onsdag 31. oktober 2012

Den dagen

Så var det den dagen igjen, da.

Og jeg fortsetter kampen mot de litt frekke. Jeg lar dem smake egen medisin, så og si:


tirsdag 30. oktober 2012

Matlykke

Lykken for mamma er å klare å overtale gutta til å droppe Mc Donald's og heller spise tapas.
 
Lykken for minsten er å finne en butikk med en hel masse skinkespek hengende fra taket.
 
Stedet ligger på toppen av en rulletrapp, og litt rart plassert inne på et ellers ganske kjipt senter. Men det ser fristende ut. Ikke blir det noe dyrere enn Mc Donald's heller. Jeg kan virkelig anbefale tapasen på Alna.
 
Av alle steder...

torsdag 25. oktober 2012

Små gryter osv...

Eldstemann har funnet radioen. Til å begynne med lurte han fælt på hvordan man spoler seg frem til riktig sang, men nå har han forstått konseptet. Jeg syns av og til det er deilig uten bakgrunnsstøy, men det er jo forsåvidt greit å holde musikkinteressen hans vedlike, og lar ham høre på.

Vi har visst radioen stilt inn på P3. Selv om de voksne i husstanden nok er mer P1, sånn aldersmessig.

Tidligere gikk Juntafil lørdag formiddag. Nå går det sannelig på torsdag kveld. Viser det seg. Overraskende nok.

Kveldsmat:

Bakgrunnsstøyen er Lido Lido, kan de annonsere. Det er egentlig ingen som hører etter. Så kommer programlederens stemme klart og tydelig frem. Ikke sånn rolig i bakgrunnen, som musikken har vært frem til nå. Neida. Høyt og meget tydelig skal det være:

- Og nå til et spørsmål, sendt inn på 2026 (eller noe sånt): Fra jente, 19 år. Hva er egentlig bollemus?

Mamma rødmer. Pappa flirer. Og rødmer også litt under skjegget. Sønnen våkner til live: Bollemus! Hva er det?!

Mamma skrur av radioen. Sønnen skrur den på igjen. Pappa skrur den av. Mamma går, og ønsker pappa lykke til med den forklaringen.

Skaden er skjedd. I morgen kommer min sønn til å ta med seg det nye begrepet på skolen. Fortelle de andre at han har hørt et morsomt ord som mamma og pappa bare ler bort. Litt smårøde i toppen.

(Nå har jeg til og med googlet begrepet, som jeg selvsagt vet sånn halvveis om, men aldri har tenkt noe særlig over. Jeg tror likevel jeg overlater til pappaen å forklare det hele.)

onsdag 24. oktober 2012

Hva skjer når du ser tastaturet?

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private.

Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap.

Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer.

I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte brevet i en konvolutt - komme seg til posten - sette på frimerke og sende brevet. I andre enden sitter også noen: motta brevet - åpne det - lese det - vurdere om dette er noe å trykke - sende det i trykken - få avisen ut til folket.

Det er klart det forsvinner en del meninger på den veien. Den er lang. Det er mange som ikke fullfører. Og mange som blir sensurert underveis.

I dag har vi nettilgang 24 timer i døgnet. Kjapp informasjon og en mengde kanaler. Over alt. Ikke bare hjemme ved kjøkkenbordet, men på bussen, på jobben, mens vi sitter på kafé og venter på noen, mens ungene tar kveldsbadet, og under middagen. Og vi lar oss engasjere. Uten hemninger. Uten sperrer.

Engasjement er som sagt viktig. Alle har noe de brenner for. Stort eller lite. Personlig eller offentlig.

Uenigheten har nok alltid vært der. Det er bare det at nå blir den så tydelig, det er så enkelt. Nettaviser åpner for kommentarer. Blogger har kommentarfelt. Facebook, twitter, over alt blir du matet med informasjon, holdninger og engasjement.

Jeg har i dag, ved en tilfeldighet, lest bloggen til Melissa, som bor i Spania og er opptatt av kostholdet til barna. Hun er meget engasjert i saken. Til det ekstreme. Så kan man jo velge hva som er rett og galt. Om en mor skal skrive detaljerte lister til barnehagen over hva hennes barn skal spise. Eller bare la det skure og gå. Eller kanskje en mellomting.

(Og så kan vi jo også kose oss med Pias innlegg om Bønna i samme slengen, tenker jeg.)

Men om jeg er enig eller uenig med Melissa er egentlig helt uviktig her. For det kan jeg ta standpunkt til i det stille. Jeg går ikke til personangrep på henne av den grunn. Slik de aller fleste av de 260 kommentarene i hennes innlegg gjør. Et sted på veien mellom de håndskrevne leserinnleggene og det store åpne nettet forsvinner visst en god del folkeskikk.

Hva er det som skjer med folk så fort de får et tastatur mellom hendene? Er det fordi det er tilsynelatende anonymt? Har du lov å være stygg mot andre når du ikke kjenner dem?

Noen ganger er det kanskje best å la vær å skrive den kommentaren du føler er så treffende. Eller skrive den med blyant på papir.

tirsdag 23. oktober 2012

Vann over hodet

Heldigvis er jeg så oppegående at jeg innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Derfor kaster jeg inn håndkle når det gjelder disse studiene. Dessverre.
 
I teorien går det helt fint. Jeg kan strukturere dagene til å inneholde både det ene og det andre.
 
I praksis er det noe helt annet. Jeg har ikke lyst til å lese informasjonsøkonomi. Til og med klesvask er morsommere.
 
Når jeg daglig har dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort, må noe nedprioriteres.
 
Gutta er jo der. De kan ikke nedprioriteres.
 
