Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private. Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap. Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer. I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte breve