torsdag 30. september 2010

Jaktsesong

Nå er jaktsesongen i gang, for de som driver med sånt. Og det er snakk om elgjakt, ikke rypejakt eller den slags bygreier. Skikkelig ut i skogen, altså. Jeg jakter ikke, og kunne for min del ikke brydd meg mindre.

Men på nyhetene i går var det da en sint jeger på snø. Altså, en jeger som var skrekkelig sint på snøen. Det går jo ikke an å luske seg inn på elgen i år, det knaser i skaren når han sniker seg mot målet. Han sitter der, sur og lei seg og får jo ikke jaktet på denne elgen.

Jeg kan jo være enig i at snø i september er en uting. Ikke på grunn av dårlige jaktmuligheter, mer fordi jeg liker sol og varme. Hvem er jegeren egentlig sur på? Hvem har han tenkt at skulle ordne opp i dette etter nyhetsinnslaget? Akkurat været er vel en av de veldig få tingene i verden vi faktisk ikke får gjort  noe med. Han sitter der på en tømmerstokk, på utkikksplassen sin, med røyken i munnen og geværet over skulderen. Han er sur og grinete, fordi han ikke lydløst kan snike seg inn på en løpende biff. Som jo er en hver manns rett. Visstnok.

Og trenger vi så skrekkelig deprimerende nyheter hver eneste dag? Jeg blir jo nesten sur selv, ikke på snø, men på han jegeren. Og litt på NRK, som lager slike dumme innslag.

I dag ønsker jeg meg oppfølgingssaken: Elg i vinterskrud. Der intervjuer Norge i dag-redaksjonen skogens konge. Han er lykkelig og fri, og kjenner gleden over å gå trygt i skogen denne høsten. Han hører jegeren som kommer på skaren. Han ser sporene i snøen, og vet hvor jegeren gjemmer seg. At det er vanskelig å komme til maten bryr han seg ikke om, for han kommer til å overleve, han blir i alle fall ikke mat selv. Slike nyheter vil jeg ha. Ikke sure gubber på en stokk.

Ha en fin høst, folkens. Med eller uten snø.

tirsdag 28. september 2010

Voksenlivet

Husmoren i meg skriker etter ryddig og rent hus. Hver fjortende dag piper det i telefonen, og jeg svarer med store bokstaver og mange utropstegn: JA!!!! Og når jeg kommer hjem fra jobb, er det magisk nok blitt rent. For selv om jeg liker å ha det rent og pent, liker jeg ikke å gjøre det. I dag er en sånn dag. Det lukter såpe og jif, og jeg kan se fargen på ganggulvet når jeg kommer hjem.

Etter full dag på jobb er det middagstid. Det er i og for seg ikke noe vanskelig å lage middag. Å komme på hva menyen skal bestå av, og handle inn ingredienser til denne, er derimot kjedelig. Så det går mye i halvfabrikata her. Noe som visstnok overrasket en venninne forrige uke, hun trodde jammen at jeg lager kjøttkaker fra bunnen av hver gang, og at jeg aldri ville ha en ferdigpizza i huset. Tenk at noen tror det om meg! Om meg, som avtaler middag på tapasrestauranten Toro Toro og tenker det er suppeposefabrikantens consept store. Men i dag er det ikke halvfabrikata, det er kylling og couscous og det blir helt greit.

Etter middag blir det boller. Fra Hattings. De har kommet med ny pose i frysedisken nå, den roper etter  å bli testet. Så nå lukter det ferske sjokoladeboller i hele det rene og pene huset. For en utenforstående kan det jo virke som det er hjemmebakt, men så feil kan en altså ta. Fem minutter i ovnen, og vips; familiekos og verdens beste mamma og hele det kjøret der.

Brød derimot, det baker jeg. I dag. Det er sikkert noen som syns det er å jukse også, for jeg bruker poser fra Møllerens. Men det lukter ferskt og godt, og det smaker godt, og jeg er helt sikker på at det er mindre lumske ingredienser i den posen enn det er i en ferdigkneipp fra Rimi i alle fall.

To barn er badet og lagt, og før husmorporno på TV2 klokken 21.40, det er jo tirsdag, rekker jeg sannelig å sy en bukse av et gammelt skjørt også. Den der kreative bare skriker etter å få komme ut for tiden. I går kveld sydde jeg en bukse av en gammel ullgenser. Den hadde minsten på seg i barnehagen i dag, og den ble kanskje ikke helt rett og sånn, det er ikke så lett å sy i tynn og tøyelig ull, men han klager jo ikke - og det er jo det viktigste. Den er sikkert god og varm også. Jeg husker genseren var det. Den gangen den fortsatt passet.

Ok, så ser jeg nå at jeg er husmor da. Litt i alle fall. Eller er det kanskje dette som er å være voksen? Men det behøver jo ikke bety at jeg er så kjip for det.

torsdag 23. september 2010

Mitt perfekte liv

For en tid tilbake fikk jeg plutselig slengt midt i fjeset at jeg er en kjip husmor som tror jeg er bedre enn alle andre og ser ned på alle som ikke er bibliotekarer. Jeg snakker ustoppelig om barna mine, og lar aldri mannen passe dem for å gå ut og ha det gøy. Til slutt ble jeg ønsket lykke til videre med mitt perfekte liv.

Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg vet at jeg ikke er så sosial som jeg var tidligere. Jeg har ikke lenger noe behov for å være på fest hver helg, eller se hver eneste nye film som kommer på kino. Jeg jobber hver dag, henter to barn på skole og  i barnehage, lager middag, handler, vasker tøy og legger to barn. Det er en ting jeg har lyst til når jeg er ferdig med alt dette - det er å ligge på sofaen, drikke te og se på en god serie på dvd med mannen, eller lese en bok. Det er ikke verdens mest spennende liv, men det er mitt liv. Jeg har valgt det helt selv.

Jeg vet at jeg snakker om barna mine. De sliter meg ut, med mas og kjas, med fjortisfakter selv om han bare er seks,  med ørebetennelser, øyekatarr, feber og snørr. Samtidig er de det største som har hendt meg. Jeg er mektig stolt av dem. Jeg koser meg hjemme med minsten, som til tross for dobbel ørebetennelse er i supert humør. Han har i dag kledd på seg selv, med strømpebukse bak-frem og med storebrors underbukse på hodet. Han tar med seg vesken min og vinker hadet. Han samler alle duplodyrene i en haug, og deler dem med meg.

Jeg har ikke behov for kino hver uke, jeg har god underholdning hjemme. Jeg kan se på film her. Riktignok animert og på norsk, og gjerne noe vi har sett nesten hundre ganger før, men det er tid med sønnen og det er hyggelig, for ham og for meg. Så kan jeg hele dialogen i Nemo da, men det får bare være. Jeg sorterer lego med eldstemann, og det er ikke min favorittsyssel, men det er hans. Og det er vel det viktigste her.

Jeg føler det dypt urettferdig at andre skal blande seg opp i hvordan jeg lever mitt liv. Det er det bare jeg som kan styre, og ingen andre. Om andre vil gjøre ting på en annen måte enn jeg, er de da frie til å gjøre det. Jeg skal ikke blande meg i det. Og forventer derfor det samme i retur. Jeg sier ikke at jeg har fasiten. Det finnes tusenvis av måter å organisere livet på, og jeg sier ikke at min måte er den ultimate. Men det er nå denne måten jeg har valgt da.

Som den kjipe husmor jeg er, skal jeg nå presse fersk eplejus til sønnen, med epler fra eget tre. Før jeg gjør meg klar for å møte en venninne over et glass vin. Ha en flott dag, alle sammen!

søndag 19. september 2010

Steinerbarn

Nå som sønnen har begynt på Steinerskolen, ser jeg for meg et liv i balanse og harmoni, med vadmelsbukser og busserull, sang og dans og eurytmi.

