Innlegg

Viser innlegg fra september, 2010

Jaktsesong

Bilde
Nå er jaktsesongen i gang, for de som driver med sånt. Og det er snakk om elgjakt, ikke rypejakt  eller den slags bygreier. Skikkelig ut i skogen, altså. Jeg jakter ikke, og kunne for min del ikke brydd meg mindre. Men på nyhetene i går var det da en sint jeger på snø. Altså, en jeger som var skrekkelig sint på snøen. Det går jo ikke an å luske seg inn på elgen i år, det knaser i skaren når han sniker seg mot målet. Han sitter der, sur og lei seg og får jo ikke jaktet på denne elgen. Jeg kan jo være enig i at snø i september er en uting. Ikke på grunn av dårlige jaktmuligheter, mer fordi jeg liker sol og varme. Hvem er jegeren egentlig sur på? Hvem har han tenkt at skulle ordne opp i dette etter nyhetsinnslaget? Akkurat været er vel en av de veldig få tingene i verden vi faktisk ikke får gjort  noe med. Han sitter der på en tømmerstokk, på utkikksplassen sin, med røyken i munnen og geværet over skulderen. Han er sur og grinete, fordi han ikke lydløst kan snike seg inn på en

Voksenlivet

Bilde
Husmoren i meg skriker etter ryddig og rent hus. Hver fjortende dag piper det i telefonen, og jeg svarer med store bokstaver og mange utropstegn: JA!!!! Og når jeg kommer hjem fra jobb, er det magisk nok blitt rent. For selv om jeg liker å ha det rent og pent, liker jeg ikke å gjøre det. I dag er en sånn dag. Det lukter såpe og jif, og jeg kan se fargen på ganggulvet når jeg kommer hjem. Etter full dag på jobb er det middagstid. Det er i og for seg ikke noe vanskelig å lage middag. Å komme på hva menyen skal bestå av, og handle inn ingredienser til denne, er derimot kjedelig. Så det går mye i halvfabrikata her. Noe som visstnok overrasket en venninne forrige uke, hun trodde jammen at jeg lager kjøttkaker fra bunnen av hver gang, og at jeg aldri ville ha en ferdigpizza i huset. Tenk at noen tror det om meg! Om meg, som avtaler middag på tapasrestauranten Toro Toro og tenker det er suppeposefabrikantens consept store. Men i dag er det ikke halvfabrikata, det er kylling og couscous o

Mitt perfekte liv

Bilde
For en tid tilbake fikk jeg plutselig slengt midt i fjeset at jeg er en kjip husmor som tror jeg er bedre enn alle andre og ser ned på alle som ikke er bibliotekarer. Jeg snakker ustoppelig om barna mine, og lar aldri mannen passe dem for å gå ut og ha det gøy. Til slutt ble jeg ønsket lykke til videre med mitt perfekte liv. Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg vet at jeg ikke er så sosial som jeg var tidligere. Jeg har ikke lenger noe behov for å være på fest hver helg, eller se hver eneste nye film som kommer på kino. Jeg jobber hver dag, henter to barn på skole og  i barnehage, lager middag, handler, vasker tøy og legger to barn. Det er en ting jeg har lyst til når jeg er ferdig med alt dette - det er å ligge på sofaen, drikke te og se på en god serie på dvd med mannen, eller lese en bok. Det er ikke verdens mest spennende liv, men det er mitt liv. Jeg har valgt det helt selv. Jeg vet at jeg snakker om barna mine. De sliter meg ut, med mas og kjas, med fjortisfakter

Steinerbarn

Bilde
Nå som sønnen har begynt på Steinerskolen, ser jeg for meg et liv i balanse og harmoni, med vadmelsbukser og busserull, sang og dans og eurytmi. På skolen bruker de hele verdens litteraturarv som bakgrunn, de skal lage sine egne bøker i undervisningen og erfare fremfor å lese teori. Førsteklasse svever rundt på skyer, i de nyoppussede lokalene, med varmrosa vegger og lammeskinn på gulvet. De hører på muntlige fortellinger mens de sitter i ring. De blir hentet inn til timen til toner av pentatonfløyte (jeg aner ikke en gang hva en slik fløyte er, men sønnen vet det nok). De har to fremmedspråk fra andre klasse, og spiller instrumenter uten å måtte være med i korps. De har levende lys på bordet, de tover kuler som skal pynte opp i rommene, og de lager grønnsaksuppe av markens ferske grøde hver torsdag. Det er bare fryd og lutter glede, og alle blir så rolige og avbalanserte. Jeg gleder meg over alt, og ser for meg en kreativ, observant og tysktalende sønn, som vet å sette p

Kaoslørdag

Bilde
Noen dager hadde vært best å tilbringe i sengen, med dynen langt over ørene og ingen andre i nærheten. I dag er en sånn dag, kjenner jeg. Vi har en litt over gjennomsnittet sur seksåring om dagen. Det virker som han er i puberteten, han smeller med dører, surmuler og mumler for den minste ting (blant annet ingen is før frokost kan utløse raseri). Min tålmodighet er ikke veldig stor, og av og til er det ikke spesielt koselig å være her i huset. Bytur med bil er altså ingen god idé på sånne dager. Nå er den nye senketunnelen åpnet, med den følge at det ikke finnes noen avkjøring til sentrum, hvis man ikke vet om det på forhånd. For skiltet inne i Ryentunnelen sier riktignok Sentrum - men skiltet er også plassert midt i avkjøringen. Det kommer veldig brått på. Og vi ender ved Hjortneskaia og Kielbåten før vi får snudd. Jeg konstaterer bare at vi ikke er de eneste. Hjem igjen blir det enda verre. Ved bussterminalen er veien stengt for gjennomkjøring, så vi følger ikke etter al

Skolebarnbursdag

Bilde
Nå har en helt ny verden åpnet seg for oss. Barnebursdag med hele klassen. Når det er 20 barn i klassen, blir det jo noen feiringer da, i løpet av et år. Denne uken er det to. Vi har litt erfaring fra barnehagen, de siste årene har det blitt selskapeligheter med masse barn høye på sukker og bursdagsentusiasme. Med masse gaver i plastikk, noen billige, noen veldig dyre. Et år får eldstemann både Sabeltanngenser, -caps og -muskedunder, fra en og samme kompis. Det blir jo litt i overkant, og jeg tenker derfor det er bedre å være føre var nå på ny skole med nye folk og alt sånt. Derfor, siden det nå triller inn med invitasjoner på rekke og rad, sender jeg ut et spørsmål i beste mening, til alle foreldrene i klassen. Har noen tenkt på gaver, skal vi ha en øvre grense, skal vi ha noen retningslinjer? Og jeg skal si det er et tema som engasjerer. I to dager har da 20 foreldrepar sendt e-post frem og tilbake, med voldsom iver, og med for så vidt gode innspill. Noen egentlig diskusjon

Fotballgutter

Bilde
Ligger det i genene at gutter skal bli opptatt av fotball når de kommer i en viss alder? Jeg har riktignok en mann med moderat interesse for den norske tippeligaen og landslagskamper som kan føre til et sluttspill av noe slag, men det er ingen voldsom sportsfanatisme å spore i huset her. Nå er eldstemann blitt så stor at barnetv er barnslig, og "det ser jeg ikke på lenger". Kanskje til nød for å få lørdagsgodteri. Lørdag kveld oppdager han at det er kamp på tv, Brann mot Tromsø. Da velger han det fremfor Barnas supershow. Han heier voldsomt på Brann, kanskje mest fordi de allerede leder 3-0. Han slenger om seg med begreper som straffe, gult kort, hjørnespark og frispark. Han mener det er kult at en brannspiller sklitakler en tromsøspiller, og jeg som ikke en gang visste at han har hørt om sklitaklinger. Mannen blir helt varm om hjertet, og legger seg til i sofaen sammen med sønnen. De heier på Brann, selv om det egentlig er helt feil lag. De konkluderer med at de

Personalmøte

Bilde
Jeg har aldri vært noen stor taler, og jeg er ikke spesielt glad i å stå foran forsamlinger og si noe. Selv ikke etter å ha hatt faget Rhetorik , som jeg hadde på høyskolen i Tyskland. Der skulle jeg spontant snakke om kirsebær, foran videokamera, i et minutt. Et minutt er utrolig lenge hvis man ikke er spesielt interessert i eller innehar dyptgående kjennskap til temaet. I tillegg skulle jo dette foredraget om kirsebær skje på tysk.  Jeg hadde forøvrig også bokinnbinding det året, og jeg er vel ikke spesielt god til å sy sammen bøker heller. Men tysk er jeg god i. Så jeg har stort sett holdt meg i bakgrunnen i store forsamlinger, sett i bordet for ikke å tilkalle noen slags oppmerksomhet, og i alle fall ikke meldt meg frivillig til noe som innebærer å snakke til mer enn tre personer samtidig. Da jeg for tre år siden begynte i nåværende jobb, ble jeg plutselig så tøff. Det ble utrolig nok helt greit å stå foran hundre kolleger i auditoriet og snakke. Første gangen jeg gjorde det,

Høst

Bilde
Høsten kommer fortere og fortere for hvert år. Da jeg var liten var sommeren uendelig, med lange solfylte dager på landet, med Reiseradioen, mammas gamle pikebøker, hesjing og hopping i høyet. Og et hav av tid før skolestart i august.  Da jeg var liten, var det dessuten mye mer sol om sommeren enn det er nå. Da var det faktisk bare sol, så vidt jeg kan huske. Jeg har alltid likt å gå på skolen, så jeg syns alltid ferien var skrekkelig lang, i gamle dager. Og ventet med glede og spenning på første skoledag i august, med nyspisset blyant og kontaktpapir til skolebøkene.  Nå er det ikke sånn lenger. Jeg syns jobben min er helt grei altså, det er ikke det, men ferien er jo over nesten før den begynner. Og jeg er kommunalt ansatt og har derfor ikke lærerferie, som i år var på nesten ni uker sommerferie. Uansett er det nå høst, og denne tiden kan også være veldig fin. Det har vel vært bedre vær de siste to ukene enn i hele juli tilsammen. Og jeg liker godt å sitte inne og se ut på s

Morgenstund

Bilde
Å levere i barnehagen kan for mange være en opprivende start på dagen. Hos oss derimot, går det helt fint. Det er så koselig å komme inn der, med hyggelige og blide ansatte som tar oss i mot i døren, lyst og varmt og ofte duft av noe godt de lager.   Det sitter allerede en liten gjeng med småtasser rundt frokostbordet, og det ser ut som de har det så fint sammen. En treåring konstaterer at nå blir de jammen mange som spiser! Jeg sier det ser så koselig ut å sitte der sammen, sånn frokost har ikke jeg på jobb, men har dere ikke fått kaffe? Treåringen ser på meg med store øyne og svarer: Jeg liker kaffe latte. Men jeg er ikke noe glad i sort kaffe. Ikke akkurat det svaret jeg hadde forventet, men jeg kjenner at det hjelper på humøret, og går smilende til kiosken og kjøper meg en latte.