Klesvasken hoper seg opp om den ikke fjernes daglig. Det samme gjelder egentlig hybelkaninene, men de bare puster jeg litt hardt på så kryper de inn i krokene et par dager til.
 
Lesingen forsvinner ikke. Den ligger som et gnagende dyr over meg uansett hva jeg gjør. Og når jeg i tillegg får vite at jeg må levere utkast til semesteroppgave i løpet av en ukes tid, da stopper det opp. Da får jeg helt vegring.
 
Derfor er jeg ikke lenger student. Det er litt synd. Og jeg merker at jeg ennå ikke har landet helt. Jeg har en følelse av å ha glemt noe. Hele tiden. Det går nok snart over.
 
Nå kan jeg klippe kjole til en kollega, sy til marked på Blå, se på serier på tv, planlegge julemarked på skolen, forberede meg til helgens sykurs, lage middag, bake brød, rydde, vaske klær, lese Linn Ullmann, alle sånne vanlige hverdagsting, helt uten den dårlige samvittigheten. Helt uten å tenke på det jeg ikke gjør.
 
Og får jeg lyst til å lære noe nytt (det vet jeg at jeg får) skal jeg heller vurdere et kurs i makrame.

mandag 15. oktober 2012

Kona til naboen

Minsten: Det er ikke lov å si va-ann. Det heter jo ikke det! Det heter ikke me-elk heller

Mamma: Ok. Nei vel

Minsten: Kona til naboen sier det

Mamma: ??? Kona til naboen? Hvem er kona til naboen?

Jeg vet jo selvsagt hvem som er kona til naboen. Jeg bare syns det er litt rart å henvise til henne på den måten. Og når har hun uttalt seg om melk og vann? Til minsten?

Minsten: Hos flodhesten vel. Bak hekken

Aha! Mamma forstår. Det er på lydboken. En flodhest i huset. Det er der han snapper opp sånne uttrykk. For hjemmefra har han det ikke.

Det er veldig sjelden vi henviser til kona til naboen.

søndag 14. oktober 2012

En sånn stråddel

Eldstemann er i det filosofiske hjørnet om dagen: Mamma, tenk på de første som laget språket da! De andre forsto jo ingenting. Hva er det du mener, liksom?

Minsten har tegnet. Jeg lurer på hva? Han svarer at det er bare en sånn stråddel


Jeg antar han har litt det samme problemet som de med det første språket: Vi andre er nok ikke helt sikre på hva han mener, liksom.

lørdag 13. oktober 2012

Mammas nye helt

Jeg har igrunn ikke sett noe særlig på barne-tv i det siste, men skal jammen begynne med det nå.

For nå har jeg oppdaget Kash. Jeg har vært på teater og sett Jungelboken. Og for et stykke!


To mammaer på teater med to store gutter. Hvem som koser seg mest? Jeg tror det er mammaene. Jeg ler så jeg griner flere ganger. Det er mørkt og dystert, men samtidig veldig morsomt.

To aper i hvite dresser, som går på fest på Bananrepublikken og har pappaer med masse bananer. En ulveflokk som danser som guder. Shere Khan med den høyeste hanekammen i verden, og kniver fra Clas Ohlsson i ermene. Ka i Uma Thurman-stil, med gul treningsdress og sverd på ryggen. Baghera i lakk og lær og høye hæler. Geir Kvarme som Baloo, med boksehansker og voldsomt hår.


Og Kash som Mowgli. Med en stemme til å dø for.

Mammas nye helt.

onsdag 10. oktober 2012

Noen ganger


lurer jeg på hva vitsen er. Hvorfor holde på. Hvorfor engasjere seg. Hvorfor bry seg. Hvorfor stå opp. Hvorfor ikke bare ligge hjemme i fosterstilling.
 
I dag er en sånn dag.
Så jeg hører på denne, og gleder meg til alt går over





onsdag 3. oktober 2012

London - here I come!

I august bestiller jeg tur i høstferien, for eldstemann, mormor og meg. Vi begynner umiddelbart å glede oss til oktober. Det er sjelden vi faktisk reiser på høstferie, så dette blir jo spennende.

I september får jeg studieplass på høyskolen, og blir student. Og får et problem (eller hva jeg skal kalle det) da jeg ser at en samling tilfeldigvis er planlagt midt i høstferien, og at jeg ikke får kommet meg på de forelesningene. Som sikkert er veldig viktige og spennende. For jeg er jo tross alt et pliktoppfyllende menneske. Jeg møter opp på det meste. Jeg forsøker å minne dem på at vi faktisk har et liv utenom studiene, og at for voksne mennesker med barn kan det være en strek i regningen med tre undervisningsdager midt i høstferien.

Siden høyskolen ikke følger høstferien, bryr de seg ikke nevneverdig om det. Det beste er om jeg deltar, men jeg mister ikke studieplassen. Det er jo bra, i det minste.

I oktober er jeg på den første av tre forelesningsdager i den etter hvert så berømmelige høstferien. Og tenker før samlingen: Jeg rekker jo litt av den andre dagen også, før flytoget tar sønnen, mormoren og meg til flyplassen.

Etter den første dagen av samlingen tenker jeg heller motsatt. Hvor fort kan jeg få kommet meg med det flytoget? Mer misbruk av min tid har jeg vel sjelden vært med på. Jeg har ikke lenger lyst til å være pliktoppfyllende og flink. Jeg bestemmer meg ti minutter inn i høytlesningen at jeg skal skulke resten av uken. Med fullt overlegg.

Det er ikke meningen å virke kritisk og negativ altså.

Eller jo, det er egentlig meningen. For disse forelesningene, der det er høytlesning av foreleser i tre kvarter, fulgt opp av pensum oppsummert av medstudenter, det er jeg negativ til.

Skikkelig negativ.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails