Innlegg

Viser innlegg fra november, 2012

Hoot hoot

Bilde
Hva er det med ugler?   Jeg har helt dilla. Det virker som resten av verden har det samme. Til og med gutta har ugleputer på rommene sine. Etter eget ønske.   Jeg har uglestoffer av ymse slag, og min nye favoritt er denne:     Jeg viser denne til en kollega, og hun bestiller umiddelbart en lik. Er den ikke helt herlig? Jeg har lyst til å sitte hjemme og bare se på den. Noe jeg ikke har tid til. Likevel... Men jeg vet fortsatt ikke hva det egentlig er med ugler.  

40.000

Jeg har bikket 40.000 treff på bloggen min. Det må jeg si!   En del av dem er ikke helt reelle da, det er nok ikke alle fra Ukraina, Indonesia og USA som faktisk leser mine hverdagsbetraktninger.   Noen av dem leter etter lettkledde damer. Det er det lite av her. Noen ønsker vel å finne reklame. Eller få meg til å reklamere. Lite av det også.   I den store verden er ikke 40.000 så mye. Det er bloggere som har så mange lesere pr dag. Nå er ikke det et mål i seg selv for meg. Selv om drømmen er å bli oppdaget som den nye store skribenten da.   Men til dere som leser meg: tusen takk for besøket! Velkommen igjen!

Netcom

Anrop fra ukjente telefonnummer svarer jeg sjelden på. Særlig etter at jeg fikk organisasjonsnummer - det er mye Gule sider, leverandører av websider, advokathjelp, obskure nettkataloger og annet som ringer. Men - i disse julemarkedstider må jeg svare på nummer jeg ikke kjenner. Det kan jo være noen som ikke er helt fornøyd med vakten de er satt opp på eller slikt. Ikke for det at jeg har tenkt til å endre på vaktplanen nå, men jeg må jo late som jeg er åpen for forslag, i det minste. Derfor, i et svakt øyeblikk, svarer jeg i dag. - Hallo? - Hallo Marita! Det er Aksel som ringer - Jaha Aksel ja. Det er sikkert en pappa i julemarkedskomiteen. Jeg husker jo ikke hva alle heter. Han kjenner jo tydeligvis meg, så personlig som han er - Ja, fra Netcom Netcom ja. Det virker som vi er bestevenner. Men jeg kjenner ingen i Netcom - Ok. Hei - Hei! Kan jeg spørre deg om du er fornøyd med den mobilleverandøren du har i dag? Ja, du kan jo spørre, men d
Bilde
Jeg føler meg litt strukket for tiden         Det går vel over!

Strikking

Bilde
- Mamma, tror du jeg er like flink til å strikke som mormor? - Eh. Nei, vennen, mormor har strikket i seksti år. Du har gjort det to ganger. Så du er nok ikke akkurat helt like flink. - Jeg har strikket mer enn to ganger da! - Ja, ok, du har strikket to ting . Mormor har nok strikket litt mer enn en sau og en nisse - Ja. Mormor elsker å strikke. Hun gjør det hele tiden. Hun vil sikkert strikke i graven. Eller. Kanskje ikke i graven. Kanskje hun har noe hun syns er veldig fint, som hun har strikket, det vil hun kanskje ha med i graven Jeg blir helt målløs. Graven?!

Vaktlister

Nei, jeg er ikke lenger så rolig og avbalanser og i rute som jeg var her for noen dager siden. Jeg må innrømme det. Jeg er stresset og urolig og drømmer om excel og vaktlister og filtrering av informasjon på klasse, navn og antall barn ved skolen. Jeg kjenner snart alle navnene på alle foresatte ved skolen til sønnen, og vet hvor mange barn de har. Jeg kan koble foreldre sammen med foreldre, og foreldre med barn, barn med andre barn og snart også besteforeldre. Mannen oppdager en pappa uten barn i en klasse, og det tar oss en liten stund å forstå hva som er skjedd der. Barnet er selvsagt oppført med mamma, pappa og stefar. Sånn er det i samfunnet nå om dagen. Da jeg var liten, hadde de aller fleste en mamma og en pappa og et søsken. De bodde på samme adresse og hadde samme etternavn. Nå er det mine, dine, våre, gjerne med litt forskjellige etternavn som ikke kommer under hverandre i filtreringen. Derfor blir noen foreldre satt opp med vakt på både bakeri og delikatesse samtidig, mens

Joik

Bilde
Eldstemann har lært noe nytt. Det gjør han jo for så vidt hver dag, siden han tross alt går på skolen. Men denne gangen er det litt annerledes. Den kulturelle skolesekken inneholder nemlig det meste, også joik. Med selveste Mikkel Gaup. Derfor går det mye i joik hos oss for tiden. Partyjoik faktisk. Ulvejoik er også et ord som er kommet inn i vårt vokabular. Tilfeldighetene skulle ha det til at hele klassen var samlet hos en av jentene etter joikekurset. Og utrolig flinke var de, da vi fikk en liten smakebit av det de hadde lært. Så flinke at Mikkel til og med mente det var den beste klassen han hadde hatt. Jeg legger ikke ut video av klassen som joiker, selv om jeg har det. Den er forbeholdt de som faktisk er med. Men partyjoiken kan dere høre her: God helg - og god fest!

Utmerket - eller var det utmerkelse?

Bilde
Fra to forskjellige bloggedamer har jeg nå fått en utmerkelse. Først fra Åshild i bestemors hage , så fra Siri . Tusen takk, damer. Jeg leser jo dere, hyggelig at dere leser meg! Jeg har fått sånt tidligere også, og setter naturligvis stor pris på at folk har lyst til å lese mine greier. Jeg leser jo mange andres greier. Jeg syns bare ikke det er så lett å sende slike utmerkelser videre. Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: det er litt som kjedebrev. For hva skjer hvis jeg ikke sender stafettpinnen videre? Mister jeg håret? Taper jeg masse penger? Kræsjer jeg bilen? Støter jeg noen? Som faktisk liker min blogg og som ønsker å hedre meg? For å godta utmerkelsen, skal jeg : Takke og lenke tilbake til avsender Sende videre til fem andre Legge ved bildet Så - takk igjen, damer. Fem blogger jeg leser: Livets små øyeblikk . Fordi hun tar flotte bilder, og skriver godt om sønnen med spesielle behov. Hverdag med og uten autisme . Av samme år

Takk for maten

Bilde
Når mannen ikke kommer hjem til middag, er jeg ikke på mitt mest kreative innen matveien. Det blir gjerne å ringe til noen. Altså: ringe naboen. Jeg elsker naboen. Det er jo ikke annet å si: Da er det bare å glede seg hele dagen, til dette: I posen er det verdens mest barnevennlige mat. Naboene har jo også barn, så de vet hva som faller i smak: Som lovet, også med dessert: Takk for maten. Den smakte fortreffelig! Alle burde ha slike naboer. Men skaff dem gjerne selv, for jeg vil gjerne beholde mine...

Alle fugler små...

Bilde
Det er ikke bare vi mennesker som skal ha det koselig i førjulstiden. Vi skal også tenke på de små ute. Som flyr, eller klatrer. I trær og busker.   Derfor har minsten og mamma laget meiseboller. Eller meisebiler blir det faktisk.   Vi smelter fett, blander frø og nøtter, og rører alt sammen. Veldig spennende når man er nestenfire år. Så får vi se om de faller i smak hos dem de er tiltenkt. Og at de ikke faller fra hverandre. Hvis dette blir bra, har vi sysselsetting i hele vinter. Det blir nok ikke så billig, i forhold til kjøpeboller. Men det er ikke så viktig her, det er spenningen rundt det hele som teller. Vi satser nå på besøk av ekorn i hagen igjen. I tillegg til alle småfuglene. For dette er gourmetmat.   Oppskrift fant vi her

Snart jul

Bilde
Det har vært snart jul en stund. Det er alltid hektisk, men i år tar jeg det med ro. Det har jeg for så vidt gjort hvert år, og det har endt i stress og mas de siste par dagene før jul. Men i år har jeg bestemt meg for å ta det veldig med ro. Begynne tidlig. Legge lista lavt. Julemarkedet på skolen er snart i boks, sånn produksjonsmessig. Siklesmekker blir det i år. Sydd på ny overlock. Som plutselig ble tom for tråd på den ene spolen i går kveld. Nå får jeg ikke tredd den på nytt, for det er så utrolig kronglete inni der. Særlig ved den underste griperen. Selvfølgelig er det den tråden som går tom uten at jeg merker at det skjer. Det skal nemlig være en sånn lur måte å tre overlocker på - knyt sammen gammel og ny tråd, med båtsmannsknop, som om jeg kan det, og trekk den nye gjennom i sporet til den gamle. Selvsagt går det tomt uten at jeg ser det, jeg trodde for det første det var like mye tråd på hver spole, for det andre at jeg hadde mange hundre meter igjen, for det tredje

Dagen derpå

Jeg må kanskje forklare litt nærmere min aversjon mot halloween. Siden det virker som alle andre i Norges land syns dette er morsomt og søtt og festlig. Vi har bodd på bakkeplan i syv år. Før det bodde vi i bygård, uten barn og uten noen som ringte på og tigget godterier. Da vi flyttet ut hit, til rekkehus på bakkeplan og masse nabounger, merket vi allerede første høsten at her er det masse styr rundt halloween. Ikke nødvendigvis så organisert. Ikke så veldig gjennomført heller. Lite kostymer og mye plastposer. Mye mas. Eldstemann var et år, og ble skrekkslagen da han åpnet døren. Vi deltok derfor ikke i styret det første året. Det kom litt brått på oss. Andre året tenkte vi på det i god tid, det vil si med flere timers margin, og hadde godterier klart. Og klementiner, tror jeg. For det er jo ikke lørdag heller. Tredje året begynte det å bli litt voldsomt, og jeg prøvde minigulrøtter i et forsøk på å skremme dem vekk året etter. Det med gulrøttene funket ikke.