Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2011

Så mye mas

Bilde
Barna suger til seg lærdom, og tar ting så raskt. Skulle ønske jeg var like lærenem. Men av og til får de sikkert litt nok. Når vi for hundrede gang spør: Hva sier pusen da, lille venn? Hva gjorde hesten? Hvem er mammas lille gutt? Hvorfor maser de voksne sånn om den der teite pusen hele tiden? I dag kan jeg bruke ekstra lang tid i barnehagen ved henting, og minsten vil absolutt perle. Jeg har allerede perlet min dose føler jeg, men ikke med han her, så det er vel bare å bite tennene sammen og gå på en ny runde. Han må svare på dumme spørsmål, jeg må perle. Vi gir og tar. Siden han er midt i fargelæren, som nevnt tidligere, er han veldig opptatt av farger. Og svarer godt for seg. Satser på at noe er gult eller blått. Eller grønt. Han svarer til og med i hele setninger. Og hver perle må fargebestemmes. Barnehageonkel spør: Hvilken farge er dette da? , og minsten svarer av gammel vane Blå . Barnehageonkel svarer: Nei, ikke blå, hvilken farge er det? Minsten svarer:

Lys

Bilde
På mandag ble sønnen overrasket over at det var så lyst da vi kom hjem, ganske sent. Vi hadde da en lang samtale om å flytte klokken og sommertid og hele det opplegget der. Han var veldig opptatt av om det bare var vi som hadde endret på tiden, eller om alle de andre i Norge også hadde gjort det. En problemstilling jeg liksom aldri har lurt noe særlig på, men som tydeligvis måtte forklares. Siden det nå er lyst, vår og sol og ikke så kaldt, og mamma er litt hektet på søm, får gutta nye luer. Vårluer i tynn bomull. Eller i alle fall en av dem får da. For Elna er dessverre litt ustabil igjen. For noen uker siden smalt det høyt og alt ble svart. Jeg tenkte at siden hun fortsatt sydde, var det pæra som gikk. Og har sydd videre i god tro. Midt i kveldens lue nummer en smeller det høyt igjen, og vips - så lyser Elna som aldri før. Hurra! Og syr videre. Helt til det smeller skikkelig for tredje gang. Da slår jeg rett og slett av hele maskinen og legger bort minstens uferdige e

Matblogg på vg?

Bilde
Jeg drømmer fortsatt i all hemmelighet om å bli oppdaget. Hvordan vet jeg ikke helt, men en mulighet er selvsagt å komme høyt opp på noen blogglister eller førstesider eller noe sånt. Blogglister har jeg gitt opp, siden jeg ikke skriver om klær og sminke og det siste innen lipgloss. Kanskje jeg har muligheten hos en avis? For å komme til på Lesernes VG må en skrive om oppskrifter og mat, ser det ut som. Er VG liksom den nye blårutete kokeboken til Ingrid eller? Men jeg kan godt skrive om mat jeg. I dag har vi vært og ridd, hele familien. Lillebror vil ikke gi seg, han vil sitte på hesten og ha på hjelmen og har ingen planer om å dra hjem. Selv om mamma holder på å krepere av sult. Gutta mine har ikke noen oppfatning av hva det er, siden de aldri er sultne. Jeg derimot, tenker på mat hele veien fra Abildsø og hjem. Det er ikke vanlig, så jeg må egentlig være helt utsultet. Smarte meg sender mannen hjem med gutta mens jeg går innom butikken. Og der skal jeg si det lukter godt

Studieturen

Bilde
Spent legger ni kolleger ut på tur. Til utlandet! Til storbyen! Den ligger på en forblåst og regnfull øy, så det kan jo være surt der. Har vi hørt. Men det kan jo ikke være verre enn hos oss. Med snø og sludd og sol og tordenvær og regn og tåke, alt på en gang. Spent er vi, alle sammen. Og lander på Heathrow i strålende sol, med blomstrende magnolia og tulipaner og tusenfryd i plenen. Londonerne sitter på bakken i Soho park og drikker hvitvin. Som om det skulle vært juli på Grünerløkka. Og så er det bare mars. Det er småsko og shorts, kjoler og tynne jakker. Solbriller og utepils. Det er jammen forskjell fra hjemme ja. Ingen issvuller å skli på, ikke råtten snø som smelter og avdekker hundebæsj og som lager sørpe og vanndammer. Det er sommer. I tre dager. Noe så deilig! Litt jobb må vi gjennom, et møte og et besøk på et voksenopplæringssenter. Det er veldig inspirerende. Vi blir ganske små i forhold, når vi ser på tallene de opererer med. 33.000 studenter gjennom på et

Hvem har tatt barna mine?

Bilde
Som beskrevet i gårsdagens innlegg hadde vi en relativt dårlig dag da. Det ender med en hel dag på jobb i dag med sterk fokus på å bygge opp tålmodighet og utholdenhet. Katalogisering kommer liksom litt i andre rekke på slike dager. Utenfor barnehagen puster jeg dypt ned i magen, inntar hjernedød-og-på-autopilot-posisjonen og satser på bare å komme gjennom denne dagen også. En liten fyr sitter midt i en stor borg og vil ikke hjem, og jeg aner en krise. Som avblåses med et enkelt ord: druer. Vil du ha druer hjemme? Og vips, så er det helt greit å gå hjem. Han går til og med hele veien. Men før det blir jeg informert om at det har vært episoder i barnehagen i dag. Kompisen har bitt minsten i armen, tre ganger. Skikkelig. Og minsten gjenforteller med innlevelse. Han navngir gjerningspersonen. Han ville vært drømmevitnet i en hver kriminalsak. Han beskriver hendelsen til minste detalj og kan vise hva som skjedde. Jaja. Det er ikke blod. Og så lenge det ikke er blod, er jeg

Trass

Bilde
16.04: Mamma henger utenfor barnehagen og manner seg opp til å hente trassen toåring. 16.06: Mamma er inne i barnehagen. Trassen toåring vil ikke være med hjem. Så kommer han på at han vil se barnetv, og vil være med hjem likevel. 16.10: Mamma og trassen toåring forsøker å gjøre seg klare til å gå fra barnehagen. Alt tøyet er feil. Skoene er feil. Det meste er feil, men til slutt lar han seg avlede, og mamma og toåring er endelig på vei ut fra barnehagen. 16.20: Trassen toåring ligger på magen i vanndammen ved porten og vil bli båret hjem. Mamma er nå også ganske trassen, og nekter. 16.26: Annen mamma kommer til porten og henger en stund der for å manne seg opp til å hente trassen toåring. 16.28: To mammaer konkluderer med at det er jeksler på gang, og at det sikkert er grunnen til trassen toåring. 16.30: Mamma går, toåring kommer hylende bak og roper: Kom tilbake! Kom tilbake! 16.32: Mamma gir opp, og bærer hylende toåring hjem 16.40: Følgende dialog utspill

Award

Bilde
Å gurimalla, jeg har vunnet! Og ikke noe hva-som-helst heller. Stylish blogger award . Der er jeg, nemlig! Bare hør med de polske fra innlegget i går , de syns sikkert jeg er stylish . (Apropos de der polske: Jeg fikk faktisk en kommentar, på polsk, fra en av dem i går kveld. Jeg har sensurert den. Dessverre. Det var for mye om manndom og bli kjent og sånt. Ikke noe for en husmorblogg. Ellers var det jo morsomt da. Og google translator er fint å ha i en sådan situasjon, må jeg si.) Nå viser det seg, at denne unike prisen, som jeg er blitt tildelt av Siri , går som det vi i gamledager betegnet som kjedebrev, rundt på nettet i disse dager. Det er liksom ikke bare jeg som har fått den, har jeg oppdaget. Like fullt suger jeg det til meg. Stylish ! Moi! Noen har lagt merke til lille meg i dette store hav av blogger. Thank you! (Og en bitteliten tåre renner sakte nedover kinnet, mens jeg smiler) Awarden kommer ikke helt uten baktanker. Jeg må fortelle åtte ting om meg selv. Jeg, som

Søkeord og statistikk og sånn

Bilde
Jeg er nok en gang litt forundret over statistikken i bloggen min. Som tidligere nevnt har jeg hatt lesere fra land som Polen, Singapore, USA og Romania. Jeg har liksom ikke helt fått det til å stemme. Kan de norsk, alle disse leserne fra fjerne himmelstrøk? En periode hadde jeg gjennomsnittlig femti lesere fra Polen på hvert innlegg. Forbereder de seg til norskprøve 3 i Polen, før de kommer hit for å snekre, eller hva skjer? Det meste har en forklaring. Det viser seg nemlig at en lenke til min blogg med jevne mellomrom ligger på en nettside for - la meg si: en annen type lesere enn jeg vanligvis har. Det er nok ikke norskprøvene de forbereder seg til. Og jeg vet ikke hvorfor den lenken ligger der. Men jeg kan forestille meg skuffelsen til Pjotr, Dimitri og Vladimir når de klikker på bildet av Yasmina, 22, live på webkamera , yppig blondine med store pupper og lite klær, og tror de skal få se mer av samme sorten. Og havner inne på bloggen til en sliten tobarnsmor med rekkeh

Bli mer tålmodig!

Bilde
Jeg er litt sliten for tiden. Det har jeg vært de siste seks og et halvt årene, så jeg begynner sakte men sikkert å ane hvorfor . Det henger antakeligvis sammen med hvor jeg er. Ikke hjemme altså, men der jeg befinner meg i livet. Livssituasjonen. Det er nok den som gjør at jeg er litt sliten. Tobarnsmor i full jobb. Så akkurat der er jeg vel ikke helt mutters alene, i den situasjonen. Nå er jeg aldri helt alene noe annet sted heller, så det er greit, jeg er vant til det. Men er alle andre slitne hele tiden? Det virker ikke sånn. De er kanskje bedre på prioriteringer, har greiere unger eller er dopet på Valium. Gi meg en løsning! Denne kvalitetstiden familien liksom tvangsmessig må ha sammen rundt middagsbordet har vært oppe til diskusjon i lunsjen på jobb i dag. Jeg forstår ikke helt at den halvtimen med stress skal være kvalitetstid. Kanskje er det slik hos andre. Her i huset hadde det kanskje vært bedre om alle bare satt der de ville og spiste det de ville. Med hender elle

Innesøndag

Bilde
Minsten har feber og er i ulage. Jeg forsøker å rydde. Det er to ting som ikke er kompatible. Setter jeg støvlene ut i gangen, henter han dem tilbake til stuegulvet. Rydder jeg lekene oppi kassene, tømmer han dem ut igjen. Derfor velger jeg heller å lukke ørene og later som det ikke skjer ting rundt meg. Jeg overser rotet og overhører grinete minst, setter meg i sofaen og surfer på nettet mens leker og støvsuger kastes veggimellom. Og er straks klar for febervarm minst på fanget og en ny dose med babain og doland dukk på raretv ...

Jeg elsker Danmark

Bilde
Hva er det egentlig med Danmark? Jeg elsker Danmark, simpelthen. Ikke danskebåten, ikke den delen av Danmark. Den er kun et fremkomstmiddel, til nød. Men ellers tror jeg at jeg elsker det meste med Danmark. Mads Mikkelsen, for eksempel. Når han stiger opp fra vannet i Star tour-reklamen, rister vannet ut av lokkene og flasher muskler, da løper jeg rett ut og kjøper sommerferie. På Kypros. Hos Star tour. Jeg går ut fra at han fortsatt smyger seg rundt i vannet, og gjerne utenfor vannet, der i sommer også. Språket. Dansk er utrolig morsomt. De snakker med enda blødere konsonanter enn mannen. Det kan ta litt tid før jeg kommer inn i det, men når jeg har varmet opp litt, er det ikke noen heksekunst å forstå. Bortsett fra tall over førti. De må jeg ha på engelsk. Fjers, hva er det, liksom? Og to-og-halvfems?! De har morsomme navn, Surballe for eksempel. En hver nordmann ler hvis de må si det, selv om det for danskene sikkert er helt naturlig. Stedsnavnene er også morsomme; Rønne,

Hest er best

Bilde
Hver tirsdag drar vi til Østensjøvannet for å ri. Mamma har bestemt at sunne fritidsaktiviteter som hest er tingen. Mamma har nemlig ikke særlig lyst til å være i loppemarkedkomiteen i korpset, stå på sidelinjen og heie på halvdårlige fotballspillere på cup hver lørdag eller være hallvakt under håndballcupen hver søndag. Så vi rir. Hesten er ikke en hest, men en liten islandsponni, Fjøllvi. Han er ikke særlig glad i voksne ryttere, men med barn er han en tålmodig liten fyr. Og han er god og bred over ryggen, har masse tykk pels når som det er vinter (heter det egentlig pels på hest?) og er varm og fin å sitte på for små gutter. Vi trasker ivei rundt vannet, sønnen oppå og mamma i tau foran. Eller etter. Sønnen har lyst til å galloppere i full fart så mamma kan henge etter, rett ut i luften som på tegnefilm. Det er jo litt rørende at han tror mamma er så liten og lett at det er mulig. I går gikk vi faktisk rundt hele vannet. Det var bratt og langt, og det blåste friskt, men

-dagen

Bilde
Vi feirer ingen -dager her i huset. Ikke valentin-, ikke mors- eller fars-, og ikke kvinnedagen. Bare vanlige bursdager. Resten av året er det familiens dag hver dag, ingen gjemt og ingen glemt. Men minsten er kanskje litt på likestillingskjøret. Han starter i allefall årets internasjonale kvinnedag med å insistere på å støvsuge. Han går inn i boden, henter støvsugeren og har rett og slett ikke tid til å gå i barnehagen. For han må duge . Han dras hylende vekk fra støvsugeren med tvang. Jaja. Måtte det bare vare.

Oppfinnelser og oppdagelser

Bilde
Jeg vet at jeg i forrige innlegg lovet hvitt interiør og englevinger, mental balanse og lutter glede. Det blir det ikke. Jeg er fortsatt ikke helt på høyden, kjenner jeg. Selv om vm endelig er over og hverdagen er tilbake i sin vanlige form. Kanskje nettopp derfor. Hverdagen blir så - hverdagslig. Jeg drømmer om å gjøre noe stort og unikt. Om å bli oppdaget. Jeg drømmer om å bli noe. Alt jeg gjør kan jo alle andre også gjøre. Og de gjør det jo. Bedre enn meg til og med, i mange tilfeller. Når det er så mange mennesker i verden, skal det jo litt til å komme på noe som er så unikt og spesielt at ingen andre har gjort det før da. Jeg forstår ikke folk som kommer på å utvikle en ny dings, en superviktig en som alle trenger. Alt jeg kan komme på er jo utviklet allerede. Og mye bedre enn hva jeg ville fått til også, antakeligvis. Nå drømmer jeg ikke om å utvikle den neste store dingsen, den alle snakker om, jeg gjør ikke det. Men en liten ting kunne jeg vel fått hatt som min d

Dårlig dag

Bilde
Jeg har en dårlig dag, kjenner jeg, skikkelig dårlig. Jeg er lei det meste, og har aller helst lyst til å gå hjem og trekke teppet langt over hodet. Over alt hvor jeg snur meg er det rot og støv, uorden og kaos. Dumme mennesker og lavt skydekke. Unger som er frekke og sniker i kassakøen på Rimi. Mas om bøker, særlig de jeg ikke finner fordi noen roter i hyllene. I avisene er det bare død og elendighet, ispedd en og annen artikkel om vm. Nå er visst skiskytter-vm i gang også. Hvorfor ikke vente et par dager med det? Måtte de absolutt legge det på samme dag? Det er opprør i Libya, og avisene klarer ikke bestemme seg for hvordan de skal stave Gadhaffi/Kadhafi. En slask er han uansett stavemåte. Folk blir skutt og har det ikke særlig greit. Det er imidlertid ikke fullt så viktig som mye annet. Som pølsespisende tjukkaser i Kollen, gullkampen mellom Norge og Sverige og sånne andre viktige ting.   Som usunne brunoster. For meg som ikke er så veldig glad i mat i utgangspunkte

Fargelære

Bilde
Det er ikke så lett å være to år og lære så mye nytt hver dag. Men det er ganske morsomt for mammaen å høre på. Minsten lærte i går å telle tær og fingre. Han lå stille og fulgte med på min telling. Så var det hans tur. Fire, åtte, ni, tolv I dag insisterer han på å ha på jakke til barnehagen. I går da jeg hentet ham hadde han på dress. Derfor henger favorittjakken i barnehagen, og han må ha på en annen i dag. Det går greit. Men gjensynsgleden er stor når han kommer inn i barnehagen: DER er den blå jakken! Det nytter liksom ikke å forklare at den blå har du på, den som henger her er grønn. Det er ikke sånn i hans hode. Den grønne er den blå - dermed basta!