På skolen bruker de hele verdens litteraturarv som bakgrunn, de skal lage sine egne bøker i undervisningen og erfare fremfor å lese teori. Førsteklasse svever rundt på skyer, i de nyoppussede lokalene, med varmrosa vegger og lammeskinn på gulvet. De hører på muntlige fortellinger mens de sitter i ring. De blir hentet inn til timen til toner av pentatonfløyte (jeg aner ikke en gang hva en slik fløyte er, men sønnen vet det nok). De har to fremmedspråk fra andre klasse, og spiller instrumenter uten å måtte være med i korps.

De har levende lys på bordet, de tover kuler som skal pynte opp i rommene, og de lager grønnsaksuppe av markens ferske grøde hver torsdag. Det er bare fryd og lutter glede, og alle blir så rolige og avbalanserte.

Jeg gleder meg over alt, og ser for meg en kreativ, observant og tysktalende sønn, som vet å sette pris på god litteratur, fersk mat og til og med lærer å spille fiolin. Han er rolig og harmonisk, og vil heller perle enn å se på barnetv.

I det siste synger han mer enn før, og jeg gleder meg over at han har oppdaget sangen igjen. Vi som har sunget så mye. De andre barna på skolen har sikkert riktig god innflytelse på ham. Tenker jeg.

Helt til jeg hører hva han synger:

Her kommer Ole Brumm
Han har en bombe i lomma
Plutselig sa det bom
Så døde Ole Brumm

Så mye for et harmonisk og avbalansert barn.

lørdag 18. september 2010

Kaoslørdag

Noen dager hadde vært best å tilbringe i sengen, med dynen langt over ørene og ingen andre i nærheten. I dag er en sånn dag, kjenner jeg.

Vi har en litt over gjennomsnittet sur seksåring om dagen. Det virker som han er i puberteten, han smeller med dører, surmuler og mumler for den minste ting (blant annet ingen is før frokost kan utløse raseri). Min tålmodighet er ikke veldig stor, og av og til er det ikke spesielt koselig å være her i huset.

Bytur med bil er altså ingen god idé på sånne dager. Nå er den nye senketunnelen åpnet, med den følge at det ikke finnes noen avkjøring til sentrum, hvis man ikke vet om det på forhånd. For skiltet inne i Ryentunnelen sier riktignok Sentrum - men skiltet er også plassert midt i avkjøringen. Det kommer veldig brått på. Og vi ender ved Hjortneskaia og Kielbåten før vi får snudd. Jeg konstaterer bare at vi ikke er de eneste.

Hjem igjen blir det enda verre. Ved bussterminalen er veien stengt for gjennomkjøring, så vi følger ikke etter alle de bilene som ignorerer det skiltet. Det forstår vi jo raskt at vi burde gjort, og blir stående på trafikkmaskinen ved Operaen, hvor vi ser at hele motorveien er stengt. Andre ser ikke det, og noen snur faktisk midt i veien og kjører tilbake der de kom fra. Kanskje de kjørte ned noen kjegler eller skilt før de kom dit? Jeg blir irritert av for dårlig skilting. Vi bestemmer oss for å prøve Mosseveien, men er plutselig på vei opp forbi Ekebergrestauranten. Ikke akkurat planen, men i det minste en vei vi kjenner.

Jeg har store planer for middagen, og setter i gang med hjemmelaget spinatsuppe. Jeg ender opp med å forbrenne venstre pupp, høyre håndledd og minstens hals. Først forstår jeg ikke hva som skjer, og blir bare stående. Glemmer til og med å slå av blenderen. Minsten hyler og det demrer sakte for meg, at noe gjør vondt. Det er creme fraiche og spinat over det meste av kjøkkenet, nedover kjolen min og på minsten. Og det er varmt. At det går an. Det har aldri skjedd meg før, jeg har brukt blenderen hundrevis av ganger, men tydeligvis aldri så full og med så varmt innhold.

Mannen er heldigvis hjemme, og lager ferdig suppen, i flere omganger i blenderen, mens jeg sitter og jamrer meg. Jeg tror aldri jeg har brent meg sånn før, og selv om det ikke akkurat er noen tredjegradsforbrenning, syns jeg skrekkelig synd på meg selv.

Men suppen blir knallgod. Det er bare ikke så mye av den.

torsdag 16. september 2010

Skolebarnbursdag

Nå har en helt ny verden åpnet seg for oss. Barnebursdag med hele klassen. Når det er 20 barn i klassen, blir det jo noen feiringer da, i løpet av et år. Denne uken er det to.

Vi har litt erfaring fra barnehagen, de siste årene har det blitt selskapeligheter med masse barn høye på sukker og bursdagsentusiasme. Med masse gaver i plastikk, noen billige, noen veldig dyre. Et år får eldstemann både Sabeltanngenser, -caps og -muskedunder, fra en og samme kompis. Det blir jo litt i overkant, og jeg tenker derfor det er bedre å være føre var nå på ny skole med nye folk og alt sånt.

Derfor, siden det nå triller inn med invitasjoner på rekke og rad, sender jeg ut et spørsmål i beste mening, til alle foreldrene i klassen. Har noen tenkt på gaver, skal vi ha en øvre grense, skal vi ha noen retningslinjer? Og jeg skal si det er et tema som engasjerer. I to dager har da 20 foreldrepar sendt e-post frem og tilbake, med voldsom iver, og med for så vidt gode innspill. Noen egentlig diskusjon er det vel ikke, siden de fleste faktisk er helt enige. Men dessverre blir det kaos når så mange skal si noen per e-post, og bare en dag før første selskap. Konklusjonen blir gaver på vanlig måte for de to første nå, og så blir bursdagsfeiringer et eget punkt på neste foreldremøte.

Så mye styr rundt mitt lille spørsmål!

Første feiring med hele klassen er nå unnagjort, og hvordan vi skal klare å følge opp dette, er jeg litt usikker på. Fantastisk feiring, med hele klassen, fem mammaer og en pappa, en baby og en hund. Alle toger ned til Nordstrand bad fra skolen, og det er utrolig å få være med på en slik tur. Her viser barna hvor fantastisk flinke de er til å gå på rekke, med hver sin turkamerat og med sekken på ryggen. Alle går så fint, de passer på hverandre og klarer å komme i samlet flokk frem til stranden.

Bål, skattejakt med eventyr og troll og alt som hører med, pølser med hjemmebakte rundstykker, sol og store bølger. Det kan jo nesten ikke bli bedre. Ingen faller i vannet, men når de største bølgene slår over kanten blir nok både tre og fire småtasser våte på føttene.

De fleste har med gaver til bursdagsbarnet, til tross for stor forvirring blant foreldrene forut for selskapet. Barn bryr seg jo som regel ikke så mye om hva de får, bare det er pakket inn, og haugen er da mer enn stor nok.

Jeg er glad for at jeg tok meg tid til å være med på en slik bursdagsfest, og å få hilse på alle barna som jo skal være sønnens leke- og klassekompiser i ti år fremover er utrolig fint.

søndag 12. september 2010

Fotballgutter

Ligger det i genene at gutter skal bli opptatt av fotball når de kommer i en viss alder? Jeg har riktignok en mann med moderat interesse for den norske tippeligaen og landslagskamper som kan føre til et sluttspill av noe slag, men det er ingen voldsom sportsfanatisme å spore i huset her.

Nå er eldstemann blitt så stor at barnetv er barnslig, og "det ser jeg ikke på lenger". Kanskje til nød for å få lørdagsgodteri.

