Annerledes

Alle er så redde for å være annerledes, å skille seg ut, være utenfor normalen.

I mitt bibliotek har jeg mange lånere som er annerledes. Hva nå enn det er. Og det er så herlig befriende.

Plutselig hører jeg høye vrinsk bak hyllene, etterfulgt av kykkelikyyyy. Høyt og fullstendig uten blygsel leser de seg gjennom dyrebøkene mine.

Så hører jeg: Se her 'a! Supermanntruser! Fortsatt helt uten blygsel. Det kan kanskje være mer sjarmerende med knegging enn å flashe undertøyet, men så lenge det ikke tar helt av er det greit for meg.

Noen av mine lånere er over gjennomsnittet opptatt av utrykningskjøretøy og sykehus, politimenn og branner. Når de finner to bøker om kreft hos eldre, setter de seg til i sofaen og leser og ser på bilder. Bilder av sprøyter, sonder og rullatorer. Med stor iver leter de etter bilder av sykebil, det ville være høydepunktet i den boken i så tilfelle.

Noen låner med seg bøker hjem hver uke. De leser kanskje ikke i dem hjemme, men for dem er opplevelsen av og gleden over å gå på biblioteket nok. Det gleder meg. Et bibliotek skal være der for alle, også for den som ikke er en helt vanlig gjennomsnittslåner.

De skiller seg kanskje ut, men for meg skiller de seg ut på en positiv måte. Jeg blir glad når de kommer innom, de har sine faste rutiner og jeg må vise interesse for mye forskjellig. Så stolte er de over å vise frem noe nytt, og jeg blir glad for at de vil dele det med meg.

Ingen dag er lik hos meg, og det er nettopp det som gjør jobben spennende og interessant.

Hurra for annerledesheten!