Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2013

Legevakten

Bilde
Jeg kan ikke skryte på oss klippekort på legevakten. Vi er der veldig sjelden. Men vi kan snart begynne å si at vi pleier å ende opp med gips når vi først havner der. Eldstemann er nå stolt innehaver av lilla gips fra tærne til kneet. Og krykker.

Lørdag

Bilde
Mamma. Mamma. Mamma. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma. Hvorfor er det snø i dag? Mamma. Pappa - pappa - pappa? Jeg er sulten, jeg må tisse. Hvor er Moi? Justin Smustin (hvor kommer det fra, liksom?) . Mamma. Mamma. Mamma. Se på den bilen! Den har bokstaven min, mamma, så du det på den bilen - den hadde bokstaven min. Og firetallet mitt! Mamma. Det snør! Se, en buss. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma, hvorfor har vi sånn pels over øynene. Hva heter det? Heter det øyenbryn ja. Hva heter det andre da? På øynene? Øyevipper? Åja. Mamma. Mamma?! Se nå kjører vi inn i tunnelen. Nå er vi ute igjen. Mamma, se. Det var bare en bro. Lat som du sover nå! Lukk øynene helt, så banker jeg litt her. Hei kaptein! Styr skuta! De spiller musikk! Jeg er sulten! Jeg er tørst! Har vi bart? Vi må ha bart! Kan vi kjøpe bart? Mamma, mamma, mamma... Og sånn går det i ett hele formiddagen. Det blir en liten pause akkurat da vi spiser bolle, for da må han tygge. Moi er med, men om henne kommer det et eget inn

Kåre og Hubert

Bilde
Jeg har de siste dagene lest meg litt opp på pinnedyr. Kanskje litt sent siden vi har hatt dem siden august, men til mitt forsvar er de ikke mine, og jeg har derfor ikke engasjert meg så veldig i dem. Det at de heter Kåre og Hubert er nok feil nummer en. Det viser seg at de aller fleste pinnedyr er jenter. De får også visstnok en haug med egg, noe som til nå ikke har skjedd hos oss. De er en art spøkelsesinsekter. Noe jeg ikke en gang visste fantes. De skifter ham opptil seks ganger i sin levetid, som kan være mellom et og tre år, men de må ha god plass for hamskiftet, og gjerne noe å klatre opp i. Det har de ikke hos oss. De skal vel henge oppi treet da, og slippe hammen ned. Nå har de faktisk skiftet ham et par ganger hos oss, og de er også blitt mer enn dobbelt så store som da vi fikk dem, men helt førsteklasses forhold har de kanskje ikke. Vi har en liten krise her hjemme for tiden; Kåre har det ikke så bra, og er blitt stiv som en stokk. Jeg tenker han er død og lurer

Snart sommer...

Bilde
I alle fall i følge Dagbladet.   Meteorologene har endelig begynt å uttale seg om sommerværet. Vi er jo tross alt i slutten av januar allerede.   Jeg sier ikke at det ikke er pent - det er bare altfor kaldt... Som det ikke er deprimerende nok med minus 16 når jeg kjører til jobb om morgenen, må jeg nå også lese at det i sommer blir våtere og kaldere enn i fjor.   Går det an, lurer jeg på da? Hvordan skal været klare det?   Jeg orker ikke lese hele den lange artikkelen, det er utrolig mange ord for å si: Sommeren blir skikkelig kjip .   Jeg vet ikke hvorfor de sier det allerede i januar. Men nå har det vel vært sånn de siste årene, at de melder knallsommer fra februar og utover. Og når sommeren endelig kommer, er det ingen som oppdager det. Taktikken er nå å snu det hele, de melder dårlig vær fra januar og fremover, for at vi rett og slett skal få oss et skikkelig varmesjokk i juli.   Det gleder jeg meg til.   Heldigvis har vi allerede bestilt sommerfer

Kommunikasjon

Bilde
For å forenkle kommunikasjonen her hjemme, har mannen satt opp iMessage for eldstemann, på mammas gamle iPhone. Det betyr at så lenge han er her i huset, på vårt nett, kan han sende melding til mamma og pappa. For telefonen mangler sim-kort. Det er veldig viktig med denne type kommunikasjon. Særlig siden vi har så voldsomme avstander her hjemme. Dette er far og sønn skjønt enige om. Altså oppdager poden under middagen i dag, at han har uante muligheter med denne gamle telefonen. Han setter igang med meldinger fra første stund. Hvem kan vel motstå sånne meldinger? Etter hvert kommer det meldinger til både mor og far, med alt fra kjærlighetserklæringer og bilder til mer direkte oppfordringer om å vennligst ta den praten med lillebror angående de ødelagte tegningene fra i går . De som er klippet istykker. Siden lillebror ikke er helt på nett ennå, han kan jo knapt nok skille sin egen bokstav fra mamma sin, må de beskjedene tas muntlig. Og han føler ingen skyld - det v

