mandag 29. november 2010

Advent og kalender

Siden vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer enn det, er årets julekalender til gutta litt annerledes. De første årene elsket jeg å pakke inn 24 ting til eldstemann. Et år fikk han komplett Brio togsett, av typen en skinne hver dag. Det var før han begynte å forstå og ønske og stille krav.

I fjor løp jeg bena av meg for å finne disse 24 tingene, og hadde en lang samtale med sønnen om neste års kalender. At det ikke vil være plastdingser men opplevelser. Det var helt greit i fjor, da vi snakket om det, men vil det være helt greit i år når det plutselig er en realitet? Det virker sånn. Vi har snakket om det igjen, og jammen husker han samtalen. Og er veldig motivert.

Så da er det bare å putte inn 24 ting vi ville gjort uansett. Som bake pepperkaker, pynte pepperkaker. Henge opp lys ute og stjerne inne. Se film. Kjøpe julegave til lillebror. Skøyter. Kino. Teater. Små og store ting, men i hovedsak tid med mamma eller pappa eller hele familien. Pedagogisk er det også, sønnen må lese selv hva som skal skje.

Minsten har lagt seg med en stekespade i dag, og er strålende fornøyd med det. Han trenger ikke flere leker, i alle fall ikke 24 små plastikkdingser som mister verdi med det samme de blir pakket ut. Han er jo fornøyd med kjøkkenredskaper. Han får dessverre ikke være med på absolutt alt vi gjør i årets kalender, det er ikke alt som passer for ham. Men da får gutta alenetid med hver sin forelder, og det er i disse hektiske tider vel så mye verdt som en ny Bakugan. Er det ikke?

mandag 22. november 2010

Avhengig

Herregud. Jeg er blitt avhengig. Jeg har oppdaget en side ved meg selv som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg blir rastløs og nervøs, og kan nesten ikke vente til ungene har lagt seg. Utstyret står klar, men det er ikke så greit med småtasser løpende rundt. Nålene er spisse, og det blir så mye hyl og skrik hvis de stikker seg.

Jeg tenker på enkel tilgang på stoff, og det er krise hvis jeg slipper opp. Jeg får ikke sove på kvelden, er fortsatt høy etter en litt for stor dose, og ser oransje elefanter danse på netthinnen, mens mannen sover intetanende ved siden av meg.

Å slippe opp for stoff på lørdag, kan det bli verre? Så sitter du der da, og ser på sidene på nettet, og skulle ønske du hadde alt tilgjengelig, eller i det minste noe rett rundt hjørnet i nabolaget. Men det er ikke bare å gå bort på senteret heller, de selger ikke sånt der.

Alt jeg kan tenke på er følelsen det gir meg. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, og jeg har lyst til å fortsette. Snike meg ned mens resten av familien sover. Jeg gleder meg til neste pakke kommer i posten. Kanskje bare om noen få dager. De har dessverre ganske lang leveringstid. Men det er så mye bra!

Det er ull og viskose, bomull og jersey. Japansk motiv og søte elefanter. Det er små størrelser og store størrelser, og med og uten ugler. Til og med litt voksduk. Og jeg ønsker meg virkelig min egen symaskin.

Herregud, jeg er hekta! Og fortsatt høy etter suksessen med en elefantjakke søndag kveld. 

Det er vel dette som skjer når man har barn på Steinerskolen, der de krever at foreldrene er kreative sånn like oppunder jul.

søndag 21. november 2010

Søndag morgen

Noen søndager er vi oppe før hanen galer. Andre søndager er det stille til halv åtte. Slike dager liker vi.

Eldstemann klarer å stå opp selv, han går bare ned og ser på tv. Og selv om jeg kanskje syns han burde se litt mindre søppel på tv, er ikke det en kamp jeg orker å ta halv åtte på søndag morgen. Da får han lov å se nesten hva han vil. Heldigvis har han sine favoritter, og dumper ikke borti ting han ikke burde se.

Men han lille, han klarer ikke å stå opp selv ennå. Heldigvis. Jeg hører ham fra halv åtte, bablende i sengen. I dag er det mannens tur til å stå opp. Han sover. Tungt. Derfor kan jeg ligge og høre i førti minutter. Og så lenge han er fornøyd og ikke skriker, kan han bare ligge.

Illustrasjonsfoto...
Kaudervelsk. Det dekker vel det meste.

Det er litt fascinerende å ligge og høre på minsten da, hva tenker han vel på, der han ligger? Han synger for kosedyrene, og har fått en forkjærlighet for en bil og en motorsykkel, som absolutt må med i sengen nå. Tut-tut. Bøker er også fint å ha med, så han kan lese for alle de andre oppi sengen.

Inni hodet hans er det sikkert dette han sier: "Mamma, nå er jeg ferdig med å sove. Jeg er klar for dagens dyst. Jeg har våt bleie og er litt sulten, og på toppen av det hele har jeg lyst på litt melk. Kan du komme og hente meg, jeg klarer ikke selv å komme ut av sengen. Den er for høy!"

Det som kommer ut er mer: "Grubdlroghe. Mammaaaaaa... Drhåæwjghv. Blodde. Tøst. So ro. Hugddlegje."

Til slutt tar mamma ansvar, og henter en fornøyd liten tass opp i sengen. Og det stemmer, bleien er klissvåt og trengs å skiftes.

tirsdag 16. november 2010

Tidsklemma

Har du noen gang tenkt at du har for mye fritid og for lite å fylle den med, send barna dine på Steinerskolen. Da er du sysselsatt de neste ti årene. Har du flere barn, er det enda flere år med julemarked og lanternefester i vente.

Kanskje vi slipper å bake noe hvis
vi leverer noe som ligner rønna fra
i fjor?
Denne uken er det bare et foreldremøte og et kosemøte med pepperkakepynting på planen. Men pepperkakene må jo bakes først. Det kan være hjerter eller sirkler, eller annet som passer på pinne. De skal være minst 15 cm i diameter, og så tykke at de ikke brekker av pinnen når de er pyntet. Hvis vi ønsker å ha vinduer i, må vi bruke Brynhild bringebærdrops. Og vi skal lage minst ti hver.

Jeg lurer på om jeg kanskje skal skjære dem ut på frihånd, for et litt kreativt uttrykk. Og henge gardiner i bringebærvinduene.

I dag kommer det en e-post om loddsalg. På toppen av pepperkakene og de 15 hjemmeproduserte tingene vi skal levere til julemarkedet. I tillegg til vaktene vi må ta på julemarkedet. Og som en bonus til bakingen vi må gjøre. Da får jeg åndenød et lite øyeblikk. Helt til jeg tar meg litt bedre tid og leser teksten litt nøyere. Første klasse skal ikke selge lodd. Eller? Litt usikker er jeg jo, skal vi selge lodd eller skal vi ikke? Det vil jo vise seg i morgen når vi åpner sekken etter skoletid.

Nå er foreldremøtet over, og vi har lært om kosthold og ernæring. At sukker og mel ikke er bra, og at vi gjerne skal starte dagen med egg og bacon. Og en avokado. Vi må altså nå, i tillegg til alle forberedelser til julemarked, legge om kostholdet helt, ellers får vi diabetes. Jeg forteller ikke på møtet at middagen min i dag har bestått av fem paranøtter med sjokoladetrekk og en slurk tam cola fra i går.

Jeg må sette i gang og sy litt igjen, for å rekke å produsere alt til 4. desember. Og jeg sier bare: Glem alt annet den dagen, og møt opp på julemarked. Det blir knallbra!




søndag 14. november 2010

40-åringer

Har du sett på makan! Folk blir førti for tiden altså. Og de ser jo ikke ut som de er en dag over tretti!

Da jeg var liten, sto de på førti nærmest med en fot i graven. De hadde håpløs hårsveis og voksne barn. Og var de en sjelden gang på fest, latet de som de var unge, og det var bare pinlig. Spesielt for barna.

Nå er de på førti småbarnsforeldre, med kul sveis og hippe briller, og de har barn som syns de er kule, ikke pinlig steingamle.

I helgen har vi vært i førtiårslag, og jeg vil benytte anledningen til å gratulerer jubilanten nok en gang, og takke for en flott fest! Vi hadde det kjempefint - og du er en feiende flott førtiåring!


torsdag 11. november 2010

Syk mamma

Mannen leser den tristeste nyheten i avisen: På grunn av økte kornpriser skrus ølprisene opp. Jeg trøster ham med, at etter planen kommer han til å spy i natt, og vil av den grunn ikke ha lyst på øl på en stund. Han hevder fortsatt at han ikke skal bli syk, og at hvis han skal spy så er det fordi han har drukket masse øl. En gang.

Men jeg er fortsatt sikker på at han kommer til å spy i natt. Det følger et mønster. Minsten natt til lørdag, eldstemann natt til mandag og mamma natt til onsdag. Det må jo bare bli pappa natt til fredag.

Jeg hater omgangssyken. Jeg tror faktisk jeg skal dø. Hver gang. Det setter seg i nyrene og i ryggen og jeg blir nesten mann når jeg er syk.  Jeg er så skrekkelig syk og selvmedlidende.

Av og til på jobb, når det er som travlest, har jeg lyst til å være bittelitt syk og kunne ligge hjemme på sofaen og lese, drikke cola og se på enkel formiddagsunderholdning på tv. Og så er jeg syk, og det eneste jeg orker er å lese en sms i ny og ne, og drikke litt cola. Så er det å sove igjen, til neste kvalmeri melder sin ankomst. Det er ikke den ting jeg heller ville gjort enn å ha det travelt på jobb.

Nå har jeg ligget på sofaen i to dager, og ser på det hele som en hurtigslankekur. Noen varig slankekur er det vel ikke, selv om jeg fortsatt ikke er spesielt sulten, men for en stakket stund er vekten sånn passe.

I morgen er det jobb. Og pleie av syk mann.

mandag 8. november 2010

Sinnamamma

Jeg har alle intensjoner om å være den bollebakende, kakaokokende supermammaen. Jeg begynner med friskt mot hver morgen, sender barn av gårde, for så å dra på jobb og lade opp til ettermiddagen.

Når sønnen kommer inn døren, begynner jeg. Hvordan var dagen på skolen, vennen? Har dere gjort noe gøy? Siden han er i skikkelig fjortishumør for tiden, er svaret vanligvis: Ingenting. Ikke noe gøy. Husker ikke. Eller variasjoner over dette. Supermamma erstattes ofte - og fort - av sinnamamma.

Nå har vi hatt en helg i omgangssykens tegn, og mangel på søvn hos mor innvirker på det meste. Det er klart at eldstemann ikke kan noe for at han må kaste opp halv ett på natten. Særlig siden det er lillebror som har dratt omgangssyken i hus. Men det gjør det ikke noe morsommere for det da. Fordelen med han eldste er at han merker at det skjer, og bare halvparten går utover klær og seng. Resten havner i bøtte eller do.

Når vi så må være hjemme fra skole og jobb en dag på grunn av sykdom, kan det gå begge veier. Det kan bli en kosedag, med film og halvslapp gutt som har tid til å sitte i mammas armkrok. Eller det kan bli vrang og ikke lenger spesielt syk gutt, med film og hyper maseunge som går mamma på nervene. Den siste varianten har vi vært gjennom i dag.

Det hjelper jo heller ikke på at alle de ansatte i barnehagen hos minsten har den samme omgangssyken, og vi blir spurt så forsiktig, så forsiktig, om vi har mulighet til å hente litt tidlig, på grunn av bemanningsproblemer. Jeg tenker jo at siden jeg faktisk har mulighet, må jeg gå og hente. Og angrer vel egentlig på vei ut av porten. For nå har jeg plutselig to masekopper.

Og det er et evig mas. Hvert femte minutt må eldstemann spørre om noe nytt. Kan jeg få... Kan jeg få... Hvor vanskelig er det egentlig å ta nei for et nei? Og det er jo ikke sånn at han får alt han peker på heller. Han er vant til å få nei. Han har ikke lyst til å leke, han får vondt hvert tiende minutt, og skulle det noen gang skje noe virkelig vondt, er jeg ikke helt sikker på om mammaen hans kommer til å tro på det.
Vinguden. Bilde lånt fra Wikipedia

Når pappa kommer hjem fra jobb, henger mamma over kjøkkenbordet og driver med pusteøvelser fra magen. Minsten klatrer opp og ned på stoler og bord, og eldstemann lurer på hvorfor mamma ligger sånn. Jeg er klar over at jeg har friske, kjekke barn, og egentlig ikke har noe å klage over, men noen dager er altså litt for mye for meg. Jeg er ikke supermamma i dag, jeg er sinnamamma.

Og siden jeg ikke tror på ham der oppe, kan jeg ikke be om styrke derfra. Jeg vender meg heller til Bacchus og ber om styrke der, etter at masekråkene er lagt i seng.

tirsdag 2. november 2010

Hverdagskriser

Pappaen og sønnen drar på handletur, med lovnad om is. Minsten er helt turbo hjemme, og venter og venter på pappa og storebror. Heldigvis vet ikke han at storebror spiser is.

Endelig kommer de, fullastet med varer; bleier, tomater på boks, jus, melk, joghurt. Og én smoothie. Som minsten kommer gledesstrålende inn med, etter å ha møtt pappa og alle posene i gangen.

Han drikker den i full fart til kveldsmaten. Da storebror kommer, inntreffer dagens krise. For smoothien er til ham. Dumme mamma tror jo minsten har fått av pappa. Sånn er det ikke. For han snuser seg raskt frem til godsakene i Kiwiposene, og forsyner seg selv.

Så hva er moralen? Kjøp ALLTID minst to av hvert!

mandag 1. november 2010

Naboen

Jeg er utrolig nysgjerrig på naboene. Jeg sitter ikke akkurat hjemme bak gardinene og spionerer med kikkert, men jeg lurer litt sånn i all hemmelighet. Og titter opp hver gang noen går forbi kjøkkenvinduet. Hjemme der jeg kommer fra, kjenner jo alle hverandre. Her er vi så vidt på nikk når vi møtes på sameiermøte eller i garasjen.

Nå ser vi at de i svingen skal selge. Flere som har gått forbi har hørt krangling og slag, er det han som banker henne? Mannen har sett ham med solbriller, kanskje det er hun som banker ham? Politiet har ikke vært der, så vidt jeg vet, men en periode var de på besøk hos et par andre naboer litt oftere enn vanlig. Kanskje like greit at de flyttet før mannen der i huset kastet kona ut fra tredje etasje, slik han holdt på å gjøre en dag.

Naboen rett ved siden av har jeg plutselig oppdaget. Etter fire år som naboer må jeg si at det var litt overraskende å se at det faktisk finnes en mamma i det huset. Henne har jeg aldri sett tidligere. Mannen har visst snakket med henne over hekken et par ganger, hun er særlig ivrig på at vi hogger den ned. Så viser det seg at hun går på skolen hos meg, og nå møter jeg henne flere ganger hver uke.

Men de jeg er mest nysgjerrig på er de to helt like damene nedi veien her. De har lik hårfrisyre, lik fasong, like klær og kjører alltid sammen i bilen. Og går tur sammen med hunden. Og uten hunden. Hadde de ikke alltid opptrådt i par, hadde jeg tenkt det bare fantes en av dem. De må være tvillinger, og selv om de ikke er siamesiske, er det sjelden de gjør noe hver for seg. Lurer på om de jobber på samme sted? Eller om de faktisk kan gjøre noe alene.

Kanskje jeg må ta meg en hilserunde i nabolaget snart? Vi har jo tross alt bare bodd her i fem år.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails