tirsdag 31. august 2010

Hjemmelaget knekkebrød

Enkelt å lage, godt å spise!

2 dl sammalt rug (grov)
2 dl lettkokt havregryn
2 dl havrekli
2 dl sesamfrø
2 dl solsikkefrø
1 dl linfrø
1 dl kruskakli
2-3 ts salt
ca 7 dl vann

Bland alt. Skal bli en grøt. Smør deigen ut på stekeplate med bakepapir. Hvis det blir for tykt, del det på to plater. Del opp i ruter, med pizzahjul, før steking.

Stekes på 180 grader i ca 40 minutter. Er de ikke blitt knasende sprø? Legg de på rist og stek litt til, på 160 grader.

mandag 30. august 2010

Takk for maten

Barn og mat er jammen en dårlig kombinasjon. Det er kun tre ting som går ned her i huset uten lirking og lokking. Det er pølser (wiener vel og merke, for all del ikke røkte kjøttpølser), fiskepinner og tomatsuppe. Ikke min knallgode hjemmelagde tomatsuppe med 17 tomater (uten skall og frø), rødvin, hvitløk og ferske urter. Nei gud forby, Toro posesuppe med makaroni skal det være.

Nå er det jo ikke akkurat sånn at vi har tid i massevis til å sitte og kose oss med maten heller, så det er jo ikke det at vi mister den helt store kulinariske opplevelsen. Vi kaster i oss maten på rekordtid, før minsten klatrer opp på bordet fordi han er ferdig og heller vil lese bok, og før eldstemann styrter ut for å leke videre med kompiser. Den gode følelsen av familiehygge ved middagsbordet hver ettermiddag, er ikke helt til stede her i huset.

Samtidig står det i alle bøker, magasiner og i alle skriv fra skole og barnehage, hvor viktig det er med et sunt og variert kosthold, ro rundt middagsbordet og gjerne la barna være med og lage middagen. Fullkorn, spelt, grønnsaker, fisk, ikke sukker. Sikkert flott alt det der, men det funker ikke hos oss. Minsten er for liten til å kutte grønnsaker med kniv, eldstemann har ikke tid, og det med den roen har jeg jo allerede vært innom. Jeg har forsøkt bokhvetepannekaker, squashmuffins og knekkebrød. Jeg lager potetstappe av riktige poteter, ikke pose, og jeg baker egne brød. Likevel er det fiskepinner og posesuppe som står høyest når de får velge hva vi skal ha til middag.

I går sto pizzasnurrer på menyen. Eldstemann har sett reklame med Grandiosa-pizza-snurrer-rundt-og-rundt (utrolig irriterende å få den sangen på hjernen egentlig), og jeg tenker at det kan jeg jo lage. Som en avveksling fra posesuppe og fiskepinner. La meg bare understreke: Grandiosa kommer ikke over dørstokken her i huset, så jeg må jo da lage dem selv. Jeg har til og med fullkornsmel i skapet, og kjører på med det. Gulrot i tomatsausen har jeg også. Og ingen spiser til middag. Jo, kompisen spiser litt, men det er kanskje fordi han er på besøk. Og mannen spiser.

I dag var det wok, med svinekjøtt, brokkoli, minimais, paprika og sukkererter, og med byggris til. Og alt er ferskt, ingen frossengrønnsaker fra pose. Alt er ting barna spiser. Når de er kalde (grønnsakene, ikke barna). Og når de ikke er blandet sammen i en panne. Wok er med andre ord ingen suksess.

Så i dag har jeg for første gang kjørt den litt dårlige: Tenk på alle de barna rundt i verden som faktisk ikke får noe mat i det hele tatt! Og du sitter her og vil ikke spise brokkoli fordi den har ligget inntil mais og paprika!

Vi inndrar isen som eldstemann var lovet til dessert. Han løper fra bordet, smeller med dørene og er sikkert fortsatt sulten. Stakkars. Mannen spiser. Han tør jo ikke ta sjansen på at tv og sjokolade blir inndratt i kveld.

Og alt dette mens isbilen kjører rundt og rundt på området, med Norge rundt-melodien klingende fra høyttaleren.

Vel bekomme!


lørdag 28. august 2010

Inni meg

Jeg har begynt å tenke på at jeg kan være lettere schizofren. Inni meg finnes en hel del damer, som gjerne vil ut, men alle som en undertrykkes de av den aller sterkeste.

En av de som gjerne vil ut, er den kreative. Hun ser for seg de lekreste saker, tryllet frem på symaskin, med saks, papir og lim, med garn og strikkepinner - hva som helst. Hun er også veldig glad i interiør, og leser derfor alle blader hun kommer over rundt emnet. Hun kunne godt tenke seg å ommøblere og endre på en god del i heimen. Akkurat når det kommer til interiørbiten, er det ikke bare den sterkeste som stopper henne, men også lommebok, mannen (som visstnok også skal ha et ord med i laget) og mangel på praktiske evner. På sømsiden stopper det jo effektivt av at jeg faktisk ikke har symaskin. Selv om det står høyt på ønskelisten, nå som sønnen har begynt på Steinerskolen. Der kan en jo fort bli bedt om å trylle frem et kostyme eller tre til julefesten.

Den andre som gjerne vil ut, er den ryddige. Hun er helt rå. Det er ordning och reda i hver lille krok. Det er bøker sortert etter kategorier, det er tellekanter i håndkleskapet, det er sokker som passer sammen i skuffen og det er ikke en hybelkanin å se noe sted. I kjøkkenskapene er det så ryddig at vi praktisk talt ikke hadde behøvd å ha skapdører. På gutterommene er alle lekene sortert og organisert etter tema, farge og størrelse, og på de nøye oppredde sengene ligger flotte sengetepper - selvsagt sydd på maskinen til den kreative. Den ryddige kommer av og til ut, men faller veldig fort tilbake til dypet der hun kom fra.

Supermodellen finnes kanskje også et sted der inne, men hun er så undertrykket at hun dessverre ikke prøver lenger en gang. Hun var vel i grunn et tapsprosjekt fra dag en. Supermodellen er antakeligvis begeistret for både trening, klær, hår, sminke og høye hæler. Som sagt, et dårlig utgangspunk for denne kroppen.

Den ultimate husmor er av og til så sterk at hun kommer til overflaten. Hun baker brød og kaker, boller og knekkebrød. Sist gang knekkebrød sto på planen, ble de dessverre helt uten knekk, men smaken var det for så vidt ikke noe i veien med. Husmoren settes stor pris på i resten av familien, det er kanskje derfor hun kommer frem oftere enn de andre. Jeg tror kanskje hun kan dukke opp igjen i løpet av helgen, hvis hun ikke blir helt overkjørt av den aller sterkeste.

Og den sterkeste - hun er sterk. Det er den skikkelig late, hun som trives aller best på sofaen, med fjernkontrollen innen rekkevidde og gjerne med sjokoladen kjøleskapskald og klar så fort barna er i seng. Hun har tro på at det er tanken som teller, så hun tenker mye på trening, rengjøring, klesvask og å klippe plenen.

I dette øyeblikk vinner den sterke, og dragemammaen tusler ned til sofaen og fjernkontrollen og ullteppet og sjokoladen. Ha en fortreffelig lørdagskveld!

fredag 27. august 2010

Kjære Oslo taxi

Vi er helt ferske på det med å ha skolekjøring, seksåringen har nettopp begynt på skolen, og hadde på torsdag sin første tur i drosje. Det ble litt brå start, men det gikk for så vidt greit. Sjåføren som hentet på morgenen var hyggelig og blid, selv om han kanskje ikke kunne svare helt tilfredsstillende på våre spørsmål. Det var derfor en hysterisk mamma som ringte både skole og fritids, samt sendte e-poster frem og tilbake, før hun kunne starte arbeidsdagen selv. Til slutt viste det seg at alt hadde gått helt smertefritt.


Turen hjem ble litt mer styrete. Drosjene kom for sent, og jeg fikk ingen beskjed om noe - før leder på fritids ved skolen ringte og sa at sønnen min endelig var i en drosje, ti på fem. Jeg hadde ventet på sønnen siden halv fem, og var jo allerede ganske stresset her hjemme, og tenkte på alt som kan gå galt fra Nordstrand og hjem.


Da drosjen endelig dukket opp foran huset her, var mammaen helt på tuppa, og sjåføren utrolig sur. Han smilte ikke en gang, men klarte å klemme ut av seg: "Han har ødelagt hele bilen min". Sønnen hadde på gummistøvler og gummibukse, da det faktisk er regn og søle her i Oslo for tiden. Jeg vil ha meg frabedt slike kommentarer fra sjåførene - har de skolekjøring med førsteklassinger må de da vel vite at små barn ikke sitter like stille som voksne, og må klare å forholde seg til det. Dessuten vil jeg vel ikke kalle det å ha ødelagt bilen, bare fordi det var litt søle på setet. Så fra nå av vil jeg anbefale Oslo taxi å sende sjåfører som faktisk spiser på dagtid på skoleskyssturer. Jeg har full forståelse for at man er litt grinete etter en hel dag uten mat, men la nå det ikke gå utover meg da. Og hvor trygge er sjåfører i trafikken etter et halvt døgn uten mat og vann?


Vi har fått beskjed fra skolen at det kan være litt ustabilt nå i en innkjøringsperiode, og det skal jeg helt greit forholde meg til, men sure kommentarer fra sjåførene syns jeg er unødvendig. Da får de heller sette inn noen som er vant til å ha skolekjøring!


I dag har jeg selv kjørt og hentet sønnen, og vi lader nå opp til neste uke, og håper det går rent og pent for seg da!


Med hilsen
Dragemamma


(PS: Dette er en litt bearbeidet versjon av e-posten Oslo taxi i dag fikk fra meg...)

mandag 23. august 2010

Skolegutt

Tenk hvor fort tiden går. Det er da ikke lenge siden han ble født - og i dag har han startet i første klasse. Jeg klarer nesten ikke å fatte det. Vi har feiret seksårsdagen to ganger allerede, med barnehagekompiser på selve dagen og masse familie og venner i helgen, med pølsefest og is og kake og alt som hører til.

Bursdag er jo stort når man er seks år, men skolestart topper det nok, tror jeg. I allefall for mammaen. Blank i blikket og med klump i halsen ser jeg sønnen stå klar foran huset, med sekk på ryggen og kribling i magen. Jeg kan jo fortsatt huske min første skoledag, og nå er det hans tur.

Han har jo gått på fritids i to uker, så han er ikke ukjent på skolen, og er også blitt kjent med en del av klassekompisene, men likevel er første skoledag spesiell. Med ny skolesekk med troll på, og nytt skoletøy han har valgt ut selv. Jeg ikler meg min Mala pippikjole for å gli inn i Steinermiljøet, og sønnen har bustete hår med fall, det har jeg sett mange Steinerbarn ha.

Vel fremme ser jeg jo at det finnes alle slags forskjellige mennesker der, både de med fotformsko og de som kommer i børstraktor. Det er sikkert både de uten tv og de med mange tv-er, og vi har til og med en kjendissønn i klassen, noe min sønn forøvrig ikke bryr seg det spor om. Redselen for ikke å passe inn er nok ganske ubegrunnet, og jeg er sikker på dette kommer til å gå så fint.

Det er en stolt mamma som ser at han er av de første som stiller seg på rekke når læreren ber om det, han tar henne pent i hånden og går inn, klar for første skoledag. Når dagen er over, takker de for i dag med et håndtrykk. Jeg ser at han syns det er litt rart, litt flaut og kanskje litt dumt, men han gjør det likevel, og bukker lett med hodet samtidig.

En evighet med skoledager foran seg, uten helt å forstå hva det betyr, og en mamma som sitter med klump i halsen igjen, når hun tenker på dagen i dag. I solen spiste vi lunsj på kafé, og på en helt vanlig mandag fikk sønnen velge seg en brus - for så vanlig var visst ikke denne mandagen likevel.

lørdag 21. august 2010

Gåte

Fredag hadde vi barnevakt og kunne gå ut sammen, for første gang på veldig veldig lang tid. Men så har det jo vært planlagt i veldig veldig lang tid også da. Allerede i juni booket vi mormor og morfar til denne fredagskvelden, og de måtte tilpasse Englandsturen til vår konsertplan.

Helt siden Gåte slo igjennom på begynnelsen av 2000-tallet, har jeg vært stor fan. For et par år siden var vi på avslutningskonserten til Gåte, de skulle legge opp og aldri mer spille. I går var det nok en avslutningskonsert, og de skal aldri mer spille - i alle fall ikke før de er på aldershjem.

Det har jo vært flere konserter på Operataket, og det ser jo flott ut i strålende sol og med et glass hvitvin i hånden. Det ble ikke akkurat sånn for oss. I regn og blåst troppet vi opp på Operaen, og var frekke og freidige og fant en plass langt fremme, ikke helt med tærne i vannet, men likevel relativt nær scenen og med god sikt, selv for meg. Med hver vår ølboks til 70 kroner stykket, og med sitteunderlag i ull, for ikke å få blærekatarr mens vi ventet.

Vi har lært at står det klokken ni på billetten så begynner konserten klokken ni. Så da ble vi stående i regnet i en time da, for det kom jammen meg en liten trønder ut på scenen og kunne gledelig meddele oss at Gåte kom på klokken ti, de måtte vente på at det ble riktig lys ute. Så i mellomtiden skulle vi få femten minutter med trommer og harpe, og en dame som kauket og sang om Blakken og brudeferd og jeg vet ikke hva. Vel har jeg ti år i leikarringen bak meg, og vel er Gåte et av mine favorittband, men jeg har ikke nødvendigvis behov for folkemusikk i alle kanaler av den grunn.

Endelig ble da klokken ti, og regnet ga seg faktisk også. Og skuffet ble jeg ikke! Det rocket, fra første minutt, og Gunhild holdt tonene både høyt og lenge, der hun sto med nakne tær og flagrende kjole. En floskel som hulder faller en jo i hu. Broren spiller fele så strengene fyker. Arve Tellefsen er sikkert like god, eller enda bedre, til å spille, men det hjelper jo på at Sveinung Sundli har musklene godt fordelt og ikke nøler med å vise dem frem.

Til tider ble det litt for mye føleri og magi og jeg vet ikke hva, vi var jo verdens beste publikum som gjorde denne spesielle kvelden magisk og så videre. Samme leksa som sist avskjedskonsert kanskje? Likevel var regnet ikke sjenerende og konserten helt knall.

Avslutningsnummeret, Sjåaren, kan få meg til å stortute hvis jeg er i rett stemning, det gikk heldigvis greit i går, men hårene reiste seg på armen - og jeg vil ha meeeer!

søndag 15. august 2010

Søndager

For en flott dag, sol og varmt og blide barn, minsten nesten helt frisk - i alle fall feberfri - og på tur til sivilisasjonen. I gamle dager gikk vi søndagstur på Grünerløkka nesten hver helg, nå stiller det i kategorien Meget spesielle hendelser.

Planen i dag var boller og kaffe, men da vi endelig kom oss av gårde var det igrunn middagstid og like greit å spise ute. Fordelen er at jeg slipper å lage noe hjemme. Ulempen er å ha med to barn ut og spise. Det er til tider slitsomt, og jeg lurer veldig på hva andre foreldre gjør med barna på kafé - gir dem valium? Alle andre har barn som sitter pent, holder fred og spiser maten sin. Våre barn maser og klager, vil ikke sitte stille og klatrer derfor opp og står på toppen av barnestolen, skal drikke selv av altfor høye glass med altfor mye i, må på do, drikker altfor fort, må på do igjen, og skal absolutt spise selv med altfor stort bestikk, hvis maten i det hele tatt faller i smak.

På en skala fra en til ti (der ti er best) går spisingen i dag utrolig bra og ender vel sånn omtrent på åtte. Minsten knuser ikke noe, eldstemann liker faktisk de stekte nudlene og må bare to ganger på do. Ingen reiser seg og går fordi det er forstyrrende å sitte i nærheten av oss, og selv om jeg ikke får i meg alt på asjetten, er måltidet faktisk ganske nært opptil en suksess. Da minsten spytter ut maten vet vi at det er på tide å pakke sakene, så vi betaler og går.

Han lille har bestemt seg for at å sitte i vogn er for pyser, det er mye bedre å trille selv. Når man er nitti cm høy har man liksom ikke verdens beste oversikt bak vognen, men mamma eller pappa får absolutt ikke lov å hjelpe til. Det tar sin tid å komme opp til lekeplassen, og i mellomtiden må eldstemann på do igjen. Men til slutt får vi da kjøpt en is og sitter litt i solen i en park på Løkka. Det er lenge siden sist, det! Og deilig er det. Helt til vi skal dra. Det er ikke minsten helt klar for, og han blir så rasende som bare sånne småtasser kan bli.

Det er en litt varm og irritert mamma som til slutt kjører hjemover (mannen har vært så lur å bestille øl til middagen, før mamma rakk å reagere). Minsten hyler som en stukken gris, og det hjelper ikke på sjåførens tålmodighet at mannen foran oss i et lyskryss bestemmer seg for å bli stående over et grønt lys, bare på pur faenskap. Det er bare så vidt jeg klarer å la vær å ligge på hornet og vise den berømmelige fingeren. I neste rundkjøring kommer en stor bil rett ut i veien foran oss, selv om alle vet at den som allerede er i rundkjøringen har forkjørsrett. Og ute på E6 ligger det en oldefar på søndagstur i femti. Om ikke de innfører maksimumsaldersgrense for førerkort burde de kanskje snart vurdere minimumsgrense på førerhøyde. Han sitter jo der og aner vel konturene av en vei gjennom rattet, ikke så rart det bare går i femti. Og ved siden av ham sitter en oldemor. Jeg vet ikke hva som er verre - hylende barn i baksetet eller hysterisk kvinnemenneske i passasjersetet.

Utrolig nok kommer vi oss hjem uten ulykker, og siden mannen kjenner meg, går han sporenstreks og legger en Chablis til kjøling.

lørdag 14. august 2010

Det man kan

Jeg kjenner så mange som er så fantastisk flinke til ting. I går da jeg måtte lage et kort til en kompis av sønnen, som har bursdag i dag, da kom det over meg for fullt.

Vi tar så mange bilder, som burde brukes til noe mer enn bare å være lagret på en maskin, og derfor er det alltid hjemmelaget kort når gutta skal i bursdag. Og de som får kortet setter pris på det, i alle fall mammaene. Så ser jeg på hva andre lager, og tenker at mine kort er jo simple og kjedelige. Å lime et bilde på et ark på et ark er jo ingen heksekunst. Selv om arket på arket er kult. Det er ikke noe kunstverk, med blomster og dingser og bokstaver og border. Likevel syns jeg det enkle også kan være fint, og blir tross alt fornøyd med kortet jeg lager.

Så kjenner jeg noen som tar fantastiske bilder. Jeg ønsker også å ta så flotte bilder, og sletter og sletter når jeg ser på alle jeg har tatt. Det er utrolig mye dårlig. Så dukker det opp blinkskudd, bilder som i alle fall jeg syns er utrolig flotte, og så tenker jeg at så lenge jeg er fornøyd så bør det holde. Alle kan jo ikke være profesjonelle fotografer heller. Og jeg er sikker på at de som har så mange fine bilder, også har en haug dårlige. Eller?

Noen er fantastisk gode til å tegne. Jeg klarer knapt nok en rett strek - med linjal. Sønnen syns jeg er flink, men det tror jeg alle barn sier til foreldrene sine. Siden vi backer dem opp i alt, gjør de automatisk det samme tilbake. Dessuten er vel mammaer og pappaer allvitende og i stand til å gjøre alt - sånn var det da jeg var liten i alle fall. Dessverre kan jeg ikke alt, men for sønnen er jeg jo supergod. Og pappaen er kjempeflink til å tegne. Det kom like overraskende på oss alle, han har skjulte talenter, mannen.