Bananbugg, eller fluorlakk

Bilde
Jeg har vært hos tannlegen. Det er en årlig greie. Heldigvis en skjelden affære, for det er jammen ikke billig. Denne gangen enda dyrere enn sist. Han har nok en god timepris, jeg er inne i under ti minutter og betaler nesten tusen kroner. Det er nok bananbuggen som presser prisene opp. Tannlegen selv påstår det heter fluorlakk, og stapper det inn i tennene i rause porsjoner, men jeg syns nå både smak og konsistens minner mer om åttitallsbugg. Bare buggsmaken forsvinner nå, og fluoren har gjort sitt, kan jeg prøve den nye teen jeg trøstekjøpte på Palma etter tannlegesnarvisitten. Ikke like dyr som buggen, men ikke langt unna heller. Litt spent på smaken, rabarbra og mint -  men hvem kan vel motstå slike tebokser?

SAD

Mannen leser Dagbladet og stiller diagnoser. Han har funnet ut at jeg nok lider av SAD. Sesongavhengig depresjon.   Det kan kureres med lys direkte til hjernen, gjennom øret.   Det skader sikkert ikke å prøve. I kveld skal jeg få minsten til å lyse meg i ørene med lommelykt.   Det har jo stått i Dagbladet , så da må det jo være sant

Journalistikk

Jeg antar det ikke alltid er intevjuobjektet som er litt på jordet. Kanskje det faktisk av og til er journalisten også? I allefall håper jeg det etter dagens intervju med Guri Solberg i Dagbladet. Det er forsåvidt et ganske greit intervju, hun er kjendis og veier nå sine ord med omhu, etter Marte Krogh-debatten. Fint og flott og veloverveid. Men jeg er ikke spesielt imponert over det som kommer mot slutten av artikkelen: Selv om Solberg har hatt det morsomt under permisjonen, legger hun ikke skjul på at det har vært krevende. I desember var hun fem uker på ferie i Mexico. Det var 20 timer i fly med to barn under fire år. Det er sikkert veldig krevende å fly med to barn under fire år til Mexico. Og antakeligvis helt frivillig. Men hun har jo fem uker i mellomtiden, på å komme seg igjen. I varmen, på stranden.  Om dette var det mest slitsomme under Guris permisjon, må jeg bare gratulere.

Å stirre apatisk

Å stirre apatisk ut i luften er blitt en av mine nye favorittsysler. Jeg gjør det ofte. Jeg vet ikke ennå om det har noen umiddelbar effekt, men det er kanskje bedre enn å skrike hver gang. Til ungene, altså. Så hvis det blir for mye nå, setter jeg meg bare rett ned og stirrer apatisk ut i luften. Som i dag. Da minsten ikke vil la pappa tømme melk fra den helt fulle melkekartongen opp i den veldig varme kakaoen. Han går løs på det meste, slår pappaen sin, kaller ham dumming og kaster det lille plastlokket til kartongen inn under peisen. Så tar han alle teskjeene og kaster dem vilt rundt seg. Jeg sitter helt stille, eller apatisk da, og ser på det hele. Jeg venter veldig spent på om han kommer til å ta den fulle koppen med varm kakao som står ved siden av skjeene, og kaste den også. Jeg ser han tenker hardt, men fornuften seirer og koppen får stå. Så skjer det at han bare blir blid og grei igjen, uten at noen kan forklare hvorfor. Neste gang jeg stirrer apatisk ut

Kjære Marte

Så var vi her igjen da. Dette er et tema som kommer opp i media gang på gang, og jeg har omtalt det både her og her  tidligere. Denne gangen er det Marte Krogh. En dame med veldig mye penger og veldig mye tid. Og en mann som ikke på noen måte har planer om å trille barnevogn eller skifte bleier. Som det nå stormer rundt. Ifølge henne selv er hun både feilsitert og det er blitt storm i et vannglass. Det er godt de har funnet hverandre da, hun og mannen. For det finnes mange som nok ikke ville fått barn med en mann som uttaler seg sånn. Han ønsker hardt:  'En-to-tre-på det fjerde skal det skje' , med tre barn fra tidligere forhold. Antakeligvis er han ikke lenger sammen med de mammaene fordi de oppdaget - litt for sent - at han er en mannemann som ikke har planer i verden om å trille barnevogn eller skifte bleier.   På fjerde forsøk finner han endelig en som kan tenke seg å dele et slikt liv med ham. Sånn flaks. Og for all del. Marte må få leve det livet hun vil. Men

Kardemomme

Bilde
På nyttårsaften var vi på teater og så Kardemommeby på Nationaltheatret. Til stor, eller kanskje enorm, glede for minsten. Utkledd som politimester Bastian fikk han sitte på første rad, og hadde nærkontakt med såvel løven som de tre heltene, Kasper, Jesper og Jonatan. Det var like fascinerende å se på gutten som på scenen; han er ikke en gang fylt fire år, og sier alle replikkene sammen med skuespillerne. Han synger fornøyd med på alle sangene og roper og hoier uredd når han oppfordres til det.     Så i dag leser jeg i avisen at han blir skadet for livet av å oppleve dette. Den kritikerroste regissøren Sofia Jupither klasker til med en lang kronikk i Aftenposten. Der hun går til et voldsomt angrep på teateret, på regissørene, på Egner og i siste instans på meg, som lar barnet mitt oppleve Egners fantasifulle univers.   Og blir målløs. En teaterregissør kan virkelig ikke mene dette? Er det ikke dette teater er? Fiksjon? Virkelighetsfjernt?   Røverne er røvere. Tante S

Familieplanlegging

I barnehagen i dag kan en av kompisene til minsten stolt fortelle at han skal gifte seg med V når han blir stor. Jeg tenker at han kommer til å få stor konkurranse akkurat på det området, for V er nok  hjertets utkårede hos flere enn ham. Blant annet hos minsten. Mine antakelser viser seg å være helt riktige. På vei hjem: - Vet du - H sier han skal gifte seg med V når han blir stor! Minsten får veldig lang underleppe, som dirrer lett. Oppriktig lei seg, blir han faktisk - Men det skal jo jeg!! - Hm. Kanskje du kan finne en annen å gifte deg med? - Ja. O kan jeg gifte meg med - Det går nok bra! - Men det er når vi blir store da - Ja, det er greit å vente med det til man er voksen, man gifter seg ikke når man er fire år O er med på giftemålet han, viser det seg. Bare det skjer når han er blitt voksen. Heldigvis. - Hvor skal vi gifte oss da? - Nei, jeg vet ikke helt jeg. På Rådhuset kanskje? - Eller på jobben. Vi skal gifte os

Østfold og omegn

En tur til svømmehall i Askim kan føre til så mangt. Blant annet ønsker undertegnede seg nå til førtiårsdagen: et lite torp i Sverige . Kommer ikke til å skje, men jeg har i hele dag hatt en underlig følelse av å ønske meg et torp. Jeg ønsker meg jo virkelig ikke en hytte, men på vei til Töcksfors, etter den svømmehallen, så jeg gjentatte ganger for meg reiser til et torp i Sverige. Rødmalt og lite og meget idyllisk, men for all del: med innlagt strøm og vann, kort vei til norskegrensen og ikke så mye orm i området. Ellers hadde vi følgende samtale i bilen, på vei til indre gokk: - Hadde jeg nå først skullet flytte til dette gudsforlatte utpålandet, ville jeg i det minste hatt en stor gård! Ikke en leilighet i en blokk. En sånn gård som den oppå haugen der kanskje. Det var ganske mange triste leilighetskomplekser langs riksvei 128 eller hva det er, akkurat da jeg startet denne samtalen. Samt en Kiwi. Og faktisk ganske mange store gårder. (Sønnen lurte på når alle dis

Bilhverdag

Tilbake til hverdagen. Med et brøl. Bokstavelig talt. Hver gang jeg setter meg i bilen. Bilen kom seg gjennom EU-kontroll rett før jul, med litt påfyll av olje, kjølevæske, et par nye pærer og en innerskjerm. Og voldsom Trøgstad-trimming. Tydeligvis. Det er ikke spesielt morsomt. Ikke ba jeg om det heller. Det betyr at jeg må tilbake til verkstedet og klage. Noe jeg syns burde være unødvendig etter en kontroll og service. Men det er helt tydelig nødvendig. Jeg kan ikke kjøre rundt som Petter Solberg heller. Det passer liksom ikke helt sammen, med to barneseter og rallybil.