Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2012

Den dagen

Bilde
Så var det den dagen igjen, da. Og jeg fortsetter kampen mot de litt frekke. Jeg lar dem smake egen medisin, så og si:

Matlykke

Bilde
Lykken for mamma er å klare å overtale gutta til å droppe Mc Donald's og heller spise tapas.   Lykken for minsten er å finne en butikk med en hel masse skinkespek hengende fra taket.   Stedet ligger på toppen av en rulletrapp, og litt rart plassert inne på et ellers ganske kjipt senter. Men det ser fristende ut. Ikke blir det noe dyrere enn Mc Donald's heller. Jeg kan virkelig anbefale tapasen på Alna.   Av alle steder...

Små gryter osv...

Eldstemann har funnet radioen. Til å begynne med lurte han fælt på hvordan man spoler seg frem til riktig sang, men nå har han forstått konseptet. Jeg syns av og til det er deilig uten bakgrunnsstøy, men det er jo forsåvidt greit å holde musikkinteressen hans vedlike, og lar ham høre på. Vi har visst radioen stilt inn på P3. Selv om de voksne i husstanden nok er mer P1, sånn aldersmessig. Tidligere gikk Juntafil lørdag formiddag. Nå går det sannelig på torsdag kveld. Viser det seg. Overraskende nok. Kveldsmat: Bakgrunnsstøyen er Lido Lido , kan de annonsere. Det er egentlig ingen som hører etter. Så kommer programlederens stemme klart og tydelig frem. Ikke sånn rolig i bakgrunnen, som musikken har vært frem til nå. Neida. Høyt og meget tydelig skal det være: - Og nå til et spørsmål, sendt inn på 2026 (eller noe sånt) : Fra jente, 19 år. Hva er egentlig bollemus? Mamma rødmer. Pappa flirer. Og rødmer også litt under skjegget. Sønnen våkner til live: Bollemus! Hva

Hva skjer når du ser tastaturet?

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private. Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap. Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer. I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte breve

Vann over hodet

Heldigvis er jeg så oppegående at jeg innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Derfor kaster jeg inn håndkle når det gjelder disse studiene. Dessverre.   I teorien går det helt fint. Jeg kan strukturere dagene til å inneholde både det ene og det andre.   I praksis er det noe helt annet. Jeg har ikke lyst til å lese informasjonsøkonomi. Til og med klesvask er morsommere.   Når jeg daglig har dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort, må noe nedprioriteres.   Gutta er jo der. De kan ikke nedprioriteres.   Klesvasken hoper seg opp om den ikke fjernes daglig. Det samme gjelder egentlig hybelkaninene, men de bare puster jeg litt hardt på så kryper de inn i krokene et par dager til.   Lesingen forsvinner ikke. Den ligger som et gnagende dyr over meg uansett hva jeg gjør. Og når jeg i tillegg får vite at jeg må levere utkast til semesteroppgave i løpet av en ukes tid, da stopper det opp. Da får jeg helt vegring.   Derfor er jeg ikke lenger student. Det er

Kona til naboen

Minsten: Det er ikke lov å si va-ann. Det heter jo ikke det! Det heter ikke me-elk heller Mamma: Ok. Nei vel Minsten: Kona til naboen sier det Mamma: ??? Kona til naboen? Hvem er kona til naboen? Jeg vet jo selvsagt hvem som er kona til naboen. Jeg bare syns det er litt rart å henvise til henne på den måten. Og når har hun uttalt seg om melk og vann? Til minsten? Minsten: Hos flodhesten vel. Bak hekken Aha! Mamma forstår. Det er på lydboken. En flodhest i huset. Det er der han snapper opp sånne uttrykk. For hjemmefra har han det ikke. Det er veldig sjelden vi henviser til kona til naboen .

En sånn stråddel

Bilde
Eldstemann er i det filosofiske hjørnet om dagen: Mamma, tenk på de første som laget språket da! De andre forsto jo ingenting. Hva er det du mener, liksom? Minsten har tegnet. Jeg lurer på hva? Han svarer at det er bare en sånn stråddel Jeg antar han har litt det samme problemet som de med det første språket: Vi andre er nok ikke helt sikre på hva han mener, liksom.

Mammas nye helt

Bilde
Jeg har igrunn ikke sett noe særlig på barne-tv i det siste, men skal jammen begynne med det nå. For nå har jeg oppdaget Kash. Jeg har vært på teater og sett Jungelboken . Og for et stykke! To mammaer på teater med to store gutter. Hvem som koser seg mest? Jeg tror det er mammaene. Jeg ler så jeg griner flere ganger. Det er mørkt og dystert, men samtidig veldig morsomt. To aper i hvite dresser, som går på fest på Bananrepublikken og har pappaer med masse bananer. En ulveflokk som danser som guder. Shere Khan med den høyeste hanekammen i verden, og kniver fra Clas Ohlsson i ermene. Ka i Uma Thurman-stil, med gul treningsdress og sverd på ryggen. Baghera i lakk og lær og høye hæler. Geir Kvarme som Baloo, med boksehansker og voldsomt hår. Og Kash som Mowgli. Med en stemme til å dø for. Mammas nye helt.

Noen ganger

Bilde
lurer jeg på hva vitsen er. Hvorfor holde på. Hvorfor engasjere seg. Hvorfor bry seg. Hvorfor stå opp. Hvorfor ikke bare ligge hjemme i fosterstilling.   I dag er en sånn dag. Så jeg hører på denne, og gleder meg til alt går over

London - here I come!

I august bestiller jeg tur i høstferien, for eldstemann, mormor og meg. Vi begynner umiddelbart å glede oss til oktober. Det er sjelden vi faktisk reiser på høstferie, så dette blir jo spennende. I september får jeg studieplass på høyskolen, og blir student. Og får et problem (eller hva jeg skal kalle det) da jeg ser at en samling tilfeldigvis er planlagt midt i høstferien, og at jeg ikke får kommet meg på de forelesningene. Som sikkert er veldig viktige og spennende. For jeg er jo tross alt et pliktoppfyllende menneske. Jeg møter opp på det meste. Jeg forsøker å minne dem på at vi faktisk har et liv utenom studiene, og at for voksne mennesker med barn kan det være en strek i regningen med tre undervisningsdager midt i høstferien. Siden høyskolen ikke følger høstferien, bryr de seg ikke nevneverdig om det. Det beste er om jeg deltar, men jeg mister ikke studieplassen. Det er jo bra, i det minste. I oktober er jeg på den første av tre forelesningsdager i den etter hvert så