torsdag 31. oktober 2013

Utvikling

Hvorfor er vi så redde for endringer og nye ting? Hvorfor må alt bare fortsette å være som det en gang var?
Hadde det ikke vært for utviklingen, ville vi vel fortsatt bodd i huler og spist rått kjøtt og dratt kona etter håret mens vi gryntet noe uforståelig. Kanskje om det dårlig stekte kjøttet. Det er helt greit at samfunnet utvikler seg. På alle områder

Kanskje vi heller skal forsøke å se fordelene fremfor ulempene? I denne sammenhengen, som i de fleste andre
Jeg har vært motstander av at barn får mobiltelefon så tidlig. Jeg ville selv ikke ha mobiltelefon da det ble allemannseie, den gangen i gamle dager, på nittitallet. Nå er jeg avhengig. Kanskje litt for avhengig. Men samtidig er det en del av hverdagen nå, så da er det kanskje greit da
Sønnen har fått sin egen telefon. For at jeg skal føle meg trygg gjennom dagen, når han er ute og kjører buss alene i storbyen. Da jeg var liten, hang vi da virkelig ved telefonen vi også. Forskjellen var at vi måtte spørre om å få lov til å ringe. Og vi måtte sitte der telefonen sto plugget i veggen. Midt i stua. Når jeg ser på sønnens telefonregninger, tror jeg ikke han ringer på langt nær så mye som vi gjorde da vi var små. Og jeg føler meg bedre, klarer å konsentrere meg om jobb selv om han tar buss alene til skolen. For jeg vet at han ringer om det skjer noe
Hvorfor skal ikke kommunikasjonsformene endre seg, akkurat som alt annet som endrer seg? Jeg er mer oppdatert om mer perifere venner enn jeg var for syv år siden. Gjennom Facebook. Jeg føler at jeg har kontakt, selv om vi sjelden har tid til å møtes. Er det så dumt det da? At kontakten skjer over nettet?

Det går ikke på bekostning av fysiske møter. De har vi jo uansett ikke tid til lenger. Livet flyr av gårde i et rasende tempo, hvor noe må nedprioriteres. Derfor er det jo flott at vi kan kommunisere likevel, selv om vi ikke lenger sitter der med kaffen og småprater. En kjapp sms for å si hei. En kort kommentar om det nye bildet. Bursdagshilsner

Sjelden føler man seg så bra som når man åpner Facebook på bursdagen?

Jeg føler at jeg kjenner folk, selv om jeg nesten aldri ser dem. Fordi jeg ser bilder, leser små anekdoter, får en liten virtuell hilsen. Det gjør meg glad, og jeg føler meg som en del av noe. Selv om jeg bare sitter her på min egen lille tue
 
Utvikling er bra. Det er livet

tirsdag 29. oktober 2013

Velg dine kamper

Det er ikke hver dag middagen er den der hyggelige og trivlige samlingsstunden for hele familien, den der det står om i alle bøker og aviser. Den der hvor vi utveksler hyggelige opplevelser og små anekdoter fra dagen, sitter pent og spiser med kniv og gaffel, og roser maten som står på bordet

Men i dag skjer noe rart. Mye rart egentlig

Mannen kommer litt tidligere hjem. Han har vondt i hodet. Det er veldig uvanlig

Middagen er klar, og vi kan hente minsten, som leker hos kompisen oppi gata. Han kommer umiddelbart, uten protester. Det er uvanlig

Vi spiser middag, og selv om minsten ikke liker før han har smakt, går det over, og gutta er enige om at det er bedre med sånn pizza enn med kjøpepizza. Det er uvanlig

Nå sier jeg ikke noe til dem om at bunnen er rullet ut av en pakke fra Tine, og ikke laget fra bunnen av med økologisk spelt. Jeg bare suger til meg de hyggelige kommentarene. De er uvanlige

Eldstemann ber til og med om mere mat. Og avokado. Det er uvanlig

Mens vi andre fortsatt spiser, sitter minsten og klipper i ark. Tusen små biter. Det er løk. Logisk nok. Men han sitter stille, så jeg lar ham bare klippe

Etter mat går eldstemann for å tegne et slott, mens minsten trenger kjele og komfyr for å koke løken han har klippet opp. Nå kommer han jo fra et overstimulerende miljø, så det er klart han har både kjele og komfyr tilgjengelig, det er bare for pappa å dra det frem fra alt rotet under trappen

Mannen flater ut på sofaen, og sukker over hvor rolig og behagelig det er. Helt til minsten spør om han kan koke papirlappene i vann. For å lage lim. Noe han har sett på Art attack på Disney. Og jeg er jo helt for kreativitet, så kjør på. Kok ivei. Mannen er veldig uenig. Og skeptisk

Det er nå jeg forklarer mannen forskjellen på kamper. Denne er ikke nødvendig å ta. La gutten koke papirbiter i vann. Du får ligge rett ut på sofaen og nyte et snev av hverdagsharmoni

Nå hører jeg at det visstnok blir vått. Overalt. På gulvet og komfyren. Og at han legger kluten i bokhylla, der vi har noen bøker. Men ikke alle. For i motsetning til andre barn, som gjerne driver med sånne litt alternative leker i hemmelighet og stillhet, forklarer minsten hver minste detalj av hva han driver med. Egentlig praktisk, sånn sett, så kan jeg stoppe ham før han stikker noe i kontaktene eller finner frem sagen eller andre litt mer farlige ting

Jeg lar det bli vått. Jeg lar ham holde på. Jeg lar ham klippe opp tusen små papirbiter til. Jeg vet at akkurat der han holder på, er det ingen bøker jeg er veldig redd for, om de skulle bli klippet opp eller kokt. Eller vasket med en våt klut

For han er så lykkelig over å få holde på. Og jeg er lykkelig over å få sitte her med bena på bordet

I et snev av hverdagsharmoni

onsdag 23. oktober 2013

Lykkepiller

En mamma i barnehagen jobber på apoteket, og gjemmer en liten overraskelse til meg i hylla til minsten. Ifølge henne hadde denne ropt navnet mitt, da hun så den en dag hun var på jobben

Jeg skal ikke nekte for at jeg hører den roper, jeg også. Veldig søt er den


Jeg: Se hva jeg fikk i dag!

Mannen: Hæ! Har de sånne ugler på apoteket? Hva er det? En krukke til å ha lykkepillene dine i, eller?

Hvem trenger vel lykke i pilleform når man har sin helt egen lykkepille sittende rett ved siden av en ved middagsbordet?

PS: Det er en lip balm. Ikke lykkepiller. Selv om jeg faktisk ble ganske lykkelig da jeg åpnet pakken
PPS: Jeg fikk ikke lykkepiller av legen altså. Det er hentet rett ut av mannens egen fantasi

tirsdag 22. oktober 2013

Tidsskrifter - tidtrøyte


Av og til får jeg et voldsomt behov for å lese noe som er litt lettere enn en hel bok. Noe som kan virke som avslapning, som ikke krever tankevirksomhet og som ikke trenger å avsluttes, men som bare kan legges fra seg når jeg ikke gidder mer

Som regel innebærer dette behovet en tur ut på nett for å finne ut av om det finnes gode tilbud på tidsskrifter

Og jammen finnes det mye der ute. Jeg har abonnert på både Bonytt og Bo bedre og Rom 123 og Mamma, etter å ha funnet gode tilbud. Med gaver. I øyeblikket abonnerer jeg på Bolig pluss, og leser det fra perm til perm, mens jeg hviler hodet mot to puter fra Barfota

Det kan se ut som jeg er over gjennomsnittet interessert i interiør da, med tanke på hvilke magasiner jeg har abonnert på gjennom tidene. Det gjenspeiles for så vidt ikke i hjemmet mitt, i alle fall ikke sånn direkte. Bortsett fra akkurat de to putene fra Barfota da. Men jeg elsker å sitte og bla gjennom sånne magasiner. Jeg elsker å bli inspirert, og jeg ønsker meg absolutt et hus som er avbildet i Bonytt. Jeg kommer aldri til å få det, men jeg kan jo drømme

Jeg har nå også fått en kollega ut på galeien, og har tipset henne om hvor hun kan finne masse gøy - noe hun setter stor pris på. Mannen hennes kanskje ikke fullt så mye

Tidligere år har jeg også hatt suksess med abonnement i julegaver, til både mamma, pappa, svigermor og søster. Det er jo genialt da, sitte hjemme - klikke på en lenke - og vips så er julegaven i boks. Kanskje jeg må gå gjennom Bladkongen før jul i år også, og sjekke om det er noen aktuelle julegaver der

Jeg er nemlig ikke helt i mål med dem ennå

lørdag 19. oktober 2013

Skriveferdigheter

Da eldstemann var liten, var han opptatt av tall og bokstaver ganske tidlig. Han kunne skrive navnet sitt, og kunne peke ut både 5 og 8 og S og K før han var tre

Minsten derimot, er en helt annen type. Han interesserer seg ikke for sånt, og vet ikke forskjell på et tall og en bokstav. Han kan til nød kjenne igjen tallet sitt (4) og bokstaven sin (V) om han må

Men plutselig skjer det noe. Han viser interesse. Han skriver. Lange setninger. Nå er det sånn at det bare er han som forstår hva det står, men samme det. Han skriver. Kjærlighetsbrev til mamma: Mamma, du er den beste, vil du være kjæresten min?


Og hvilken mamma kan vel motstå noe sånt?

I dag er vi over på det mer praktiske. Nemlig handlelister. Og denne er det mulig å forstå. Speilvendt og bak-frem - men fullt forståelig


Så det er håp for han her også

fredag 18. oktober 2013

Utbrent? Jeg?

Å sitte på jobb og hele tiden smile og være imøtekommende er slitsomt. Særlig de dagene jeg bruker mye energi på å få opp to morgengretne unger. Da er jeg litt på hæla allerede når jeg kommer på jobb klokken åtte

Jeg har en jobb hvor jeg hele tiden må være imøtekommende. Rett og slett. Og egentlig er jeg det. Helt til jeg ikke er det lenger. Da er jeg uhyggelig. Og jeg merker det selv. Da har jeg ikke en gang lyst til å svare på spørsmål. Jeg har ikke lyst til å bruke stemmen. Jeg har ikke lyst til å se på de som kommer inn en gang

Nå er jeg sykemeldt. Utbrent, sier legen. Det er en sånn ting andre blir. Ikke jeg

Men jeg forstår hva hun mener, legen, når hun setter en sånn diagnose. For jeg sitter i sofaen og glor apatisk ut i luften. Selv om jeg har planlagt å sy. Eller rydde. Eller bake. Eller lese en bok

Jeg sitter og glor og tenker: Hvis jeg skal sy, må jeg tre maskinen med ny tråd. Det orker jeg ikke nå. Jeg kan sikkert sy en annen gang

Jeg sitter og glor og tenker: Hvis jeg skal rydde, må jeg finne noe å putte alt rotet i. Det orker jeg ikke nå. Og rotet går jo ikke sin vei. Jeg kan rydde en annen gang

Jeg sitter og glor og tenker: Det går sikkert greit å bake en annen dag, jeg har jo ikke sagt til noen at jeg har planlagt å lage en kake

Ifølge legen er jeg altså på grensen til utbrent. Og jeg har ikke en depresjon. Det er jo greit å vite. Jeg sitter ikke hjemme og griner. Men jeg gjør ikke så mye annet heller

Bortsett fra å tenke på alt jeg skulle gjort

torsdag 17. oktober 2013

U-landsproblematikk

Sønnen får nye lærere, og jeg går forandringene i møte med åpent sinn og positiv innstilling, uten å ta sorgene på forskudd

Det samme forsøker jeg med ny regjering. Vi har hatt Høyre-regjering før, uten at det gikk riktig galt. Vi har hatt andre enn Jens til å lede landet. Dette kan gå riktig så greit, om vi er åpne og positive og ikke tar sorgene på forskudd

Men dessverre. Jeg sliter nok litt mer med de regjernigsgreiene enn med de nye lærerne. Det må jeg innrømme. Jeg forsøker å være fordomsfri og åpen, tolerant og inkluderende. Men jeg kjenner jeg kommer til kort noen ganger

Det er ikke egentlig politikerne jeg reagerer på. Det er velgerne som har stemt dem frem til å lede landet vårt. De har stemt på nettopp disse fordi vi i Norge sliter. Vi er et u-land sånn samferdselsmessig. Visstnok

Har disse menneskene noen gang vært utenfor Norges grenser? Og da mener jeg litt lenger enn Svinesund

torsdag 10. oktober 2013

Høstutstillingen neste?

Minsten har til tider veldig mye rart for seg. Ikke alt er så lett å forstå, for uinnvidde

Blant annet er han hver eneste dag nå travelt opptatt med en stubbe i hagen. Her har vi huset fullt av leker, som er totalt uinteressante. En stubbe, en hammer og en skrutrekker, så er han fornøyd. Og han kan holde på lenge. Virkelig lenge


Kunstneren med stubben sin

Forrige dagen måtte han dessuten lage en greie i stua. - Kan jeg ta noen puter fra sofaen? Og kan du legge dette teppet som en firkant?

"Installasjon på stuegulv"

Så går han mumlende til og fra en stund, blant annet med utsagn som - Så trenger jeg en kjekseske! og - To duploting!

Resultatet er for meg relativt uforståelig, men for ham veldig viktig

Abstrakt kunst. Inspirert av klovnene
til Marianne Aulie?


Litt som kunsten på Høstutstillingen

Så får han nok arbeidsro i hagen, med stubben sin, er det godt mulig han stiller ut på Kunstnernes hus neste høst

onsdag 9. oktober 2013

En liten prikk i universet

Det er rart hvor forskjellig syn man kan ha på ting. Og på mennesker

Ta meg selv, for eksempel

Jeg går rundt og tenker at jeg er en liten, usynlig ingenting i mengden. En bitteliten prikk i universet. For to små mennesker er jeg alt, men for resten av verden er jeg liksom bare der. Litt sånn ubetydelig. Det er vel flere som ikke vet hvem jeg er enn som vet det. For eksempel

Dette er synet jeg har på meg selv, og har hatt siden skolen. Hvor jeg kommer meg gjennom videregående uten at noen vet helt hvem jeg er. Hvor jeg bare forsvinner i mengden. Ikke stikker meg ut. Der jeg gjør lekser og kan svarene og leverer stilen før fristen. Hvor det mest revolusjonerende jeg gjør er et lite, internt opprør mot bibliotekaren, som ikke lar meg låne et leksikon ut av biblioteket. Men hvor jeg ellers bare er en av mange

Det er klart det er en god stund siden videregående nå. (Det må jeg vel innrømme). Og jeg føler meg ikke spesielt grå. Bortsett fra noen ganger da, når jeg har sovet dårlig eller ungene har hylt mer enn vanlig om morgenen. Ellers er jeg ikke grå. Mer litt sånn ubestemmelig grumsete, med innslag av oransje

Men jeg tenker jo fortsatt at jeg er en i mengden, en som forsvinner og ikke gjør så mye av meg. En som kan sitte på foreldremøter og bare være der

Så sitter jeg altså der da, på FAU-møte. Og alle vet hvem jeg er. Alle regner med at jeg tar på meg anvaret for årets julemarked. Fordi jeg viste lederegenskaper i fjor. De henvender seg til meg som om jeg vet noe. Noe jeg føler jeg ikke gjør

Det er rart hvor forskjellig syn man kan ha ja. For det viser seg at jeg er blitt hun mammaen som folk vet hvem er

Hun har jeg bare sett i andre tidligere

mandag 7. oktober 2013

Edinburgh

En av sønnens klassekompiser flytter til Edinburgh, og vi er ikke sene om å reise på besøk. De har ikke en gang pakket ut av flytteeskene før vi tropper opp på dørstokken

En av fordelene med å jobbe på skole, er at det faktisk lar seg gjøre å få fri i høstferien uten at det går ut over bibliotektilbudet. For alle andre har jo fri samtidig. Sønnen er så spent på turen, og jeg må innrømme at jeg gleder meg selv også. Jeg har vært en gang i Edinburgh tidligere, men den gangen var jeg gravid, trøtt og småkvalm, og fikk ikke altfor mye ut av det

Denne gangen er vi der med lokalkjente. Og jeg er ikke trøtt, kvalm og gravid. Vi blir til og med hentet på flyplassen. Det er ren luksus å bli guidet rundt i byen av folk som vet hvor vi bør gå

Vi spiser lunsj på The elephant house, hvor JK Rowling satt og skrev på Harry Potter, helt til de melket det for alt det var verdt. Da orket hun ikke det lenger. La oss bare si det sånn: Det bryr ikke kafeen seg om

På damedoen hylles Harry Potter i store ordelag


Vi går noen ganger opp og ned The Royal mile og ser på kiltbutikkene som ligger der på rekke og rad. Jeg vurderer lenge å kjøpe en barnesekkepipe, men mannen syns vi har nok med fiolin, så jeg dropper det. For å være helt ærlig, så angrer jeg litt på det nå. De er veldig kule, kanskje ikke i bruk, men som dekorasjon

Sekkepiper

Vi sjekker ut The water of Leith, og går en mil sammen med klassen til kompisen i flott natur, på Mikaelimarsj. Nå får vi egentlig aldri helt klart for oss hva denne marsjen er god for, og Mikaeli feiret vi jo uken før, men turen er fin den. Om enn litt lang. Jeg slokner med det samme vi kommer tilbake etter den turen

Sønnen får også lov å være med en hel dag på skolen. Hovedfag er Edinburghs geografi, på engelsk. Så er det engelsk, gym og formtegning. Sistnevnte er heldigvis et fag han kan fra før. Men ellers klarer han seg supert, og med litt tolkehjelp fra kompisen, går skoledagen veldig bra, og han produserer til og med en hel side diktat om Edinburgh - på engelsk. Med løkkeskrift

Fine hus i gater og smug

Vi får oss en tur til Glasgow. Det viser seg at den turen tar under en time med tog. Jeg som tror Skottland er kjempestort. Vi er en tur på Hamleys, men orker ikke handle noe etter å ha blitt overfalt av en overivrig selger med helikopter som kan lades via USB. Sønnen får seg nye sko, Nike på salg, og er fornøyd. Jeg orker ikke handle noe

På Naturhistorisk museum

Vi drikker vin (ikke sønnen da) og spiser god mat. Og jeg er overlykkelig over å slippe å være med ned i Dungeons. Sønnen er veldig kjekkas før han går ned, og kompisen og mammaen gleder seg også. De angrer litt i etterkant, det viser seg at Dungeons ikke er noe for pyser. Nå er de jo ikke akkurat det da, men de er ikke like høye i hatten etter turen. Og jeg blir mer og mer glad for at jeg heller sitter på kafe og drikker vin og tegner sammen med en treåring

Vi rekker også en tur på slottet, med kronjuveler og fengsel og kanoner. Og flott utsikt over hele byen


På slottet

Takk til våre gjestfrie venner for en super ferie! Vi er i alle fall enige om at det var en flott tur

søndag 6. oktober 2013

Ingierstrand

Søndagstur til Ingierstrand. Med bål. Pølser. Varm kakao. Sjøstjerner og krabber

Varm kakao på termos

Pappa spikker opptenningsved så flisene fyker

Han har ikke glemt sine gamle speiderkunster

Sjøstjerne

Og så plutselig hjem igjen, etter at minsten får seg et ufrivillig bad. Med klær

- Jeg skulle bare ned på den lange steinen. Men så traff jeg vannet istedenfor

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails