torsdag 29. november 2012

Hoot hoot

Hva er det med ugler?
 
Jeg har helt dilla. Det virker som resten av verden har det samme. Til og med gutta har ugleputer på rommene sine. Etter eget ønske.
 
Jeg har uglestoffer av ymse slag, og min nye favoritt er denne:
 
 

Jeg viser denne til en kollega, og hun bestiller umiddelbart en lik. Er den ikke helt herlig? Jeg har lyst til å sitte hjemme og bare se på den. Noe jeg ikke har tid til. Likevel...

Men jeg vet fortsatt ikke hva det egentlig er med ugler.
 

onsdag 28. november 2012

40.000

Jeg har bikket 40.000 treff på bloggen min. Det må jeg si!
 
En del av dem er ikke helt reelle da, det er nok ikke alle fra Ukraina, Indonesia og USA som faktisk leser mine hverdagsbetraktninger.
 
Noen av dem leter etter lettkledde damer. Det er det lite av her. Noen ønsker vel å finne reklame. Eller få meg til å reklamere. Lite av det også.
 
I den store verden er ikke 40.000 så mye. Det er bloggere som har så mange lesere pr dag. Nå er ikke det et mål i seg selv for meg. Selv om drømmen er å bli oppdaget som den nye store skribenten da.
 
Men til dere som leser meg: tusen takk for besøket! Velkommen igjen!

fredag 23. november 2012

Netcom

Anrop fra ukjente telefonnummer svarer jeg sjelden på. Særlig etter at jeg fikk organisasjonsnummer - det er mye Gule sider, leverandører av websider, advokathjelp, obskure nettkataloger og annet som ringer.

Men - i disse julemarkedstider må jeg svare på nummer jeg ikke kjenner. Det kan jo være noen som ikke er helt fornøyd med vakten de er satt opp på eller slikt. Ikke for det at jeg har tenkt til å endre på vaktplanen nå, men jeg må jo late som jeg er åpen for forslag, i det minste.

Derfor, i et svakt øyeblikk, svarer jeg i dag.

- Hallo?

- Hallo Marita! Det er Aksel som ringer

- Jaha

Aksel ja. Det er sikkert en pappa i julemarkedskomiteen. Jeg husker jo ikke hva alle heter. Han kjenner jo tydeligvis meg, så personlig som han er

- Ja, fra Netcom

Netcom ja. Det virker som vi er bestevenner. Men jeg kjenner ingen i Netcom

- Ok. Hei

- Hei! Kan jeg spørre deg om du er fornøyd med den mobilleverandøren du har i dag?

Ja, du kan jo spørre, men det er ikke sikkert du får noe svar

- Joda, jeg er fornøyd

- Ja, syns du at du betaler en grei pris altså? Hva kan jeg gjøre for å få deg til å bytte?

- Eh. Ingenting. Jeg ønsker ikke å bytte

- Ønsker du ikke å bytte?! Så du er helt fornøyd med dagens leverandør?

Veldig så overrasket da! Det angår vel egentlig ikke deg. Ønsker jeg å bytte, så gjør jeg det. Men ikke etter sånt mas. Og hva med den tonen? Er jeg den første i verden som ikke ønsker å bytte til Netcom? Da ville de jo hatt monopol da. Hvis alle ville ha dem.

- Ja, jeg er strålende fornøyd jeg

- Kan jeg ikke gjøre noe for å få deg til å endre mening?

Åh... Jeg må gjøre så mange greier for å bytte. Mannen må bytte, for vi har sånn gratis slekt og venner, eller hva det heter. Det blir utrolig mye styr. Dessuten har jeg hatt Netcom tidligere, og jeg må si at de var da ikke noe billigere de, enn leverandøren jeg har i dag.

- Nei. Du får meg dessverre ikke til å endre mening

- Du er jammen sterk du! Du står imot. Til og med imot meg!