Lørdag kveld oppdager han at det er kamp på tv, Brann mot Tromsø. Da velger han det fremfor Barnas supershow. Han heier voldsomt på Brann, kanskje mest fordi de allerede leder 3-0. Han slenger om seg med begreper som straffe, gult kort, hjørnespark og frispark. Han mener det er kult at en brannspiller sklitakler en tromsøspiller, og jeg som ikke en gang visste at han har hørt om sklitaklinger.

Mannen blir helt varm om hjertet, og legger seg til i sofaen sammen med sønnen. De heier på Brann, selv om det egentlig er helt feil lag. De konkluderer med at det er koselig å heie på et lag som vinner, for en gangs skyld. Sønnen konstaterer at Tromsø spiller angrep, og Brann har de svarte og røde draktene.

Det er søtt og morsomt å høre på, han har jo ikke peiling, stakkars. Men entusiasmen er der, og han heier med hele seg. Han heier på laget som gjør det best, han heier på Start når pappa insisterer på det. Han heier på iBrasil (er det et Apple-lag?) og Barcelona, og han drømmer om at Start skal møte iBrasil, aller helst på Sør arena en gang vi er hos farmor.

Nå ønsker han å begynne på fotball selv, for en kompis på skolen har trent ham i friminuttene, og han er visstnok skikkelig god på dribling, scoring og frispark. Sikkert også på sklitaklinger.

Jeg gleder meg bare til mannen skal forklare offsidereglene og obstruksjon.

torsdag 9. september 2010

Personalmøte

Jeg har aldri vært noen stor taler, og jeg er ikke spesielt glad i å stå foran forsamlinger og si noe. Selv ikke etter å ha hatt faget Rhetorik, som jeg hadde på høyskolen i Tyskland. Der skulle jeg spontant snakke om kirsebær, foran videokamera, i et minutt. Et minutt er utrolig lenge hvis man ikke er spesielt interessert i eller innehar dyptgående kjennskap til temaet. I tillegg skulle jo dette foredraget om kirsebær skje på tysk. Jeg hadde forøvrig også bokinnbinding det året, og jeg er vel ikke spesielt god til å sy sammen bøker heller. Men tysk er jeg god i.


Så jeg har stort sett holdt meg i bakgrunnen i store forsamlinger, sett i bordet for ikke å tilkalle noen slags oppmerksomhet, og i alle fall ikke meldt meg frivillig til noe som innebærer å snakke til mer enn tre personer samtidig.

Da jeg for tre år siden begynte i nåværende jobb, ble jeg plutselig så tøff. Det ble utrolig nok helt greit å stå foran hundre kolleger i auditoriet og snakke. Første gangen jeg gjorde det, var det trampeklapp og jubel etter innlegget. Det er klart det hjelper på selvtilliten. Nå har jeg stort sett ingen problemer med personalmøtene på jobb.

I går var det igjen personalmøte, og rektor ba meg om å informere om to ting. To ting jeg faktisk kan noe om. Og i mitt pedagogiske alibi - kjole fra Mala slår alltid an blant kvinnelige pedagoger - og med (tilfeldigvis) matchende muffinsbøyle fra Fam Irvoll på hodet, ga jeg mine kolleger et lynkurs i websøk og bruk av bokbloggen.

I dag kom en kollega bort og takket for den ryddige og oversiktlige innføringen, hun syns jeg var flink, og lovet at hennes klasse skulle i alle fall ta dette i bruk. Slike tilbakemeldiger gjør meg utrolig glad og ørlitegrann stolt!

Så nå håper jeg bare Fam begynner å designe hårbøyler med bøker på

tirsdag 7. september 2010

Høst

Høsten kommer fortere og fortere for hvert år. Da jeg var liten var sommeren uendelig, med lange solfylte dager på landet, med Reiseradioen, mammas gamle pikebøker, hesjing og hopping i høyet. Og et hav av tid før skolestart i august. Da jeg var liten, var det dessuten mye mer sol om sommeren enn det er nå. Da var det faktisk bare sol, så vidt jeg kan huske.

Jeg har alltid likt å gå på skolen, så jeg syns alltid ferien var skrekkelig lang, i gamle dager. Og ventet med glede og spenning på første skoledag i august, med nyspisset blyant og kontaktpapir til skolebøkene. Nå er det ikke sånn lenger. Jeg syns jobben min er helt grei altså, det er ikke det, men ferien er jo over nesten før den begynner. Og jeg er kommunalt ansatt og har derfor ikke lærerferie, som i år var på nesten ni uker sommerferie.

Uansett er det nå høst, og denne tiden kan også være veldig fin. Det har vel vært bedre vær de siste to ukene enn i hele juli tilsammen. Og jeg liker godt å sitte inne og se ut på solen, for all del.

Det er mange tegn som viser at høsten er her. Det lukter svidd støv i huset nå. Den lukten er hver gang like overraskende og like skremmende, og jeg er hvert år sikker på at nå brenner huset ned. Helt til jeg kommer på at jeg for fem minutter siden slo på panelovner.

Andre sikre høsttegn er oppslag i avisene om giftig sopp og nyresvikt. Jeg tenker ofte at sopptur hadde vært koselig med barna. Jeg kjenner igjen kantarell. Så viser det seg at det finnes sopp som ligner på kantarell og som er farlig. Da blir det for avansert for meg. I tillegg kommer hoggormen gjerne frem for å sole seg i høstsolen. Derfor er ikke vi så ivrige på sopptur i skog og mark.

Typisk for høsten er luseadvarsel fra skolen. Sammen med vannkopper, omgangssyke og forkjølelse. Vi har vært gjennom deler av dette i uken som gikk, og venter fortsatt i spenning på vannkoppene. Det hadde jo vært greit å bli ferdige med dem en gang for alle. Lus satser vi på å slippe helt.

Vi er dårlig forberedt, og må ut og kjøpe strømpebukser og høstsko til barna. Det kommer like overraskende på hvert år. De vokser så mye om sommeren at vi aldri har noen som passer den første dagen de trenger det. Sikkert på grunn av mye regn og gode vekstforhold i juli. De spiser jo ikke noe særlig, så det kan ikke være det i alle fall.

Det er foreldremøter i barnehagen og - nytt av året - på skolen. Det er jo litt spesielt i år, siden vi debuterer som skolebarnforeldre. I dag er visstnok den store dagen for foreldremøter, og jeg har vært på et maratonløp i tre timer, nesten uten tissepause. Jeg kom meg gjennom to møter uten noen nye verv på nakken, med bare ørlite grann dårlig samvittighet, men jeg er helt sikker på at sjansen byr seg igjen ved en senere anledning.

Dessuten har jeg ikke tid til noen verv hvis jeg skal rekke å produsere 15 ting (minst) som skal selges på årets julemarked på skolen.

fredag 3. september 2010

Morgenstund

Å levere i barnehagen kan for mange være en opprivende start på dagen. Hos oss derimot, går det helt fint. Det er så koselig å komme inn der, med hyggelige og blide ansatte som tar oss i mot i døren, lyst og varmt og ofte duft av noe godt de lager.
 
Det sitter allerede en liten gjeng med småtasser rundt frokostbordet, og det ser ut som de har det så fint sammen. En treåring konstaterer at nå blir de jammen mange som spiser!

Jeg sier det ser så koselig ut å sitte der sammen, sånn frokost har ikke jeg på jobb, men har dere ikke fått kaffe? Treåringen ser på meg med store øyne og svarer: Jeg liker kaffe latte. Men jeg er ikke noe glad i sort kaffe.

Ikke akkurat det svaret jeg hadde forventet, men jeg kjenner at det hjelper på humøret, og går smilende til kiosken og kjøper meg en latte.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails