tirsdag 31. desember 2013

Nyttår

Her er noen glimt fra 2013. Året som har gått så fort at jeg ikke helt vet hvor det er blitt av




Nå gjør vi oss klare for 2014

2014 blir:

- året den store lottopremien kommer i hus
- året jeg alltid har tomatpuré tilgjengelig når jeg skal lage tomatsuppe fra bunnen og ikke fra pose
- tiden for ryddig og rent hus. Alltid. Og på jobb. Særlig der
- våren da Plan og bygg godkjenner utbygging av huset. Da passer det jo særdeles godt med den lottopremien. Bilen trenger egentlig også å skiftes ut
- året jeg er helt i vater, har både tid og overskudd og klarer å holde meg unna altfor mye sjokolade




Da passer det jo fint å ønske dere alle et riktig godt nytt år, med tekst nummer 600 her på bloggen

Ha en strålende nyttårsfeiring 
og en god start på det nye året

torsdag 26. desember 2013

Bakergutten

Minsten er en utålmodig sjel. Når han har bestemt seg for noe, må det skje NÅ. Ikke etterpå, ikke en annen gang. NÅ!

Han er veldig glad i å hjelpe til på kjøkkenet. Til jul insisterer han på at pappa må få et sett med former til å stikke ut forskjellige figurer i frukt. - Det trenger pappa, for å lage kule fruktspyd! Og så kan jeg hjelpe til!

Jeg vet ikke egentlig om pappa visste at han hadde et voldsomt behov for sånne figurer, men nå har han dem i alle fall, og minsten har store planer om fruktspyd til dessert i morgen

Han selv får brannmannutstyr, staffeli og bakesett til jul, og er nok den som er mest fornøyd med gavene i år. Brannmanndrakten kan komme på med det samme. Staffeliet settes opp i dag og første maleri er i boks


Så er det bakesettet. Vi må bake kjeks. NÅ! Andre juledag. Da er det bare å se hva vi har i kjøkkenskapene. Jeg finner denne oppskriften på nettet, har nesten alle ingrediensene som skal til, og setter igang


Våre blir nok egentlig noe helt annet. Ikke har jeg vaniljeekstrakt. Ikke finner jeg natron. Og ikke har jeg vaniljepuddingpulver. Derfor tar jeg bare vaniljesukker, dropper natron og bytter ut vaniljepuddingen med kakaopulver


Deigen smaker utsøkt, i alle fall, og etter at den har ligget i kjøleskap en stund, er vi klare til å kjevle (veldig viktig, med ny kjevle) og trykke ut fine kjeks med nye former


Jeg finner ikke ut hvor lenge de skal steke, lager dem nok litt tykkere enn de på bildet, og ender opp med noe som minner mer om kaker enn kjeks. Uansett, det er jo det samme hvordan det er i forhold til bilder, så lenge smaken er god. Og det er den


Minsten er strålende fornøyd. - Det gjør jo ikke noe om de ikke er så harde som kjeks da, mamma. Da slipper vi å feie opp smulene etter at vi har spist

Godt med sånne løsninger ja

søndag 22. desember 2013

Den ultimate julefilmen

Love actually, minutt for minutt

Det blir liksom ikke jul uten Love actually. Jeg har den til utlån på jobb, og har til og med vist den i auditoriet et år. Det gikk ikke så bra. En hel klasse trampet ut, det var jo naken hud i den. Det går ikke, må vite. Jeg lærte i alle fall, og viser nå kun filmer som jeg vet er helt fri for pupper og lår

Det blir ikke vist så mange filmer, med andre ord

Men hjemme hos meg er det ingen hemninger, og jeg griner meg gjennom den ultimate julefilmen Love actually, år etter år. Jeg elsker sånne historier hvor det viser seg at alle har en forbindelse. Hvor den slitne husmoren er søsteren til statsministeren, hvor han håpløse britiske er servitør i bryllupet til Keira Knightley, og hvor Rowan Atkinson dukker opp i to sammenhenger og bare lager krøll

Jeg får ikke helt bestemt meg for hvilken historie som er mest tåredryppende

Sarah, med den krevende og syke broren. Karl, hennes store kjærlighet gjennom to år, tre måneder og halvannen time, som burde hatt litt mer forståelse og innsikt, og som jeg dessverre mister all respekt for. Selv om Sarah kanskje skulle forsøke å droppe broren et par ganger. Til og med jeg begynner å hate Nokiaringetoner