- Ja, du får heller ringe noen andre. Noen som er litt svakere

- Noen svakere ja. Det får jeg visst gjøre

Aksel ler fortsatt da han legger på. Litt humor har han da, i det minste. Men det må man kanskje ha, som telefonselger for Netcom.

Er alle virkelig så svake at de gir etter hver gang Aksel ringer?

torsdag 22. november 2012

onsdag 21. november 2012

Strikking

- Mamma, tror du jeg er like flink til å strikke som mormor?
- Eh. Nei, vennen, mormor har strikket i seksti år. Du har gjort det to ganger. Så du er nok ikke akkurat helt like flink.

- Jeg har strikket mer enn to ganger da!

- Ja, ok, du har strikket to ting. Mormor har nok strikket litt mer enn en sau og en nisse

- Ja. Mormor elsker å strikke. Hun gjør det hele tiden. Hun vil sikkert strikke i graven. Eller. Kanskje ikke i graven. Kanskje hun har noe hun syns er veldig fint, som hun har strikket, det vil hun kanskje ha med i graven

Jeg blir helt målløs. Graven?!

tirsdag 20. november 2012

Vaktlister

Nei, jeg er ikke lenger så rolig og avbalanser og i rute som jeg var her for noen dager siden. Jeg må innrømme det. Jeg er stresset og urolig og drømmer om excel og vaktlister og filtrering av informasjon på klasse, navn og antall barn ved skolen. Jeg kjenner snart alle navnene på alle foresatte ved skolen til sønnen, og vet hvor mange barn de har. Jeg kan koble foreldre sammen med foreldre, og foreldre med barn, barn med andre barn og snart også besteforeldre. Mannen oppdager en pappa uten barn i en klasse, og det tar oss en liten stund å forstå hva som er skjedd der. Barnet er selvsagt oppført med mamma, pappa og stefar. Sånn er det i samfunnet nå om dagen. Da jeg var liten, hadde de aller fleste en mamma og en pappa og et søsken. De bodde på samme adresse og hadde samme etternavn. Nå er det mine, dine, våre, gjerne med litt forskjellige etternavn som ikke kommer under hverandre i filtreringen. Derfor blir noen foreldre satt opp med vakt på både bakeri og delikatesse samtidig, mens ektefellen skal passe et bål og selge billetter til ponniriding. Det blir ikke mange igjen til å passe barna da. Vi plasserer så godt vi kan, og hvis noen har innvendinger kan de få lov til å lage den vaktplanen selv. For det er ikke gjort i en fei, det er sikkert og visst. Disse 20 timene med dugnad som foreldre skal stille opp på i løpet av et år, de har vi nå gjort unna for et par år, på en uke. Jeg ser små celler for mitt indre døgnet rundt, celler inneholdende kryptisk informasjon som Transport, Bål 113, Delikatesse, Tellekontor, og tenker på alt som kan gå galt, alle vaktene jeg kan glemme og all forvirringen som kan oppstå. Jeg er lykkelig over å kunne slette Kakao for å frigjøre flere folk, og jeg ler litt av formuleringen Glaserte epler og pølser, og satser på at de som skal selge epler og pølser forstår at det kun er eplene som glaseres. Men det rare er, at om en uke er alle vaktene plassert og alle foreldre har en oppgave (eller tre) og jeg har glemt litt av stresset det var.
 
Dette er ikke ment som en klage. Det er kun en forklaring på hvorfor jeg virker litt fraværende og avlyser det meste frem til etter julemarkedet. Etter 2. desember har jeg et liv igjen. Da har jeg landet. Da skal jeg gjøre alt jeg ikke har tid til nå; julekort, julegaver, pepperkaker, kino med gutta.
 
Når det er sagt, kan jeg anbefale alle å ta seg en tur på Steinerskolens julemarked 1. desember. Her blir det bål, grillet lam, masse kaker og bakverk, salater og annet godt, pepperkaker på pinne, julesild i små, eksklusive porsjoner, kranser, julepynt, spennende gaver til slekt og venner, underholdning, dokketeater, fakir, ja, det meste egentlig. Hvis folk møter opp på vaktene sine da.
 
Så kan alle besøkende kose seg, men gjerne ha i bakhodet at det ligger masse jobb bak å gjøre det til den opplevelsen det er, og at ingenting skjer helt av seg selv.

lørdag 17. november 2012

Joik

Eldstemann har lært noe nytt. Det gjør han jo for så vidt hver dag, siden han tross alt går på skolen.

Men denne gangen er det litt annerledes. Den kulturelle skolesekken inneholder nemlig det meste, også joik. Med selveste Mikkel Gaup.

Derfor går det mye i joik hos oss for tiden. Partyjoik faktisk. Ulvejoik er også et ord som er kommet inn i vårt vokabular.

Tilfeldighetene skulle ha det til at hele klassen var samlet hos en av jentene etter joikekurset. Og utrolig flinke var de, da vi fikk en liten smakebit av det de hadde lært. Så flinke at Mikkel til og med mente det var den beste klassen han hadde hatt.

Jeg legger ikke ut video av klassen som joiker, selv om jeg har det. Den er forbeholdt de som faktisk er med.

Men partyjoiken kan dere høre her:



God helg - og god fest!

fredag 16. november 2012

Utmerket - eller var det utmerkelse?

Fra to forskjellige bloggedamer har jeg nå fått en utmerkelse. Først fra Åshild i bestemors hage, så fra Siri. Tusen takk, damer. Jeg leser jo dere, hyggelig at dere leser meg!

Jeg har fått sånt tidligere også, og setter naturligvis stor pris på at folk har lyst til å lese mine greier. Jeg leser jo mange andres greier. Jeg syns bare ikke det er så lett å sende slike utmerkelser videre. Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: det er litt som kjedebrev.

For hva skjer hvis jeg ikke sender stafettpinnen videre? Mister jeg håret? Taper jeg masse penger? Kræsjer jeg bilen? Støter jeg noen? Som faktisk liker min blogg og som ønsker å hedre meg?

For å godta utmerkelsen, skal jeg :

Takke og lenke tilbake til avsender
Sende videre til fem andre
Legge ved bildet

Så - takk igjen, damer.

Fem blogger jeg leser:

Livets små øyeblikk. Fordi hun tar flotte bilder, og skriver godt om sønnen med spesielle behov.

Hverdag med og uten autisme. Av samme årsak som over. Fordi det er tøft å stå frem og fronte noe som andre kanskje ville hysjet litt ned. Å vise en hverdag som for mange kan virke veldig annerledes.

Petrus og Petrine. Fordi hun skriver lett og fint om dette og hint.

Victorias verden. Fordi Kjersti også tør å skrive litt om noe som er litt annerledes og vanskelig, om sykdom

Og så leser jeg Breddefotballfrua. Som gir livet som fotballfrue en litt annen dimensjon enn den andre fotballfrua jeg av og til stikker innom.

Jeg leser mange andre også. Jeg leser heller ikke bare ting som har med sykdom og spesielle behov å gjøre. Men jeg syns det er viktig at noen faktisk velger å stå opp og skrive om det. Jeg møter dem på jobb hver dag, mennesker som for mange er litt annerledes. Jeg kunne skrevet bok om dem.

Kanskje jeg rett og slett skal gjøre det!




torsdag 15. november 2012

Takk for maten

Når mannen ikke kommer hjem til middag, er jeg ikke på mitt mest kreative innen matveien. Det blir gjerne å ringe til noen. Altså: ringe naboen. Jeg elsker naboen. Det er jo ikke annet å si:


Da er det bare å glede seg hele dagen, til dette:



I posen er det verdens mest barnevennlige mat. Naboene har jo også barn, så de vet hva som faller i smak:


Som lovet, også med dessert:


Takk for maten. Den smakte fortreffelig!

Alle burde ha slike naboer. Men skaff dem gjerne selv, for jeg vil gjerne beholde mine...

tirsdag 13. november 2012

Alle fugler små...

Det er ikke bare vi mennesker som skal ha det koselig i førjulstiden. Vi skal også tenke på de små ute. Som flyr, eller klatrer. I trær og busker.
 
Derfor har minsten og mamma laget meiseboller. Eller meisebiler blir det faktisk.

 
Vi smelter fett, blander frø og nøtter, og rører alt sammen. Veldig spennende når man er nestenfire år.
Så får vi se om de faller i smak hos dem de er tiltenkt. Og at de ikke faller fra hverandre. Hvis dette blir bra, har vi sysselsetting i hele vinter. Det blir nok ikke så billig, i forhold til kjøpeboller. Men det er ikke så viktig her, det er spenningen rundt det hele som teller.

Vi satser nå på besøk av ekorn i hagen igjen. I tillegg til alle småfuglene. For dette er gourmetmat.
 

fredag 9. november 2012

Snart jul

Det har vært snart jul en stund. Det er alltid hektisk, men i år tar jeg det med ro. Det har jeg for så vidt gjort hvert år, og det har endt i stress og mas de siste par dagene før jul.

Men i år har jeg bestemt meg for å ta det veldig med ro. Begynne tidlig. Legge lista lavt.

Julemarkedet på skolen er snart i boks, sånn produksjonsmessig. Siklesmekker blir det i år. Sydd på ny overlock. Som plutselig ble tom for tråd på den ene spolen i går kveld. Nå får jeg ikke tredd den på nytt, for det er så utrolig kronglete inni der. Særlig ved den underste griperen. Selvfølgelig er det den tråden som går tom uten at jeg merker at det skjer. Det skal nemlig være en sånn lur måte å tre overlocker på - knyt sammen gammel og ny tråd, med båtsmannsknop, som om jeg kan det, og trekk den nye gjennom i sporet til den gamle. Selvsagt går det tomt uten at jeg ser det, jeg trodde for det første det var like mye tråd på hver spole, for det andre at jeg hadde mange hundre meter igjen, for det tredje at jeg kanskje ville legge merke til at det snart var slutt.

Så feil kan en altså ta.

Men flaks da, at jeg samme dag jeg går tom, får tråd i posten fra Willy. Willy har fått en trofast kunde, tror jeg, siden han oppi pakkene med tråd også la sjokolade. Det er mannen sin det, tenker jeg!

Hvis jeg da altså får tredd den dumme maskinen, blir jeg snart helt ferdig til julemarkedet. Da kan jeg ta fatt på neste julemarked. For jeg tenkte litt tidligere her i høst at jeg har sikkert ikke nok å finne på frem mot jul, så la meg for sikkerhetsskyld melde meg på et julemarked på Blå også. En søndag i desember. Nærmere bestemt 9. desember.

Det blir sikkert fint, og jeg kan jo selge de fem tingene jeg har.

Når det nærmer seg jul blir man gjerne opptatt av julekort og presentable bilder av barna og slikt. Da faller minsten ned fra et lekestativ i barnehagen, og skraper opp halve ansiktet. Og så akkurat i år da, som jeg hadde tenkt å være ekstra tidlig ute med julekort. Noen år er det blitt nyttårskort fra oss. I fjor ble det ikke noen kort i det hele tatt. Det kan du lese mer om her. På grunn av alle julemarkedene, er jeg litt usikker på om akkurat den løsningen er noe særlig i år. Vi får se.

Kanskje blir det verken luer eller julekort.

Julekalender til gutta har jeg forsøkt å dysse ned de siste årene. Det er for mye plastdingser og for lite tid. I år har jeg fått klar beskjed om at han ikke vil ha ting å gjøre. Han vil heller ikke ha ting å bygge. Eller Lego. Eller sjokolade. Han vil ha ordentlig julekalender. Da er det bare ut og lete etter 48 små ting som ikke koster for mye og som ikke går i stykker første dag. Jeg har sett at Søstrene Grene har laget klar esker med 24 ting i. Jeg lurer på om jeg må gå og sjekke ut det.

Når det gjelder selve julefeiringen er det ikke helt avklart ennå, hva som skal skje i år. Vi får se hvor vi havner. Heldigvis er julen bedre i år, med fridager og helger og diverse, så det blir faktisk ikke like hektisk som tidligere. Tror jeg da.

Nei, julen i år tar jeg helt med ro. Det er fortsatt lenge igjen. Jeg har supergod tid.

Kjenner jeg meg rett, sitter jeg nok lille julaften som vanlig, med gaver og papir og vaskebøtte og pepperkakedeig og to uferdige bukser til gutta, samt en halvfull flaske rødvin, og tenker at neste år skal jeg jammen begynne tidligere.

Dette er forøvrig innlegg nummer 400 på bloggen min. Hurra!

torsdag 1. november 2012

Dagen derpå

Jeg må kanskje forklare litt nærmere min aversjon mot halloween. Siden det virker som alle andre i Norges land syns dette er morsomt og søtt og festlig.

Vi har bodd på bakkeplan i syv år. Før det bodde vi i bygård, uten barn og uten noen som ringte på og tigget godterier.

Da vi flyttet ut hit, til rekkehus på bakkeplan og masse nabounger, merket vi allerede første høsten at her er det masse styr rundt halloween. Ikke nødvendigvis så organisert. Ikke så veldig gjennomført heller. Lite kostymer og mye plastposer. Mye mas.

Eldstemann var et år, og ble skrekkslagen da han åpnet døren. Vi deltok derfor ikke i styret det første året. Det kom litt brått på oss.

Andre året tenkte vi på det i god tid, det vil si med flere timers margin, og hadde godterier klart. Og klementiner, tror jeg. For det er jo ikke lørdag heller.

Tredje året begynte det å bli litt voldsomt, og jeg prøvde minigulrøtter i et forsøk på å skremme dem vekk året etter.

Det med gulrøttene funket ikke. Barn glemmer sånt. Andre ting kan de huske på i årevis, men handler det om godterier har de en meget selektiv hukommelse.

Derfor ble fjerde året et vendepunkt. Når femåringer uten kostyme holder frem Rimi-posen og sier: Jeg vil ha godteri, kjenner jeg at jeg får nok. Når samme femåring svarer - når han får noe i posen - : Vi er jo to som deler pose da. Vi må få mer!, da får jeg mer enn nok.

Femte året var vi ikke hjemme. Da vi til slutt våget oss hjem, møtte vi store barn ute i veien: Har dere godteri?! Det går greit med penger også!

Der forsvant siste rest av halloweengleden. Om det noen gang har vært noe av den der.

Nå er eldstemann så stor at han gjerne vil gå og tigge hos naboene. Dessverre for ham er han utstyrt med den kjipeste mammaen i nabolaget. Han får rett og slett ikke lov. Det er hardt, men han forstår det da, til slutt. Han får eget godteri, han får skjære ut gresskar, han får kjøpe en ny film som han får se til sent på kveld. Han får bare ikke lov å gå rundt og ringe på hos ukjente.

Mens han ser film, må jeg holde fortet ved utgangsdøren. I år er det ingen som ber om penger, men en gjeng river først opp døren når jeg vil lukke den, sparker i veggen når jeg sier vi ikke har noe, og slamrer døren rett i ansiktet mitt da jeg forklarer at jeg har ikke fordi jeg har spist det selv. Utrolig frekke er de også. Jeg lurer veldig på om foreldrene vet noe om hvordan de er ute blant folk.

Jeg forstår at det ikke er sånn over alt, jeg forstår at barn er høflige og greie og gjør det for moro. Men det er ikke sånn her i nabolaget. Her er det en god del aggressive og uhøflige barn uten folkeskikk.

Dessverre for alle de søte, hyggelige, veloppdragne barna, ødelegger disse andre for dem.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails