Det man kan

Jeg kjenner så mange som er så fantastisk flinke til ting. I går da jeg måtte lage et kort til en kompis av sønnen, som har bursdag i dag, da kom det over meg for fullt.

Vi tar så mange bilder, som burde brukes til noe mer enn bare å være lagret på en maskin, og derfor er det alltid hjemmelaget kort når gutta skal i bursdag. Og de som får kortet setter pris på det, i alle fall mammaene. Så ser jeg på hva andre lager, og tenker at mine kort er jo simple og kjedelige. Å lime et bilde på et ark på et ark er jo ingen heksekunst. Selv om arket på arket er kult. Det er ikke noe kunstverk, med blomster og dingser og bokstaver og border. Likevel syns jeg det enkle også kan være fint, og blir tross alt fornøyd med kortet jeg lager.

Så kjenner jeg noen som tar fantastiske bilder. Jeg ønsker også å ta så flotte bilder, og sletter og sletter når jeg ser på alle jeg har tatt. Det er utrolig mye dårlig. Så dukker det opp blinkskudd, bilder som i alle fall jeg syns er utrolig flotte, og så tenker jeg at så lenge jeg er fornøyd så bør det holde. Alle kan jo ikke være profesjonelle fotografer heller. Og jeg er sikker på at de som har så mange fine bilder, også har en haug dårlige. Eller?

Noen er fantastisk gode til å tegne. Jeg klarer knapt nok en rett strek - med linjal. Sønnen syns jeg er flink, men det tror jeg alle barn sier til foreldrene sine. Siden vi backer dem opp i alt, gjør de automatisk det samme tilbake. Dessuten er vel mammaer og pappaer allvitende og i stand til å gjøre alt - sånn var det da jeg var liten i alle fall. Dessverre kan jeg ikke alt, men for sønnen er jeg jo supergod. Og pappaen er kjempeflink til å tegne. Det kom like overraskende på oss alle, han har skjulte talenter, mannen.

Siden jeg har min egen blogg, sitter jeg jo av og til og leser andres blogger. Og det er utrolig hvor mange flotte blogger man kan finne på nettet. Jeg ser med beundring på alle som lager de mest utrolige sider, med lekre bilder og gode tekster og alle slags duppeditter. Jeg har jo ikke en gang fått til en teller på min side. Så leser jeg gode omtaler av bøker, dype innlegg om dette og hint, ser de fine bildene og tenker: ÅH. Skulle ønske det var jeg som klarte dette! Og så leser jeg tilbakemeldinger på min egen blogg og innser at jeg faktisk får til noe jeg også. For alle behøver ikke gjøre det samme, på samme måte. Vi er alle så forskjellige, og har kvaliteter på vår egen måte. Jeg er glad for det jeg får til, og selv om jeg ikke har så mye ekstra på sidene mine, så tror jeg faktisk at tekstene mine er gode.

På jobb er det også utrolig mange flinke folk. Lærere som gir alt, bruker hele seg og gjør hverdagen bedre for så mange. Jeg sitter der med biblioteket mitt, som er rotete og uoversiktlig, og jeg har ikke strenge rutiner på alt, slik som andre har. Men så tenker jeg at jeg er ikke der for systemet, jeg er der for lånerne mine. Og de får det de trenger, enten det er en bok om Oslo, et smil og vennlige ord eller hjelp til å sette på brodder når det er is og snø ute. Jeg er glad i jobben min, og gjør det jeg kan for å hjelpe andre.

Og det er mange rundt meg som har fått så flotte barn. Jeg er så glad for å kjenne alle. Og så velger jeg å være meget subjektiv og si - det er noe jeg har klart utrolig bra, for mine egne barn er faktisk helt fantastiske!