fredag 21. desember 2012

Julestress

Hvor var du da verden etter planen, og Dagbladet, skulle gå under?

Jeg var på Ski storsenter. Sammen med alle innbyggerne i indre Follo og distriktene rundt. Og mannen. Med ville blikk og fulle poser stormet folk rundt som de skulle hatt mannen med ljåen i hælene. Kanskje tenkte de på alt de skulle ha ordnet før jordens undergang. Polet. Vita. Lefdal. Ultra. Hva om vi ikke har nok nonstop til å pynte pepperkakene med? Servietter med feil farge?! Ingen duftlys?

Jeg har ikke stresset med noe før i dag. Ikke for det at jeg stresser så mye i dag heller, men det ligger liksom i luften. En viss forventning om ryddig hus, pepperkaker og appelsiner, gløgg og juletre. Men jeg kjenner at jeg sliter litt med dette. Julegaver. Hva skal vi kjøpe? Hva skal vi ønske oss? Jeg har alt jeg trenger. Gutta også.

Jeg elsker å gi bort gaver, små overraskelser. Jeg elsker å få gaver. Men jeg tror kanskje jeg elsker det enda mer når det kommer litt overraskende på. Som 21. mars for eksempel. Om du ikke tilfeldigvis har bursdag akkurat den dagen da, da er det kanskje ikke like overraskende. Da er det hyggelig å gi bort en liten ting. Som en liten oppmuntring i hverdagen. Eller 19. september. Da villle jeg satt ekstra stor pris på en liten greie. En oppmerksomhet som jeg ikke hadde forventet.

Jeg forstår at barna setter pris på julen og alt som følger med. Men jeg ønsker også å lære dem litt om måtehold og menneskeverd og verdier og alt sånt. Det er ikke så lett, siden de tross alt har både øyne og ører og får med seg det meste. I allefall han på åtte. Han forstår verdien av ting, men vil likevel bare ha mer og mer. De pakker opp den ene gaven etter den andre på julaften. Mer eller mindre fornøyde. Andre juledag er det meste glemt og de sitter og kjeder seg fordi de ikke har noe å leke med.

Jeg har handlet julegaver i dag. Til mann og barn og øvrige familiemedlemmer. Og jeg koser meg på julaften, jeg gjør det. Men jeg kjenner også at det er litt klamt, alt dette stresset. Hvert år tenker jeg: I år skal jeg ikke stresse. Jeg skal begynne tidlig. Jeg skal lage gavene selv. Hvert år ender det med at jeg løper rundt, vill i blikket, på et kjøpesenter kort tid før julaften og kjøper ting ingen trenger. I det minste har vi rukket å få ordnet med et par geiter i år. Noen i Afrika blir fornøyde, i alle fall.

Neste år skal jeg begynne tidligere.

Hvis ikke verden har gått under innen den tid.

onsdag 19. desember 2012

Hvite løgner

- Mamma, hvilke sokker er dette?
- Det er fredagssokker
- Er det fredag i dag?
- Nei, det er onsdag
- Jeg vil ha på onsdagssokker
 
07.20 er liksom ikke det verdens enkleste prosjekt. Jeg aner ikke hvor onsdagssokkene er. Jeg finner torsdagssokkene.
 
- Her vennen, her er onsdagssokkene
- Åh. De er blå! Er dette onsdagssokker altså?
- Ja vennen
 
Jeg har løyet for sønnen min. Uten å blunke. For freden. For å unngå en stor krise før barnehagen.
 
Jeg gruer meg til han oppdager at onsdagssokkene ikke egentlig skal være blå.

fredag 14. desember 2012

Jul

Julekort? Check

Eller delvis da. Vistaprint har sendt meg kortene, men ikke konvoluttene som hører til. De kommer ca 19. desember. Så det var jo skikkelig god planlegging, syns jeg. Men det kommer altså kort fra oss i år, til forskjell fra i fjor, da jeg ikke sendte et eneste julekort.

Julegaver? Eh. Nei

Jeg vet ikke hva jeg skal finne på, verken til mannen eller til barna. Vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer til. Det er sikkert større behov for en geit i Afrika enn flere leker og spill på rommene her i huset, men jeg ser ikke helt for meg at et gavekort fra Plan faller i god jord hos dem under ni her hos oss. Dessverre.

Julekaker? Eh. Nei

Jeg orker ikke bake. Jeg har planer om en sånn hyggelig pepperkakebakeseanse med engasjerte unger og velduftende kaker over hele kjøkkenet, men det ender vel som vanlig med at det er jeg som står og kjevler og trykker ut og steker. Det eneste gutta er interessert i å være med på, er pynting med melis og nonstop. Og det er ikke fordi det er så koselig å pynte pepperkaker.

Julevasken? Tja

Vaskehjelpen var her den 12. desember. Det holder kanskje til over julaften? Jeg kan sette frem en skål med grønnsåpe utpå formiddagen julaften, så lukter det i alle fall rent og godt

Julematen? Nei

Ikke i boks ennå. Mannen har penger, jeg har det ikke. Så det sier seg jo selv, han må være med og handle.

Juletre? Nei

Som regel haster mannen ut lille julaften og finner det siste, skjeve, pjuskete treet som ingen andre har kjøpt. I år har eldstemann bestemt at vi skal ha tre fra Nordstrand. For de er så fine. Kanskje får vi ordnet det i helgen? Jeg er optimist

Juleavslutning på skolen? Check

Mammas eurytminisse

Det var et vellykket arrangement, med eurytmi, julesanger på både norsk, engelsk og spansk, julegrøt og saft, taler og blomster og alt som hører til. Fred i hjertet og tårer i øynene og alt sånt.

Julefred? Tja

Greia er at det blir jul uansett hvor mye jeg styrer på forhånd.

Jeg legger derfor listen veldig lavt, og setter meg nå til symaskinen fremfor å bake, vaske, rydde. Så kan det jo hende det i alle fall kommer et par julegaver ut av den planen.

lørdag 8. desember 2012

Tvitring

Vi har (for en god stund siden) laget fuglemat, bilformede meiseboller.

I dag kommer de endelig opp.


Til stor glede for minsten, som stadig må sjekke i vinduet. Og oppdager at vi har fått besøk

Minsten: Mamma, pappa, dere må komme og se! Det er fugler i maten!

Mamma: Store måker eller småfugler?

Minsten: Småfugler. Nå flyr de!

Mamma: De skal sikkert si ifra til kompisene om at det endelig er mat i nr 44

Pappa: De sender sikkert bare en melding...

Mamma: Eller de tvitrer?!

High five til mamma for det ordspillet!



torsdag 6. desember 2012

Så lenge det er bilde av et eple på

Pappa har vært innom posten og hentet en pakke.

Minsten er ellevill, og deler pappas voldsomme begeistring for pakken og innholdet. Pappa er lykkelig over at han har fått en teknologielskende venn i minsten, og er like ellevill. Han tenker nok: Oppdragelsen viser seg å være riktig! De får riktige verdier, disse små. De har forstått det, de vet å verdsette produkter med eple på, heldigvis og takk og lov for det.

Minsten er enkel. Det er eple på. Det er kult. Og så er det bokstaven hans på. Opp og ned. Da blir produktet kjapt godkjent. Og så er han ferdig. Nå vil han se på tv! Ordentlig tv. Ikke masse bokstaver og passord og sånt.


Men nye bokser med eple på er ikke bare noe man setter frem og ferdig med det. Det må installeres og kobles og sjekkes og alt mulig. Og tekno-vennen er ikke lenger venn. Han er utålmodig treåring som vil se på tv. Ordentlig tv.

Jeg sitter lettere fascinert i sofaen og vet ikke helt hva som foregår. Hvorfor har vi egentlig fått en ny boks? Pappa forsøker å forklare. Han har stjerner i øynene og myk stemme. Vi kan få netflix og mobilbilder rett på tv, og vi kan koble laptop-en på og få en stor skjerm. Jeg forstår fortsatt ikke vitsen. Skjermen på laptop-en er jo helt grei som den er?

Denne ignoransen skulle de visst om, de på jobb, som tror jeg er teknisk begavet!


søndag 2. desember 2012

Hvem er jeg?

- Du er en sånn supermamma, du!

Får jeg plutselig høre en dag. Meget overraskende. Jeg kan rett og slett ikke forstå at noen kan komme på å kalle meg det.

For er det noe jeg ikke er, så er det supermamma.

Hva er en supermamma? En som legger ut bilder av delikate cupcakes og cakepops på bloggen sin? Som baker men ikke har en dråpe søl på benken underveis i prosessen? Som har håret lekkert dantert døgnet rundt, er pent og diskret sminket og bedriver yoga mens kakene steker?

Eller en som lar minsten være med og lage sine egne skjeve boller med rosiner? Som lar melet drysse og ikke bryr seg. Vaskehjelpen kommer jo om fem dager. Som bruker store deler av fritiden på helt andre ting enn baking og rydding. Og sminke, for den saks skyld.

Jeg roper til gutta, dropper å vaske kjøkkengulvet, liker ikke klesvask og er dronningen av kakemiks fra Toro og frossen fiskegrateng fra Findus. Gutta har hullete ulltøy og for korte boblebukser. Luer og votter ligger aldri der de skal ligge, og jeg aner ikke hvor fargeblyantene er blitt av.

Jeg er ikke spesielt glad i å ligge på gulvet og bygge lego. Jeg mister tålmodigheten når eldstemann, perfeksjonisten, ikke kan skrive en hel setning fordi en bokstav blir skjev. Jeg sover på sofaen mens minsten ser på Disney junior. På ettermiddagen.

Jeg lager ikke cupcakes med festlig glasur (eller icing heter det kanskje) for moro skyld, jeg lager flate muffins og av og til harde boller. Hvis jeg må. Jeg lager ikke skoleboller og kakao til alle nabobarna sånn annenhver dag, men middagen står relativt ofte på bordet når mannen kommer hjem. Ikke alltid like spennende, men det er mat. Den er ofte varm. Og passe sunn. Med en tomat til, blir det meste sunt.

Jeg er ikke fanatisk når det gjelder brus og godterier, men det er ikke lov annet enn på lørdager. Og til spesielle anledninger. Det behøver likevel ikke være hjemmelaget eller økologisk eller raw-et-eller-annet. Selv smugspiser jeg sjokolade når barna har lagt seg. Jeg drikker cola i ukedagene, og vin til middag selv om det bare er torsdag. Hvis det ikke er den findus-gratengen da, den passer ikke så godt til vin.

Jeg tar ikke med meg gutta ut i skog og mark i tide og utide. Jeg sender heller minsten i friluftsbarnehage, som er bedre på naturinnslag enn jeg. Så kan vi med god samvittighet ligge på sofaen og se Snøhvit to ganger på rad på søndag ettermiddag i stedenfor å gå ut i minus ti. Snøhvit og de tre vergene, som de heter her hos oss. I det minste har Snøhvit fått hjelp!

Jeg er stadig litt på etterskudd med alt jeg skulle gjort. Det blir alltid så tydelig sånn rundt juletider. Ingen julegaver er i hus. Ikke en gang ønskelistene er påtenkt. Julekort tror jeg nok en gang utgår, jeg får se hva jeg orker senere. Kaker blir det ikke. Bortsett fra kanskje mummi pepperkakehus, som jeg fikk former til i fjor. Det har jeg drømt om i mange år, så kanskje 2012 er året jeg skal oppfylle den drømmen?

Jeg har i år faktisk fått tak i lys før første søndag i advent. De er røde og helt enkle, og står på et rotete fat uten julepynt. Jeg har ikke funnet tallene jeg kjøpte i fjor. Men det lyser fint når vi tenner det første lyset i dag.

Jeg har valgt steinerskolen for sønnen, og har derfor en del ting å følge opp gjennom et skoleår. Selv om jeg betaler en tiendeklassing for å vaske klasserommet på vår vasketorsdag. Det er ofte foreldremøter. Det er trafikkvakt. Det er årstidsgrupper og vennegrupper og foreldrefester og arrangering av 17. mai og jeg vet ikke hva. Det er hyggelig. Som regel. Kanskje ikke vaskingen og trafikkvakten. Men det er viktig. Det gjelder barna.

Jeg har brukt 25 timer på å sette opp vaktlister for årets julemarked, i samarbeid med mannen. Jeg har samlet klassen for å ha sildedugnad en onsdag kveld. Jeg har jobbet fra klokken 13 på fredag til klokken 18 på lørdag for å få gjennomført julemarkedet. Jeg har pushet ullsokker, med ganske høyt innhold akryl, for flerfoldige tusen kroner på julemarkedsbesøkende uten noen særlig bevisst holdning til kvalitet. Jeg har fått vannblemmer under føttene av all løpingen og oppfølgingen og prisingen.

Jeg har alltid sett på damen med cupcakes-ene som supermammaen. Hun som alltid er blid og rolig, som forklarer fremfor å rope. Som alltid har barn som gjør det de blir bedt om. Som kommer tidsnok og opplagte på foreldremøter, men ser i bordet når det er spørsmål om noen kan lage grøt til juleavslutningen. Som disker opp med hjemmebakte kjeks på ettermiddagen, fordi hun er hjemme når barna kommer fra skolen. Som har barn med rene klær og matchende sokker hver dag. Som har det helt strøkent hjemme, alltid.

Fra og med i dag har jeg et annet bilde av supermammaene. En supermamma er nemlig hun som står ute i minus åtte grader en hel dag og lager glaserte epler på julemarked. Som jobber med rigging av julepynt-boden til alarmen går på skolen fredag kveld. Som står halve natten og baker brød til julemarked. Som kjører land og strand rundt for å finne granbar til pynting av skolen. Som har et hus som flyter over av klesvask og papirer og bøker, lego på badet og bananskall bak sofaen, fordi man har vært litt opptatt med andre ting de siste ukene.

Så kanskje det er den helt vanlige hverdagsmammaen, med flatt hår og middag av halvfabrikata, som faktisk er supermammaen?

Da er jeg en supermamma!

lørdag 1. desember 2012

Julemarked

Årets julemarked på steinerskolen er vel overstått. Nå kan jeg sove om natten igjen. Uten å drømme på vaktlister og ullsokker.

Jeg har fått meg t-skjorte, og kan signere på opptil flere av punktene.


Jeg kan også tilføye et punkt:

Du vet du er steiner-forelder når... - du velger å rigge julemarked fredag kveld, fremfor å dra på hotellovernatting og julebord med jobben

God lørdag!

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails