene noen gang vært utenfor Norges grenser? Og da mener jeg litt lenger enn Svinesund

Høstutstillingen neste?

Bilde
Minsten har til tider veldig mye rart for seg. Ikke alt er så lett å forstå, for uinnvidde Blant annet er han hver eneste dag nå travelt opptatt med en stubbe i hagen. Her har vi huset fullt av leker, som er totalt uinteressante. En stubbe, en hammer og en skrutrekker, så er han fornøyd. Og han kan holde på lenge. Virkelig lenge Kunstneren med stubben sin Forrige dagen måtte han dessuten lage en greie i stua. - Kan jeg ta noen puter fra sofaen? Og kan du legge dette teppet som en firkant? "Installasjon på stuegulv" Så går han mumlende til og fra en stund, blant annet med utsagn som  - Så trenger jeg en kjekseske! og - To duploting! Resultatet er for meg relativt uforståelig, men for ham veldig viktig Abstrakt kunst. Inspirert av klovnene til Marianne Aulie? Litt som kunsten på Høstutstillingen Så får han nok arbeidsro i hagen, med stubben sin, er det godt mulig han stiller ut på Kunstnernes hus neste høst

En liten prikk i universet

Det er rart hvor forskjellig syn man kan ha på ting. Og på mennesker Ta meg selv, for eksempel Jeg går rundt og tenker at jeg er en liten, usynlig ingenting i mengden. En bitteliten prikk i universet. For to små mennesker er jeg alt, men for resten av verden er jeg liksom bare der. Litt sånn ubetydelig. Det er vel flere som ikke vet hvem jeg er enn som vet det. For eksempel Dette er synet jeg har på meg selv, og har hatt siden skolen. Hvor jeg kommer meg gjennom videregående uten at noen vet helt hvem jeg er. Hvor jeg bare forsvinner i mengden. Ikke stikker meg ut. Der jeg gjør lekser og kan svarene og leverer stilen før fristen. Hvor det mest revolusjonerende jeg gjør er et lite, internt opprør mot bibliotekaren, som ikke lar meg låne et leksikon ut av biblioteket. Men hvor jeg ellers bare er en av mange Det er klart det er en god stund siden videregående nå. (Det må jeg vel innrømme). Og jeg føler meg ikke spesielt grå. Bortsett fra noen ganger da, når jeg har sovet då

Edinburgh

Bilde
En av sønnens klassekompiser flytter til Edinburgh, og vi er ikke sene om å reise på besøk. De har ikke en gang pakket ut av flytteeskene før vi tropper opp på dørstokken En av fordelene med å jobbe på skole, er at det faktisk lar seg gjøre å få fri i høstferien uten at det går ut over bibliotektilbudet. For alle andre har jo fri samtidig. Sønnen er så spent på turen, og jeg må innrømme at jeg gleder meg selv også. Jeg har vært en gang i Edinburgh tidligere, men den gangen var jeg gravid, trøtt og småkvalm, og fikk ikke altfor mye ut av det Denne gangen er vi der med lokalkjente. Og jeg er ikke trøtt, kvalm og gravid. Vi blir til og med hentet på flyplassen. Det er ren luksus å bli guidet rundt i byen av folk som vet hvor vi bør gå Vi spiser lunsj på The elephant house, hvor JK Rowling satt og skrev på Harry Potter, helt til de melket det for alt det var verdt. Da orket hun ikke det lenger. La oss bare si det sånn: Det bryr ikke kafeen seg om På damedoen hylles Harry Potter i

Ingierstrand

Bilde
Søndagstur til Ingierstrand. Med bål. Pølser. Varm kakao. Sjøstjerner og krabber Varm kakao på termos Pappa spikker opptenningsved så flisene fyker Han har ikke glemt sine gamle speiderkunster Sjøstjerne Og så plutselig hjem igjen, etter at minsten får seg et ufrivillig bad. Med klær - Jeg skulle bare ned på den lange steinen. Men så traff jeg vannet istedenfor