Innlegg

Viser innlegg fra juni, 2010

Lykken er

Bilde
Å starte dagen 05.49, illsint baby med bæsj fra knærne til godt opp på ryggen, det er ikke lykken. Heldigvis går ting over, hvis man bare er tålmodig, så to blide gutter er levert i barnehagen, og to litt trøtte voksne er på jobb. Når sånne slitsomme ting skjer, på veldig slitsomme tidspunkt, må en bare puste rolig og tenke på koselige ting. Så lykke er: Knallrød radio i dusjen, som spiller lett svensk pop. Jeg var fast bestemt på å finne ut hvem som sang den kule sangen. Nå har jeg dessverre klart å glemme det ene ordet jeg fanget opp fra teksten, samt har i hodet mitt byttet ut melodien med "Sommaren är kort", så jeg kan ikke en gang synge den for mine svenske kolleger. Kanskje Radio Norge har spillelister på nett? Gode tilbakemeldinger fra barnehagen til minsten. "Han er så snill... Og så flink! Når vi skal tørke under nesen står han helt stille". Mamma suger til seg slike kommentarer og lagrer dem for bruk ved fremtidig stresshåndtering. En god latter med en god

Miniøya

Bilde
Så lenge jeg har kjent mannen, har vi vært på konserter og festivaler så fort vi har fått en mulighet. Det har naturlig nok dabbet litt av i det siste, av ulike årsaker for vår del, og antakeligvis også for andres del. Nå begynner festivalarrangører langsomt å forstå at konsertfolket får barn og ønsker å føre gledene ved festivaler og musikk videre til nye generasjoner. Så i dag har vi altså vært på Miniøya. På den flotteste sommerdagen på aldri så lenge, med veskene fulle av solkrem og vann på flaske, går turen til Tøyenparken. Eldstemann har gledet seg lenge, for rockefest er jo vanligvis noe bare pappa går på - dette er stort! Minsten forstår vel ikke så mye, for ham er det stas nok å kjøre banen til byen... Tøyenparken er full av småttiser, både med og uten barnevogn, og på scenen står politimester Bastian og tante Sofie. Kanskje ikke de aller kuleste fra Kardemommeby, men de får i allefall med seg minsten, som klapper og rocker og jubler i takt. Konseptet Herli' land fra Dyre

Brudeferden til Hadeland

Bilde
Sol og lørdag og på vei til bryllup. Vi sitter i bilen og er endelig på vei i retning Hadeland og Dokka. Det er alltid litt hektisk når man skal pakke for fire personer, med to ganske masete gutter rundt bena. Men endelig er vi i bilen og har relativt god tid. Eldstemann leker tyve spørsmål, og vi svarer så godt vi kan på blant annet: "Får gamle damer på hundre, nitti og åtti fregner? De har jo veldig sånn skrukkete hud", og "Kan man få fregner på tissen?" Og så videre... Helt til mannen, like etter Nittedal sentrum, vrenger bilen av veien og sier "Dressen. Jeg har glemt dressen. Tror jeg". Å jo da, ganske riktig, dressen henger igjen hjemme i gangen. I det minste sier han ikke: "Har du husket å ta med dressen?". Jeg oppviser her altså århundrets beste selvkontroll, teller til ti og ti og ti, og sikkert enda en gang til ti, sier bare en gang Fy faen , og så tar jeg opp telefonen for å ringe mamma og fortelle at vi dessverre ikke rekker vielsen.

Kjære alle sammen...

Bilde
Kjære alle ansatte i barnehagen. Jeg slår ikke barna mine, hvis det er noen som kanskje fikk en viss følelse av det i dag. Jeg var bare så utrolig dum å lukke porten før minsten stakk ut... Det skulle jeg selvsagt ikke ha gjort. Dette førte til tyve minutters hysterisk skriking før jeg fikk tvunget ham ned og fast i bilstolen, mot hans vilje. Kjære innehaver av dyrebutikken på Ski storsenter. Jeg er redd for at fiskene ute i de store akvariene kan ha fått varige mén etter i dag. De var avledningsmanøver for hysterisk ettåring. De er kanskje vant til det, uten at det skal forsvare denne oppførselen. Vanligvis får ikke mine barn lov å holde på sånn, men i dag var en slik løsning eneste utvei. Kjære dere to bak disken på Lille persille. Det ble utrolig mye søl, den pizzaen var egentlig god, men det var visstnok ikke dét hans høyhet ettåringen hadde tenkt seg i dag. Størstemann spiste alt, det er ikke vanlig, så ta det som en kompliment. På den annen side; deres bord er nøyaktig like høye

Nattens dronning

Bilde
Da jeg var ung, veldig ung, sånn cirka 22, syns jeg damer rundt 40, i leopardtights og med rødvinsfargede tenner, var et utrolig pinlig innslag de sene nattetimer. Jeg tenkte vel sånn omtrent: Der er desperate husmødre som sjekker opp unge gutter og ser midtlivskrisen seile opp ikke så langt i det fjerne. Nå er jeg ikke 40 ennå, men nærmer meg jo med stormskritt, og har siden april vært mer ute på byen de sene nattetimer enn jeg har vært de siste tre årene tilsammen. Vel å merke uten leopardtight. Heller ikke på jakt etter menn. Og jeg holder meg til øl, for å slippe de der lilla tennene. Jeg reagerer heller ikke lenger på andre jeg møter der ute... Hver gang sier mannen: Pass på lommeboken nå da! Bare fordi jeg ved én ussel anledning klarer å bli frastjålet lommebok og kort mens jeg er på fest. Og av en eller annen grunn er mobilen tom for batteri denne kvelden, og verden går meg grundig imot. Gråtende på politistasjonen klokken tre på natten, det er ikke akkurat vanlig for meg, men s

På sporet av den tapte kropp

Bilde
Etter sykemeldingen i april besluttet jeg meg for å starte et sunt og aktivt liv. (Det er ikke noe bedre for kropp og sjel enn en liten diagnose stilt av en rar tysker). Så i mai begynte jeg å sykle til jobb. Mandag 3. mai gikk det unna, og jeg var full av optimisme og pågangsmot. 4. mai snødde det mer enn på en god vinterdag og ingen reagerte på at jeg lot sykkelen stå hjemme... Utrolig nok kom jeg tilbake etter snøfallet, selv om det så mørkt ut en periode. Og jeg har klart meg ganske bra så langt, alt tatt i betraktning. Jeg er tilnærmet det lateste mennesket jeg kjenner, og utrolig glad i sjokolade. Men da jeg, etter to uker med sykemelding, plutselig passet inn i en bukse jeg hadde avskrevet, tenkte jeg: Dette klarer du! Det var et lite steg i riktig retning. Nå skal det riktignok ikke så mye til før jeg lar sykkelen stå, det finnes alltid en unnskyldning, men noen dager er gode. Forrige uke klarte jeg faktisk å sykle forbi vaktmesteren på vei til jobb. Det jeg velger å glemme er

Menn med godteri

Bilde
"Mamma, vi fikk godteri av en mann!". Eldstemann kommer strålende fornøyd hjem, med munnen full av godteri, men innser vel i samme øyeblikk som ordene er ute, at dette kanskje ikke var verdens beste idé. For mamma blir veldig rar i ansiktet, og veldig streng i stemmen. Det er mammas verste mareritt, og nå som det er sommer og sol og bading og lettkledde barn over alt, ser mamma for seg at overgripere har det som plommen i egget. Og vi har snakket om det. Jeg er jo absolutt for å forklare barn om livets realiteter, i en lett redigert versjon, men like fullt... Så hvordan forklare at ikke alle snille menn med godteri er snille menn? Vi har hatt samtalen for en god stund siden, i forbindelse med at han kom hjem fra barnehagen og snakket om lommemannen. Han ser ikke nyheter på tv, og vel kan han lese, men så avansert er han ikke, så dette må komme fra andre. Og riktig, en i barnehagen har snakket om lommemannen og at han ikke er så grei. Så da er det like greit å snakke litt mer