Siden jeg har min egen blogg, sitter jeg jo av og til og leser andres blogger. Og det er utrolig hvor mange flotte blogger man kan finne på nettet. Jeg ser med beundring på alle som lager de mest utrolige sider, med lekre bilder og gode tekster og alle slags duppeditter. Jeg har jo ikke en gang fått til en teller på min side. Så leser jeg gode omtaler av bøker, dype innlegg om dette og hint, ser de fine bildene og tenker: ÅH. Skulle ønske det var jeg som klarte dette! Og så leser jeg tilbakemeldinger på min egen blogg og innser at jeg faktisk får til noe jeg også. For alle behøver ikke gjøre det samme, på samme måte. Vi er alle så forskjellige, og har kvaliteter på vår egen måte. Jeg er glad for det jeg får til, og selv om jeg ikke har så mye ekstra på sidene mine, så tror jeg faktisk at tekstene mine er gode.

På jobb er det også utrolig mange flinke folk. Lærere som gir alt, bruker hele seg og gjør hverdagen bedre for så mange. Jeg sitter der med biblioteket mitt, som er rotete og uoversiktlig, og jeg har ikke strenge rutiner på alt, slik som andre har. Men så tenker jeg at jeg er ikke der for systemet, jeg er der for lånerne mine. Og de får det de trenger, enten det er en bok om Oslo, et smil og vennlige ord eller hjelp til å sette på brodder når det er is og snø ute. Jeg er glad i jobben min, og gjør det jeg kan for å hjelpe andre.

Og det er mange rundt meg som har fått så flotte barn. Jeg er så glad for å kjenne alle. Og så velger jeg å være meget subjektiv og si - det er noe jeg har klart utrolig bra, for mine egne barn er faktisk helt fantastiske!

onsdag 11. august 2010

Gode dager

Dager er forskjellige, noen ganger går livet en i mot, andre dager seiler en avgårde på lykkebølger.

I barnehagen til eldstemann har vi jo stort sett fått høre alt det negative, gjennom fire år ble det en del rare tilbakemeldinger. Nå er han heldigvis ferdig der, og det er blitt folk av ham også, til tross for altfor variert frukt og grovt brød i matboksen, vanlig språk og en mor som forklarer sønnen hvorfor hun blir sint.

Minstens barnehage derimot, gjør meg bare glad om dagen, det er så koselig å komme og hente der. Nå vet ikke jeg om de har fått beskjed fra ledelsen om å være så udelt positive for å holde meg i ro eller hva det er, men hver dag jeg kommer for å hente står et bejublende kor av ansatte og roser sønnen opp i skyene. Han er så flink, så tålmodig, forstår så mye, spiser så pent, ligger så stille når de skifter bleier - så positivt alt. (Det er ikke helt den samme gutten vi har hjemme hver dag, men det bryr jeg meg ikke om. Han kan godt oppføre seg ute, så takler jeg heller sinne og raseri hjemme).

En av de ansatte har også perfeksjonert svarene sine. Da jeg sier: Jeg tror jo egentlig barn skal være sånn, for storebror var jo like flink, svarer han glatt: Det er ikke barna da, det er deres gode oppdragelse! Når en setter dette i sammenheng med sist samtale i forrige barnehage, over en time med svada om min barneoppdragelse, kan man jo bli litt forvirret. Jeg bestemmer meg bare for å suge det til meg og er overlykkelig over å ha så fantastiske barn. Minsten gir jo ut klemmer i hopetall før vi går derfra, har mammaen lov å ta en runde også?

Ellers går det i medvind om dagen. Det har vært sol og flott vær i flere dager i strekk. Vi har hatt koselig besøk fra Tyskland i et par dager. Eldstemann har begynt på skolen og gleder seg til neste dag. Det er kommet inn lønn. Og jeg har i dag fått beskjed fra forsikringen om at det er sendt penger til min konto, etter at lommeboken ble stjålet i mai.

Og siden jeg innerst inne er materialistisk, uten helt å ville innrømme det, gleder jeg meg også til min nye iPhone kommer i posten om et par dager

lørdag 7. august 2010

Husmorferie

Etter tre og en halv uke med familielykke og kvalitetstid med mann og barn, var det på tide med en liten husmorferie i kongens by. Jeg er veldig glad i København, med blide dansker, Illum, Bodum, Okker gokker, Tivoli og alt mulig slags gøy. Torsdag morgen, eller egentlig natt for meg, 05.15, kom jeg meg ut av sengen etter altfor lite søvn. Når jeg legger meg og tenker: Jeg må sove nå, for jeg skal så tidlig opp i morgen, kan du vedde på at det blir lite søvn. Men utrolig nok kom jeg meg opp, og jeg rakk både flybussen og flyet. Venninnen, også desperat småbarnsmor, rakk også, og vi var klare for ferie og fritid.

Vi tok fly så tidlig at vi spiste frokost da vi kom frem, og det ble ikke noe senere frokost enn andre dager i ferien. Da følte jeg igrunn at vi hadde god tid og mange timer foran oss. Stemmer, det. Vi tenkte at det kanskje var lurt å hvile litt før vi skulle gjøre byen, men endte opp med å skravle så lenge at noe særlig hvile ble det ikke. Følte oss derimot ganske klare for byen likevel, og satte i gang med shoppingen. Om det er heldigvis eller uheldigvis er jeg ikke helt sikker på, men jeg har ganske dårlig råd for tiden, så veldig mye konkret kom det ikke ut av det. Noe klarer man jo å få rasket med seg, men jeg holdt meg unna de dyre og fine stedene så godt jeg kunne, i alle fall den første dagen.

Det ble kaffe og kake på Café Europa, som seg hør og bør. Det ble kanaltur med båt, under så lave broer at vi av og til fryktet for sveisen. Det ble Tivoli, noe som er avslappende og moro uten egne barn. Og det ble tidlig kveld. Uten barn er kanskje søvn den delen av reisen jeg setter mest pris på. Og å kunne konsentrere meg helt og fullt om egen mat når vi spiser. Uten å måtte tenke på duker som rives fra bordet, klær som blir fulle av saus, mat som ikke faller i smak og alt mulig klint utover. Og likevel oppdaget jeg utpå dagen at jeg hadde syltetøy i håret. Det viser seg at jeg ikke bare kan skylde på barna.

Etter en natt uten unger som våkner, og etter en lang frokost med både kaker og frukt, gikk turen til Den sorte diamant. Vi hadde sett bygningen fra båten dagen før, men det går jo ikke an å være bibliotekar og reise til København uten å se deres store stolthet fra innsiden. Mitt bibliotek ble med ett ganske lite og rotete. På den andre siden er jeg sikker på at jeg yter bedre personlig service til mine lånere, de er jo ikke fullt så mange i løpet av en dag.

Det er i de små sidegatene man bør gå for å spise og shoppe, selv om Strøget jo byr på det meste. Fredag ettermiddag ble tilbrakt på små kaféer og i små kjellerbutikker. Det er så mye fint barnetøy i Danmark, og nok en gang vet jeg ikke helt om jeg er glad for eller lei meg for at jeg har litt dårlig råd! Til slutt rakk jeg en kjapp tur innom Illum. Det er en butikk med god planløsning må jeg si - barnetøy og interiør på samme etasje, åpent og oversiktlig. Her la jeg igjen litt penger, og endte opp med skikkelig kult Okker gokker-tøy til gutta. På salg riktignok, men fortsatt litt for dyrt til at jeg ville kjøpt det hjemme. Er man på tur så er man på tur.

Tilbake til Oslo gikk det greit, vi rakk både tog, fly og tog igjen. Heldigvis gikk alt glatt, for jeg ble jammen sliten, jeg orket ikke en gang å handle kvoten min. Det tar på å ha husmorferie.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails