Innlegg

Viser innlegg fra august, 2011

Om kniver og sånn

Bilde
På foreldremøte blir det aldri kjedelig. I alle fall ikke på den skolen sønnen går. Vi har tidligere hatt et møte der vi eurytmiet hele alfabetet. For meg, som ikke selv har gått på Steinerskolen, blir det litt for spesielt, så jeg ga meg på K. Eurytmi ligger nok ikke helt for meg. I går var det igjen møte, første møtet i andreklasse. Ny lærer, nytt klasserom, og for et klasserom! Her er det ikke institusjonspreg og slitne klasseromsmøbler, dårlig inneklima og knuste vindusruter. Her er det bjelker i taket, flotte pulter og benker, gule bilder på veggene, og bøkene i formtegning liggende sirlig i hyller. Jeg sniker meg selvsagt til å se gjennom sønnens bøker, siden vi aldri får se noe hjemme. Og han har jammen sider jeg ikke vet om. Det er klart, de må tegne disse formene, det er strenge regler, men han er ganske flink, det må jeg si. Møtet begynner i ringen . Pultene skyves ut til kanten, mens læreren teller til femten. Alle foreldrene klarer det. Heldigvis.

Forestående sammenbrudd

Bilde
Alle dere mødre, velstelte, økologiske hjemmebakte boller-mammaer, rolige og avbalanserte, med velfrisert hår, manikyr og pedikyr, klær uten flekker og hull, våkne og opplagte klokken seks og ferdigjogget klokken syv, hva gjør dere? Hvordan får dere det til? Er barna aldri masete? Vil de alltid gå dit dere vil? Kler de på seg selv mens dere er ute og jogger? Spiser de maten sin uten å gni den inn i håret og langt inn i øregangene? Eller har dere selv gnidd litt mat inn i ørene og hører rett og slett ikke bråket? Jeg trenger valium jeg nå, og føler meg som en dritt. Jeg roper til eldstemann. Jeg tvangsfester minsten i bilsetet. Han vil ikke inn i bilen. Han vræler som en stukken gris. Det fortsetter han med i nærmere tre kvarter. Han vræler så høyt at jeg ikke hører hva storebror sier om kuttet han har fått over tre fingre. Vel hjemme vil han ikke ut av bilen, minsten altså. Jeg bærer ham inn, det er langt og han er tung og han ligger ikke direkte stille i armene mine. Jeg m

Søndagstur

Bilde
Turen behøver ikke være så lang. Bare den inneholder sekk, sitteunderlag, kjeks, saft og kosedyr. Sekken pakkes av turgåeren selv. Bare med litt hjelp av mamma til å få pusen på plass. Ut døren, inn porten, gjennom hagen og opp på terrassen. Helt alene. To år og på søndagstur. Mamma står med et smil om munnen og følger med.

Dagens DIY

Bilde
Etter at sønnen begynte på Steinerskolen er det ikke måte på hva mammaen kan finne på av kreative løsninger. Tidligere satt mammaen bare her i sofaen og så på tv. Mammaen trodde ikke hun var i stand til noe. Nå er det en ny mamma her, en Steinermamma. Syingen er hun jo godt i gang med, men det må skje noe mere! Tidligere i sommer var mammaen innom Panduro og kjøpte scrappeark og decoupagelim. Mammaen kan ikke scrappe. Hun er ikke helt der ennå. Men de arkene var bare helt uimotståelige. Så dro mammaen på Ikea og kjøpte kjedelige tidsskriftholdere i tre, og sammen med lim og kule ark ble resultatet slik: Hvis bare steinerpappaen får bygget ut huset nå, så mammaen får seg syrom, skal disse kule tidsskriftholderne med mønster få en verdig plass. Men, det er ikke nok å lime på små flater. Mammaen er på jakt etter noe større. Det er jo litt kult. Overflaten blir blank og fin, det er nesten litt magisk. Og i dag, utstyrt med tapetkniv, lim, ark og et b

Lekestue

Bilde
Gutta har lyst på lekestue. Eller det vil si: mamma har lyst på lekestue til gutta. Mamma har gode minner fra nabojentene hjemme, som hadde lekestue. Hos en venninne fikk vi pannekaker i lekestua, det var eksotisk det. For jeg hadde aldri lekestue. Det hendte jeg fikk pannekaker, men det var ved kjøkkenbordet. Noe så trivielt. Nå fresher de opp uteområdet på skolen her, og kaster ut alle småhusene. De er så søte de husene, og jeg forstår ikke hvorfor de ikke beholder dem. Med et strøk maling vil de fortsatt være helt i orden. Rakk dessverre ikke å få fingrene i et slikt! Jeg har i hele sommer gått forbi og tenkt at jeg skal spørre noen om å få et av dem. Problemet er at de som maler skolen sikkert ikke vet hvem som bestemmer hva som skal skje med avdanket stæsj. Og jeg har aldri sett noen som ser ut som de bestemmer noe der. Det er en litt misfornøyd meg som i dag kan konstatere at husene er kjørt bort, uten at jeg har fått fingrene i et eneste et.

Tannhygienen

Bilde
Stakkars minsten. Har får jo rett og slett ikke være liten. Der storebror gikk gradene, fra Postmann Pat og Byggmester Bob, via Elias og Caprinos dokkefilmer til Monsterbedriften og Istid, får minsten nå bare se det storebror vil se. Og storebror er ikke interessert i Byggmester Bob eller Thomas-toget. Minsten går derfor rett på det å være stor gutt. Han kan Mr. Bean-episoder utenat. Han ser på Pusur og Scooby Doo. Han har sett Toy story 3 sikkert 30 ganger i sommer, og siterer Woody uten problemer. Han kjenner igjen Harry Potter (men der går grensen altså, de filmene får han ikke se, selv om han i sommer hørte på da vi hadde høytlesning fra den første boken). Nå forstår jeg at vi må ta et skritt tilbake og se litt på det som passer for ham. Vi må nok finne frem disse nå! Vi har slitt litt med tannpussen, ikke bare i det siste men i hele hans liv. Vi har ikke truet noe særlig med de kjente tanntrollene, siden han ikke har noe forhold til dem, av ov

Penner og annet kontormateriell

Bilde
Noen på jobben min har mange kulepenner, blyanter og gule post-it-blokker. Det er som regel ikke meg. I alle fall ikke når jeg trenger det som mest. I et sjeldent anfall av kreativitet i sommer, setter sønnen seg ned med doruller og teip og lager en fin penneholder mamma kan ha på jobb. Kanskje ikke akkurat den jeg ville valgt meg ut sånn helt på egen hånd, men når sønnen faktisk helt uoppfordret lager den til mamma, får den hedersplass på skranken. Så nå har jeg i det minste et sted å samle kulepenner og blyanter - sånn at de som vil ta dem kan forholde seg til et sted og ikke behøver å lete i alle skuffene mine.

Leggetid

Bilde
19.30: Minsten er på vei i seng 19.40: Mamma og minsten må lese Olivia. Olivia har på pukini og skal på stranden . Der er det krabber. Olivia maler dessuten rett på veggen. Med svart og rødt og hvitt. Det er ikke lov. Mamma er trøtt. Minsten vil lese mer om Olivia. Hun bygger kjeeempestort sandslott. Og har på genser. 19.50: Mamma sovner nesten mens hun synger So ro - ti ganger. Heldigvis har mamma sunget den så mange ganger at det går på autopilot, selv i halvsøvne 19:58: Mamma får gå ut fra rommet. Minsten faller i søvn umiddelbart. Tror mamma i alle fall. Det er i det minste stille, han leser ikke lenger høyt fra Olivia. 20.20: Eldstemann begynner å bli klar for sengen. Det tar sin tid. Det er visstnok ikke så lett å huske på alt hele tiden. Altså - pusse tenner, tisse og vaske hender. Det samme hver kveld. Fortsatt må mamma og pappa minne ham på det. 20.30: Begge gutta er i seng, pappa handler, mamma kan se Castle  (mmmm) på tv. 20.40: Det ringer

Politisk kvarter

Jeg har egentlig bestemt meg for å ikke være politisk eller alvorlig her i bloggen min. Jeg vil ha et sted hvor det er fritt, et sted som er morsomt, lett og ledig, hverdagslig. Ikke alvorlig og trist. Litt også fordi jeg ikke vil støte noen eller prakke på noen mine holdninger. For de er mine, ikke alle andres. Uenig med mange, helt sikkert, men det har jo vært en del snakk om ytrings- og talefrihet i Norge i det siste, og er ikke det bra? Det er vel kjedelig om alle er like? Men - i noen sammenhenger klarer jeg ikke la vær å være litt alvorlig, litt politisk. Jeg oppdrar to små barn, og har som mål at de blir tolerante og omgjengelige fyrer, uten fordommer og med venner fra alle kulturer og sosiale lag. Så langt fungerer det bra. Vi bor i et multikulturelt område, og har naboer og venner fra fjern og nær. Bergljot er et rarere navn enn Abdirahman, og halal er et kjent ord i vårt vokabular. Hva skal jeg fortelle barna mine, når de begynn

Underholdning i hverdagen

Bilde
Det er for tiden stor aktivitet på skolen, der de bytter ut lekeapparater og legger brostein, graver med gravemaskiner og maler bygningene. Vi går over skolegården hver dag på vei hjem fra barnehagen, og har mye å se på og snakke om. Særlig gravemaskinene er jo spennende, og når de heises opp i høye kraner for å male øverst på veggen. Men noen dager er litt annerledes. I dag er det ikke gravemaskinene og brosteinene som er underholdning. I dag er det minsten og mamma selv. Til stor glede for han som legger stein. Til stor frustrasjon for mamma. Minsten vil ikke hjem fra barnehagen. Eller, han vil kanskje hjem, men han vil ikke gå hjem fra barnehagen. Noe han skal. Det tar sin tid, men han går hele veien, når han ikke ligger på bakken, og roper med sutrestemme: Jeg vil ikke! Jeg vil ikke! Det er utrolig hvor mange ganger en liten fyr kan si den setningen på tohundre meter. Jeg er ikke helt sikker på hva han ikke vil, han vet det vel ikke selv heller, men noe er de

Krupp

Bilde
Da jeg var liten, fikk vi krupp . Av typen: Åh, jeg får krupp altså! Av irritasjonsmomenter, lærere, foreldre, jeg husker ikke helt. Men vi fikk ofte krupp, mener jeg å huske. Nå har jeg fått en liten fyr som får krupp. Heldigvis bare falsk, men ille nok for det. Hysterisk og redd, både han og mammaen, drar vi på legevakten i drosje halv tolv på natten. Mamma kan midt i det hele bli litt imponert over den over gjennomsnittet flinke gutten på bare to år, som er så tapper. På spørsmål om han vil ha vann, svarer han: Nei. Jeg...vil...ha...luft! Er ikke det bra av en toåring med pustebesvær, så vet ikke jeg. Mens mamma selv får pustebesvær og tenker at Nå er jeg hysterisk som drar til legevakten for ingenting, de kommer til å le av meg , får vi prioritet og kommer ganske raskt inn til legen. Og jeg får vite at jeg ikke er hysterisk, det er helt riktig å komme. Han er tungpustet og trenger oksygen, ispedd adrenalin. Og på venterommet kan jeg igjen puste, uten maske, sel

Små drypp av sommer

Bilde

Jordmoryrket...

Bilde
... er nok ikke noe for meg. Jeg vil helst ikke oppleve andre fødsler enn de to jeg selv har gjennomført (og min egen da, men av naturlige årsaker husker jeg ikke noe særlig fra den), og jeg syns egentlig det er litt ekkelt. For å være helt ærlig. Men jeg kjenner igjen en dame med rier når som helst. Også på ferie. På Kypros. Til tross for at hun ble døpt Jarle den første dagen vi var der, var hun gravid. Så hun heter antakeligvis ikke Jarle. Hun bodde på vår terrasse, og smatt inn døren så fort den åpnet seg. Krabbet oppi blomsterpotter, kofferter og opp i hyller og skap. Hun ville ligge på fanget og kose, og mjauet høyt og tydelig mens hun skrapte på døren når den var lukket. Jeg ser jo nå i ettertid, at hun bare var på jakt etter et stille og rolig sted, hvor det ikke er 40 varmegrader. Og det fant hun. Under mannens nattbord. Luftkondisjonert og passe avskjermet. Jeg var faktisk nærværende nok til å fjerne henne fra kofferten og lukke lokket, før fødselen satte i gang

Jogging

Bilde
Nå starter det. Mitt nye, sunne og friske liv. Jeg liker det ikke, det ligger liksom ikke i min natur. Jeg leser i et bilag til avisen i dag tidlig at det er tilbud på sportsutstyr. Shopping ligger mer for meg, så jeg kan jo benytte anledningen og kjøpe noe nytt, som jeg absolutt trenger hvis jeg skal jogge. Jeg har joggesko, de er ikke nye, men de ser sånn ut. Av naturlige årsaker. Så det trenger jeg ikke. Men jeg har ikke sports-bh, for eksempel, eller en god bukse. Og drikkesekk er visstnok på tilbud. Det kan jo være fint å ha , slenger jeg ut i luften. Hvorpå mannen ganske tørt sier: For Chablis da, eller? Han tror meg ikke, han tror ikke på at jeg klarer å gjennomføre dette. Så jeg får prøve å bevise da, at det faktisk går an for meg også. Jeg kan ikke sitte og vente på en dag med overskudd og lyst, så det er bare å kaste seg ut i det. Nå sitter jeg her og skjelver i bena etter anstrengelsen. Det er sannelig hardt å jogge. Og drikker vann og spi