Den håpløse ektemannen som forsøker å ha et forhold til sekretæren sin på si'. Hvor mye lavendel og kanelstenger går det i en pose fra gullsmeden, liksom? Gud så vondt det er når Emma Thompson åpner Joni Mitchell

Kjekkasen fra Walking dead. Det har jeg oppdaget i dag, at det er ham. Der han står med kassettspiller og plakater foran døren til kompisens kone, Keira Knightley. Heartbreaking. Det er sjelden jeg har ønsket så hardt at noen drar fra sin ektemann for å satse på kompisen

Pornofilmfolkene, så søte! Tenk at noen tramper ut fra salen når de viser seg. All I want for christmas, is you. Tenk å si det til noen sånn lett henkastet på trappen

Jeg elsker at statsministeren danser gjennom nr 10 Downing street alene om kvelden. Jeg elsker at han ser den søte sekretæren. Og jeg elsker at han drar ut på leting og ringer på alle dørene i den lugubre delen av Wandsworth for å finne henne på julaften

Men jeg tror den ultimate romantikken er forfatteren Jamie og den portugisiske Aurelia. Som ikke forstår hverandre, og snakker forbi hverandre, men likevel sier det samme. Jeg griner bare jeg tenker på dem. Når som helst gjennom året. A man's gotta do what a man's gotta do - og innebærer det å reise til Portugal på julaften, så gjør man det. Selvfølgelig


Det er så mange deler og så mange lag, så mye glede og sorg, så mange små detaljer som krydrer det hele, som Claudia Schiffer som plutselig dukker opp, og Sam som elsker Joanna


Nå har jeg sett den i år igjen, og julen kan bare komme

lørdag 21. desember 2013

Nytt hus til jul

For noen år siden kjøpte vi et sånt ferdig byggesett med pepperkakehus, fra Rimi. Alle delene var knust da vi åpnet esken, så det huset så ut som huset jeg vokste opp i - skjevt og herpa, med døra på halv tolv og knuste vinduer - en rønne

Et annet år fikk jeg tak i former til Mummihuset. De ligger fint og flott et sted i skuffen, og bare tanken på å skulle kjevle, trykke, steke, lime og pynte gjør at jeg mister motet. Til tross for drømmen om Mummihus

I år kjøper vi et ferdig sammenlimt hus på julemarkedet, og gjør bare pyntingen selv. Veldig praktisk. Egentlig ønsket jeg meg pepperkakeutedoen som var på nevnte marked, men den ble solgt ganske raskt. Neste år ønsker vi oss definitivt flere utedoer på markedet. Den var ultrakul

Så altså, nå pynter vi pepperkakehus. I år blir det ikke en rønne, det blir en syndens bule. Med både seigdamer og seigmenn, i fri utfoldelse


Full av nonstop, glasur, seigmenn og -damer. Både gutta og huset


Jeg får passet tydelig påskrevet ganske tidlig; pappa er mye flinkere til å få på glasur. Jaja, det ser jo helt greit ut da, mamma, er tilbakemeldingen jeg får for baksiden av taket. Da gir jeg opp og finner heller rødvinsglasset mitt. Så kan gutta få pynte i fred. Helt greit, lissom

Nå er vi over på å bare klæsje på - det trenger jo ikke bli så fint. Så hvorfor får ikke jeg være med, lurer jeg på da?



Uansett liker jeg best å spise pynten, ikke sette den fast på tørre pepperkaker. Det virker som minsten har oppdaget det også - han har nok fått i seg nok seigmenn, merker jeg

- Minsten, er du lykkelig?

- Ja! Nå er jeg lykkelig!

God jul!

fredag 20. desember 2013

Kollektivtrafikk

Kjære #Ruter

Nå har sønnen på ni brukt buss som kommunikasjonsmiddel til og fra skolen i et semester. Han er i den sammenheng en pliktoppfyllende og realtivt ryddig fyr, som stort sett har både retningssans og et klart bilde av hvor han skal, hvor lang tid det tar og hvordan han kommer seg dit

I dag går han - nok en gang - på feil buss. Nå kan man jo si at niåringer ofte går der i sin egen verden, og ikke nødvendigvis følger med på sine omgivelser, men siden dette er min sønn, og jeg vet at han har respekt for skolens regler, ønsker han faktisk ikke å komme for sent til skolen. Derfor tror jeg ikke han går på feil buss med overlegg

Det er ofte lett å fordele skyld ut på andre enn seg selv, særlig når man er ni år. Det vakke min skyld, er et hyppig brukt argument. Men i dette tilfellet vil jeg si meg enig med sønnen. Som oppgitt sier: Ja men mamma, hvordan skal jeg forstå hvor bussen skal, når det står Holmlia foran, Grorud på siden og Furuset bak på bussen?

Det er jo ikke helt klinkende klart hvor den bussen er på vei. Når han i tillegg spør om bussen går til Holmlia, og bussjåføren bare grynter et svar, er det ikke så lett for en niåring å forstå

Han merker jo raskt at bussen går en annen vei enn han tror, siden han som sagt har en viss anelse om hvor han skal. Han kommer seg av, og blir bare irritert når en buss som skal tilbake samme vei, ikke stopper på signal og bare kjører forbi. Han må gå hele veien tilbake til utgangspunktet, og kommer 20 minutter for sent til skolen

Kjære #Ruter. Det er veldig fint med et kollektivtilbud. Særlig et som er oppdatert og gir riktig informasjon. Og som faktisk stopper der det er holdeplasser. Det står barn der, som ikke er like gode til å ta ting på sparket, og som trenger en viss forutsigbarhet, også når det gjelder bussen

Derfor ville jeg sette pris på at sjåførene bruker et ekstra minutt før avgang på å sjekke at alle skilt på bussen er oppdatert med riktig endestasjon. Og at sjåføren faktisk svarer når niåringer spør om de kjører den veien de skal

På forhånd takk for hjelpen!
Mvh
Dragemamma

torsdag 19. desember 2013

Julegaver

Minsten vil gi julegave til sin beste venninne i barnehagen

- Mamma, jeg vil lage noe!

Mammaen blir veldig stolt. For det er jo så lett å bare gå i butikken å kjøpe noe. Tenk at han som ikke er fylt fem en gang, tenker lenger enn mammaen sin

- Men mamma, det må jo være til babyen, pappaen og mammaen også

Så vi må lage flere

Hvilken mamma kan vel motstå sånne forslag?




onsdag 18. desember 2013

Hæ?

Kjære dere som har googlet følgende:


www små barn på färjan

www små barn på tyska färjan

www små barn som pussas på färjan


Jeg har to enkle spørsmål:


Hæ?

og

Får dere svar på disse spørsmålene i denne bloggen?

tirsdag 17. desember 2013

Årets julekort

I oktober følte jeg meg så ovenpå og i rute og tenkte at i år vil jeg sikkert rekke alt jeg har tenkt å få gjort før jul. Men jeg har fortsatt ikke funnet noen bilder jeg kan bruke på julekort, og selv om begge gutta har tegnet juletegninger, som er kjempefine, har jeg ikke fått gjort noe med dem

Nå er i tillegg Postens frist for å sende ting før jul gått ut. Vi troppet opp på post i butikk i går kveld med en pakke, men ingen julekort. Ute i siste liten, som vanlig. Vi var nok de eneste, for det var for en gangs skyld ikke noe særlig kø der

Kaker og vask er lang fra ferdig. Nå skal det sies at vi bakte pepperkaker i går, og skal pynte dem i morgen, mens mannen har lovet å ta julevasken mens gutta og jeg er på Putti plutti pott på lørdag

Gaver bestilles på nett med enkle klikk, og hvis alle andre har fulgt postens oppfordring om å overholde fristene, vil de jo ha god tid der til å få frem mine pakker etter 16. desember. Det er jo uansett dumt å la de postansatte sitte der og glo uten noe å gjøre den siste uken før jul

Så altså, det blir visst både kaker, gaver og vasket under sofaen, men disse julekortene har jeg i år gitt opp

Derfor kommer årets julekort fra oss på denne måten:

Kjære ...

Nok et år er på hell, og vi sitter her som vanlig og lurer på hvor det er blitt av. Dagene flyr og vi gjør så godt vi kan med å holde tritt

Av viktige hendelser hos oss i år, er århundrets konsertopplevelse, påskeferie i Københavnsommerferie i Kroatia, mammas førtiårsdag, høstferie i Edinburgh (for noen av oss), og selvsagt årets julemarked på skolen. Pappaen har vært i Miami, men det er noen andre i familien som egentlig er veldig misunnelig på det, og gjerne forbigår den hendelsen i stillhet

Gutta trives der de er, pappa har byttet jobb men gjør fortsatt nøyaktig det samme som tidligere, bare i et annet hus og med noe færre kolleger, mamma syr og har mest lyst til å gjøre det på heltid, men må vel fortsette på skolebiblioteket en stund til


Med dette ønsker vi dere alle 
en riktig god jul og et godt nytt år!

søndag 15. desember 2013

Nesten som julaften

Jeg elsker å få gaver. Særlig når det er sånne overraskende gaver som jeg ikke forventer i det hele tatt.

Som når jeg møter venninner et halvt år etter bursdagen min, og har glemt hele dagen og at det ikke er kommet noen gaver fra den kanten, og jeg ikke forventer noe som helst annet enn middag, vin og skravling

Så tropper de opp med det kuleste og mest gjennomførte i år. Jeg må si det er noen som kjenner meg

Det er uglepose og uglekoffert, uglekort og uglestoff, ugleknapper og uglesymerker, uglebånd og en del ting også uten ugler, stoffer jeg ikke en gang har fått med meg at finnes hos Stoff og stil. Ni meter faktisk!

Sånne gaver kan jeg forholde meg til. Rett og slett


fredag 13. desember 2013

På griner'n

Kan en mamma egentlig grine seg gjennom julekalenderen på NRK? Med høye hulk?

Ja. Det er faktisk ikke til å unngå i år. Selv om ungene kaller hverandre dust, Marvin er en tulling og Victoria kanskje er litt for overlegen, er flere Linus-episoder så rørende at det kommer tårer, om jeg vil eller ikke. 

Men Lucia-episoden er definitivt den verste. Der vet jeg at alle sluser åpnes. Jeg kjenner tårene presse på allerede før den begynner. Og litt nå mens jeg skriver

Det er sangen. Og stemningen. Hvem som skal gifte seg med hvem. Akaya og Børre som er så søte, og Nure som ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Den slitne mammaen til Børre. Og Børre selv. Det skal litt til å ikke bli rørt av det hele

Jeg vet at sønnen syns det er teit å grine av film, så jeg griner ned i glasset mitt. Men jeg griner. Fra begynnelse til slutt. Med snørr og tårer og full pakke

Fikk du ikke med deg dagens episode, og fortsatt føler behov for å grine litt, finner du den på nett-tv


onsdag 11. desember 2013

Bursdag eller ikke?

Det skjærer i hjertet når jeg leser om barn som inviterer til bursdag og ingen kommer. Fordi foreldrene har det så travelt at de glemmer å melde avbud, eller en annen rar unnskyldning

I dag leser jeg et motsvar i Nettavisens blogg, og sitter her helt målløs

For om det er vondt å lese om guttene som lurer på hvor gjestene blir av, er det direkte fysisk smertelig å lese om moren eller faren som har en så skrudd holdning til barna sine som dette

Sitat fra bloggen: [...] Men datteren min var ganske ensom, uten at vi lagde et nummer av det

Hæ!?

Jeg velger i det lengste å tro at den som har skrevet dette, og som ønsker å være anonym har gjort det for å provosere. Ikke fordi det er sant

For om dette er sant, er verden verre enn jeg trodde

tirsdag 10. desember 2013

Om å holde på fasaden

Livet mitt er et glansbilde. Det ser vi bare på sånne oppdateringer på Facebook. Der glir jeg lett inn mellom bollebaking og bursdagsbarn og julebord og skøyteturer med hele flokken, med følgende festlige og søte status:
rare unger 
Minsten har ikke tid til å komme inn for han må måke gårdsplassen tom for snø 
Eldstemann MÅ gå på bokhandelen og kjøpe en bok han vil lese. Nå og med en gang. Med egne penger. "Skal jeg kjøpe melk eller noe mens jeg likevel er på butikken, mamma?"
Fra søndagens snømåkeøkt
 
Det er klart at den statusen får masse likes og hyggelige kommentarer. Jeg syns jo også den er morsom
I ca tre sekunder etter at jeg har postet den
Idet jeg trykker 'publiser' hører jeg minsten komme trampende inn fra snømåkingen: - Mamma, jeg må tisse. Eller forresten, mamma jeg tisser nå. Masse
Og når snartfemåringer tisser på seg, så tisser de faktisk masse. Så masse at det er ekkelt å gå, og det surkler i støvlene når vi drar dem av. Jeg må vrenge av ham tøyet og dusje hele gutten, mens jeg samtidig forsøker å tømme støvlene og tenker på hvordan i alle dager jeg skal få dem tørre til barnehagen i morgen. Kanskje han rett og slett må gå med skisko hele dagen? Hvor er egentlig skiene? Og de andre ullstillongsene, nå som denne er blitt våt? Jeg må sette på en klesvask med ull, det er helt tydelig. Hvorfor kan ikke ungen klare å komme på ti sekunder tidligere at han må tisse? Og hvor irritert kan jeg bli før han begynner å bli redd og nervøs og utvikler et seriøst problem med den tissingen?
 
Men det er jo nettopp dette som er så fint med Facebook. Jeg kan vise den glansede siden av livet mitt. Der jeg stolt poster at barna blir store, flinke og selvstendige, er blide og fornuftige og livet egentlig er en lek. Og så tror folk at jeg har det sånn. Akkurat som jeg tror med alle dem. De som aldri har barn som skriker eller kaster seg ned i raseri over at den ene votten blir tatt på før den andre. Som alltid baker pizza fra bunnen og aldri ville funnet på å bruke ferdigdeig fra Tine. Som har et ferdigpyntet julehus allerede, alle julekort er sendt ut og julegavene er klare. Nøyaktig som hos meg
 
Det er selvfølgelig en mulighet for at de forstår det ikke er helt sant, når de faktisk møter meg sånn ansikt til ansikt

For det er ikke spesielt glanset altså, det virkelige bildet


mandag 9. desember 2013

Om å føle seg verdsatt

I helgen var det julemarked på Steinerskolen igjen. Jeg er - mer eller mindre frivillig - dypt involvert i den gjennomføringen. Jeg er ikke leder av det hele. Ikke offisielt. Men jeg klarer jo ikke å holde kjeft, så jeg blir en slags leder. Litt mot min vilje. Og i samarbeid med flere
Jeg ser egentlig ikke på meg selv som en typisk ledertype. Jeg er konfliktsky, men liker struktur. Jeg liker å vite at ting blir gjort, og er litt kontrollfrik. Derfor er det ofte enklest å gjøre det selv, fremfor å delegere. Jeg er skikkelig dårlig på delegering. Seriøst dårlig. Men når jeg gjør det, forventer jeg at ting blir gjort

Akkurat denne delen av markedet
delegerte jeg til noen andre
Og ting blir gjort. I stor skala. Det er ikke noe lite julemarked vi ror i land. Det er full fart og masse aktivitet, og ikke rent lite rigging og rydding både før og etter selve markedsdagen. Vi har fortsatt en vei å gå for å finne de optimale løsningene, men under markedet tror jeg ingen av de besøkende merker at ting ikke går hundre prosent på skinner
Jeg ønsker derfor å hedre alle de, foreldre og elever, som har gjort en strålende innsats i helgen

Som har stått trafikkvakt i flere timer fordi den som har vakten etter ikke dukker opp, og som ikke tør å overlate fotgjengerne helt til seg selv. Som har laget svelerøre på innfallsmetoden, etter å ha fått ingrediensene levert i deler - vær så god, lag røre! Som har kastet seg rundt og solgt nek selv om det egentlig var noen andre som skulle gjort det. Som har stått i time etter time og solgt boller, fordi så mange ville kjøpe og det var for få på vakt. Som har skrubbet og vasket skolen i etterkant av markedet. Som har fraktet halm og bord tilbake til barnehagen. Som har planlagt og forberedt ridderboden i hele høst

Jeg kunne fylt sider med alle som har gjort en flott jobb

For meg er det viktig at de som faktisk stiller opp på dette, helt gratis, og som legger masse tid og energi i å få et så bra arrangement som mulig, får en hyggelig tilbakemelding


Derfor har jeg i et par dager nå sendt meldinger og e-poster og snakket med folk, der jeg roser dem og takker for den flotte innsatsen. Det skal så lite til for å bidra til at noen føler seg verdsatt. Det ser jeg jo selv. Jeg føler at jeg har fått så mye positiv tilbakemelding på min egen innsats - men det er jo så mange andre som har gjort en like flott jobb



Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på tilbakemeldinger som: Du er en superstjerne! og Takk for alt du har gjort for klassen og skolen!

Jeg suger dem til meg, sparer på dem og gleder meg i all hemmelighet helt vilt over all rosen

onsdag 4. desember 2013

Om porter og sånn

Noen dager har jeg kortere lunte enn andre. Noen dager tar jeg da kamper som jeg vanligvis ikke ville tatt. For små bagateller
 
Da en liten fireåring klatrer opp på porten i barnehagen akkurat idet jeg er på vei inn, sier jeg så hyggelig jeg kan: Vet du, lille venn, det er ikke lov å klatre på porten her i barnehagen
 
Moren hans, som kommmer et stykke bak ham, har kanskje også en dårlig dag, for hun klikker umiddelbart. Siden han åpner for henne er det lov. Nemlig. Og jeg trenger ikke komme her og lage regler
 
Jeg forsøker så godt jeg kan, en liten stund, å forklare på en hyggelig måte at det faktisk finnes regler, som barnehagen har laget. Som er ment for våre barns sikkerhet
 
Det bryr ikke hun seg om. Hennes regler gjelder hennes barn. Sikkerhet er ikke så viktig
 
Den hyggelige tonen min forsvinner, og jeg blir sur og tverr og egentlig ganske barnslig, men trenger fortsatt ikke gjennom til henne med mine argumenter. Som blant annet består av: Minsten er blitt snakket ganske hardt til en gang han klatret, så kanskje dere også skal følge de reglene? Det blir jo urettferdig for ham, om andre får lov til noe han ikke får
 
Men hun har bestemt at hennes sønn får gjøre det han vil, og han vil opp der. Dermed er det greit. Både mor og sønn argumenterer ganske friskt nå
 
I dag må jeg hjem og forklare minsten: han får ikke lov å klatre på porten i barnehagen, selv om andre gjør det. Mamma ønsker at han har en trygg barnehagedag, porten er forbudt område, og vi har respekt for andres beslutninger, derfor følger vi de reglene barnehagen lager
 
Og så må jeg forklare at noen syns de kan gjøre som de selv vil. Ikke som barnehagen vil. Heldigvis har jeg relativt reflekterte og oppegående barn, så de vil nok forstå. Selv om de syns det er litt urettferdig
 
Akkurat dette med porten er en bagatell. Men er det ikke greit å begynne tidlig da, med å lære hva som er riktig og hva som er galt? For meg er det en av de viktigste oppgavene jeg har foran meg - lære mine barn respekt for andre. Lære dem å forholde seg til de regler som finnes i samfunnet. Store eller små. Vi kan være enige eller uenige i det som er besluttet, men vi forholder oss til det
 
Og er man veldig uenig, får man bli politiker da
 
 

tirsdag 3. desember 2013

Utfordringer? De tar vi på strak arm

Når utfordringene står på rekke og venter på meg, forsøker jeg å trekke pusten dypt og sier med Pippi:
 


Og så gleder jeg meg til lørdag kveld, sånn ca klokken 22
 

søndag 1. desember 2013

Julemarkedet 2013

Det er vel nærmest som en tradisjon å regne, dette innlegget om julemarkedet på Steinerskolen. I år er markedet på lørdag 7. desember. Altså om litt under en uke

Jeg er ikke helt sikker på om vi er helt i rute. Vi har fortsatt ikke lokalisert de doble kokeplatene. Jeg er usikker på om åttendeklasse har fått tak i granbar. Og jeg er spent på hvor mange som møter på sursilddugnaden vi skal ha på onsdag kveld. Hvor mye ved trenger vi egentlig? Og har jeg husket alle vaktene, eller har jeg glemt svelene, som jeg gjorde i fjor?

Lett snøfall på fredag natt og sol på lørdag er det ultimate. Og vindstille. Jeg satser på at vinden roer seg de neste dagene, for fortsetter den på samme måte som i natt, vil ikke ridderteltet holde en halvtime etter rigging en gang. Dessverre er det sånn, at kokeplater og sveler klarer jeg å gjøre noe med, været er det verre med. Vi får ta det som det kommer

Men en ting er i alle fall i boks: I år skal ikke en krone posteres på feil sted i regnskapet. Det er helt sikkert. Atten knallgule poser med tekst ligger klare til økonomifolkene, slik at de får pengene inn på rett sted


Sol eller vind - marked blir det vel uansett vær! Så stedet å være lørdag 7. desember er altså Solveien 113. Velkommen skal dere være!

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails