onsdag 30. juni 2010

Lykken er

Å starte dagen 05.49, illsint baby med bæsj fra knærne til godt opp på ryggen, det er ikke lykken. Heldigvis går ting over, hvis man bare er tålmodig, så to blide gutter er levert i barnehagen, og to litt trøtte voksne er på jobb.

Når sånne slitsomme ting skjer, på veldig slitsomme tidspunkt, må en bare puste rolig og tenke på koselige ting. Så lykke er:

Knallrød radio i dusjen, som spiller lett svensk pop. Jeg var fast bestemt på å finne ut hvem som sang den kule sangen. Nå har jeg dessverre klart å glemme det ene ordet jeg fanget opp fra teksten, samt har i hodet mitt byttet ut melodien med "Sommaren är kort", så jeg kan ikke en gang synge den for mine svenske kolleger. Kanskje Radio Norge har spillelister på nett?

Gode tilbakemeldinger fra barnehagen til minsten. "Han er så snill... Og så flink! Når vi skal tørke under nesen står han helt stille". Mamma suger til seg slike kommentarer og lagrer dem for bruk ved fremtidig stresshåndtering.

En god latter med en god venninne på vei til jobb. Midt i samtalen om dagens bæsjebleier blir vi avsporet av glatt selger med for stort ego og altfor liten bukse, med noe han selv sannsynligvis tror er en snerten liten sprettrumpe. Jeg trenger minst to kopper kaffe for å komme over det synet...

Når eldstemann kommer med brev til mamma: "Mamma - du ser fin ut". Han vil antakeligvis oppnå noe med denne smigeren, men det tenker jeg ikke så mye på her jeg sitter med en tåre i øyekroken.

Å ringe mormor og spørre om hun kan tenke seg sommerferiebesøk av to små gutter, og hun sier ja.

Men den største lykken av alle er å bre dynen godt over to svette småtasser som sover søtt i hver sin seng sent på kvelden, og tenke at jeg er verdens heldigste mamma, som har nettopp disse to. For selv om de til tider suger energien ut av meg, så er de det beste på denne jord.

lørdag 26. juni 2010

Miniøya

Så lenge jeg har kjent mannen, har vi vært på konserter og festivaler så fort vi har fått en mulighet. Det har naturlig nok dabbet litt av i det siste, av ulike årsaker for vår del, og antakeligvis også for andres del. Nå begynner festivalarrangører langsomt å forstå at konsertfolket får barn og ønsker å føre gledene ved festivaler og musikk videre til nye generasjoner. Så i dag har vi altså vært på Miniøya.

På den flotteste sommerdagen på aldri så lenge, med veskene fulle av solkrem og vann på flaske, går turen til Tøyenparken. Eldstemann har gledet seg lenge, for rockefest er jo vanligvis noe bare pappa går på - dette er stort! Minsten forstår vel ikke så mye, for ham er det stas nok å kjøre banen til byen...

Tøyenparken er full av småttiser, både med og uten barnevogn, og på scenen står politimester Bastian og tante Sofie. Kanskje ikke de aller kuleste fra Kardemommeby, men de får i allefall med seg minsten, som klapper og rocker og jubler i takt. Konseptet Herli' land fra Dyreparken, dukker opp. Fisken Kristian ber først om at to gutter skal komme opp fordi det skal være vannpistolskyting og "en skikkelig kamp". Så kommer en prinsesse og skal ha jenter opp på scenen, for de skal danse ballett. Da melder jeg meg ut, makan til kjønnsrollepress i tidlig alder! Det er vel ikke helt sikkert Herli' land får besøk av oss i sommer.

Det er salg av mat og is og drikke, og det er inngang til utebassengene på Tøyenbadet. Eldstemann, som nettopp har gått på svømmekurs en uke, er strålende fornøyd med en dukkert i barnebassenget, før Casiokids spiller på den store scenen. Morsom musikk med masse lyder, og han får prøve skikkelig konsertkultur på pappas skuldre. Minsten klapper og rocker igjen, han er enkel å glede, tror jeg vi trygt kan konstatere.

Man blir sliten av så mye aktivitet i solen, og vel hjemme igjen har vi to trøtte barn. Eldstemann sovner til og med i sofaen før åtte, det er ikke så vanlig. Jeg tror vi kan slå fast at dette var et fint konsept, til tross for at de helt store musikalske opplevelsene uteble, og vi kommer helt sikkert tilbake neste år.

søndag 20. juni 2010

Brudeferden til Hadeland

Sol og lørdag og på vei til bryllup. Vi sitter i bilen og er endelig på vei i retning Hadeland og Dokka. Det er alltid litt hektisk når man skal pakke for fire personer, med to ganske masete gutter rundt bena. Men endelig er vi i bilen og har relativt god tid. Eldstemann leker tyve spørsmål, og vi svarer så godt vi kan på blant annet: "Får gamle damer på hundre, nitti og åtti fregner? De har jo veldig sånn skrukkete hud", og "Kan man få fregner på tissen?" Og så videre...

Helt til mannen, like etter Nittedal sentrum, vrenger bilen av veien og sier "Dressen. Jeg har glemt dressen. Tror jeg". Å jo da, ganske riktig, dressen henger igjen hjemme i gangen. I det minste sier han ikke: "Har du husket å ta med dressen?". Jeg oppviser her altså århundrets beste selvkontroll, teller til ti og ti og ti, og sikkert enda en gang til ti, sier bare en gang Fy faen, og så tar jeg opp telefonen for å ringe mamma og fortelle at vi dessverre ikke rekker vielsen. Jeg som aldri er for sen til noe, dette er hardt.

Trøsten fra den kanten er at det er mange som har glemt dressen. Som om det hjelper meg at onkel Birger glemte den til hennes bryllup i 1972!

Turen fra Nittedal til Oslo blir unnagjort i stillhet, mens jeg tenker at jeg er glad vi ikke har med svigermor i alle fall. Hadde hun vært med, er jeg sikker på at mannen bare hadde kjørt stille og rolig til neste rundkjøring og tatt en hel runde der. Hun kan jo uansett ikke veien til Hadeland...

Etter hvert slapper jeg litt av, og tenker at vi kan jo rekke det, det er fortsatt nesten to timer til vielsen. Ringer pappa, og forstår ganske fort at han ikke har noen særlig tro på Roa - Dokka på en og en halv time. Da gir vi opp, og kjøper is i steden. Gutta skulle uansett ha vært igjen på hotellet på Gran, så det er bare jeg som ikke får det akkurat som planlagt.

Resten av bryllupet går smertefritt, i alle fall for vår del, med relativt greie barn, masse god mat og vin, kaker og sang. Brudeparet kan trøste oss med at vielsen er tatt opp på video, så vi får vel en mulighet til å se deres Ja, og halv ett går vi og legger oss.

Så tross alt kan vi være enige om at det hadde vært en fin tur. Og mannen kan glede seg til å bli minnet på dette i mange år fremover...

mandag 14. juni 2010

Kjære alle sammen...

Kjære alle ansatte i barnehagen. Jeg slår ikke barna mine, hvis det er noen som kanskje fikk en viss følelse av det i dag. Jeg var bare så utrolig dum å lukke porten før minsten stakk ut... Det skulle jeg selvsagt ikke ha gjort. Dette førte til tyve minutters hysterisk skriking før jeg fikk tvunget ham ned og fast i bilstolen, mot hans vilje.

Kjære innehaver av dyrebutikken på Ski storsenter. Jeg er redd for at fiskene ute i de store akvariene kan ha fått varige mén etter i dag. De var avledningsmanøver for hysterisk ettåring. De er kanskje vant til det, uten at det skal forsvare denne oppførselen. Vanligvis får ikke mine barn lov å holde på sånn, men i dag var en slik løsning eneste utvei.

Kjære dere to bak disken på Lille persille. Det ble utrolig mye søl, den pizzaen var egentlig god, men det var visstnok ikke dét hans høyhet ettåringen hadde tenkt seg i dag. Størstemann spiste alt, det er ikke vanlig, så ta det som en kompliment. På den annen side; deres bord er nøyaktig like høye som rett under øyet til minsten, og kanten er skarp. Bordene ser kule ut de, men spesielt barnevennlige er de vel ikke. Blåveisen er ganske tydelig, men synet virker ok nå, og det virker ikke som han er spesielt plaget av hevelsen lenger.

Kjære butikkdame på Lucky Duck. Det var absolutt ikke intensjonen å ta den såpedispenseren og løpe ut. Den var bare så fin og oransje med snirkler, og utrolig morsom å trykke på. Heldigvis tok du det med et smil. Kanskje er det høyst vanlig at ettåringer stikker av med såpekopper, for alt det jeg vet.

Kjære kassadame på Ultra. Jeg har ikke for vane å gi bort barna mine. Akkurat i dag virket det bare som en utrolig god idé da jeg foreslo det. Spesielt siden ettåringen allerede hadde begynt å kalle deg mamma.

Kjære onkel politi. Jeg er redd det gikk litt for fort på vei hjem, jeg kan ha vært på grensen til tap av førerkort. Dette på grunn av ovennevnte episoder. Det skal aldri gjenta seg!

Kjære fastlege. Vennligst foreskriv 20 valium.

Med vennlig hilsen Dragemamma

søndag 13. juni 2010

Nattens dronning

Da jeg var ung, veldig ung, sånn cirka 22, syns jeg damer rundt 40, i leopardtights og med rødvinsfargede tenner, var et utrolig pinlig innslag de sene nattetimer. Jeg tenkte vel sånn omtrent: Der er desperate husmødre som sjekker opp unge gutter og ser midtlivskrisen seile opp ikke så langt i det fjerne.

Nå er jeg ikke 40 ennå, men nærmer meg jo med stormskritt, og har siden april vært mer ute på byen de sene nattetimer enn jeg har vært de siste tre årene tilsammen. Vel å merke uten leopardtight. Heller ikke på jakt etter menn. Og jeg holder meg til øl, for å slippe de der lilla tennene. Jeg reagerer heller ikke lenger på andre jeg møter der ute...

Hver gang sier mannen: Pass på lommeboken nå da! Bare fordi jeg ved én ussel anledning klarer å bli frastjålet lommebok og kort mens jeg er på fest. Og av en eller annen grunn er mobilen tom for batteri denne kvelden, og verden går meg grundig imot. Gråtende på politistasjonen klokken tre på natten, det er ikke akkurat vanlig for meg, men sånn går det da, når man forsøker å holde tritt med de unge. Politiet får faktisk tak i han som hadde tatt kortet mitt, jeg kommer meg hjem med en veldig sympatisk drosjesjåfør, som lar meg lade mobilen på veien og som ser vekk da jeg betaler med kortet til mannen...

Det blir utrolig mye styr av sånne ting, og jeg må jo tilbake til politiet for å få en midlertidig kjøretillatelse også. Der sitter i skranken den samme politidamen som jeg snakket med sist. Det var pinlig! Og hun roper høyt og tydelig til ham bak seg: Hey, se det er Marita, hun fra onsdag. Husker du?! Hun med kortene... Så egentlig forstår jeg ikke hvorfor mannen er så nervøs for at jeg skal miste lommeboken når jeg er ute - jeg har jo fått en god venninne på politistasjonen, hun har sikkert både mitt og hans telefonnummer på hurtigvalg nå. Og det er jo forsåvidt greit, hun får bruk for de nummerne da jeg faktisk klarer det kunststykket å gå fra passet på politihuset...

Sist fest gikk sømmelig for seg, jeg kom hjem med alle tingene i behold og var i stand til å betale drosjen med mitt eget kort. Og som en bonus får jeg vite av en ung kollega, en på 22, at jeg absolutt ikke virker som jeg er 37...

mandag 7. juni 2010

På sporet av den tapte kropp

Etter sykemeldingen i april besluttet jeg meg for å starte et sunt og aktivt liv. (Det er ikke noe bedre for kropp og sjel enn en liten diagnose stilt av en rar tysker). Så i mai begynte jeg å sykle til jobb. Mandag 3. mai gikk det unna, og jeg var full av optimisme og pågangsmot. 4. mai snødde det mer enn på en god vinterdag og ingen reagerte på at jeg lot sykkelen stå hjemme...

Utrolig nok kom jeg tilbake etter snøfallet, selv om det så mørkt ut en periode. Og jeg har klart meg ganske bra så langt, alt tatt i betraktning. Jeg er tilnærmet det lateste mennesket jeg kjenner, og utrolig glad i sjokolade. Men da jeg, etter to uker med sykemelding, plutselig passet inn i en bukse jeg hadde avskrevet, tenkte jeg: Dette klarer du! Det var et lite steg i riktig retning.

Nå skal det riktignok ikke så mye til før jeg lar sykkelen stå, det finnes alltid en unnskyldning, men noen dager er gode. Forrige uke klarte jeg faktisk å sykle forbi vaktmesteren på vei til jobb. Det jeg velger å glemme er han andre som lekende lett tråkket forbi meg, der jeg peste meg opp den siste bakken før Skullerud. Til jobb går det relativt kjapt, tre tråkk på toppen og så suser jeg i full fart helt ned i dumpa. Hjem igjen derimot, går det ikke fullt så fort. Selv pensjonister på 75 sykler forbi meg, i ganske bra tempo... Når jeg tenker meg om, sykler de forbi meg når jeg suser nedover på morgenen også, så kanskje det bare er at jeg er litt pysete når det gjelder høy fart? Det tror jeg faktisk...

Denne plutselige iveren etter å sykle grunner i tre ting: Bedre kondis, færre kilo og spare penger på busskort. Så langt har det vel ikke noe fungert på noen av områdene: Jeg har fortsatt like dårlig kondis og bruker pengene på sjokolade isteden, for siden jeg faktisk har trent to ganger på en dag er det lov å slappe av med noe godt på sofaen på kvelden... Mhm.

søndag 6. juni 2010

Menn med godteri

"Mamma, vi fikk godteri av en mann!". Eldstemann kommer strålende fornøyd hjem, med munnen full av godteri, men innser vel i samme øyeblikk som ordene er ute, at dette kanskje ikke var verdens beste idé. For mamma blir veldig rar i ansiktet, og veldig streng i stemmen.

Det er mammas verste mareritt, og nå som det er sommer og sol og bading og lettkledde barn over alt, ser mamma for seg at overgripere har det som plommen i egget. Og vi har snakket om det. Jeg er jo absolutt for å forklare barn om livets realiteter, i en lett redigert versjon, men like fullt... Så hvordan forklare at ikke alle snille menn med godteri er snille menn?

Vi har hatt samtalen for en god stund siden, i forbindelse med at han kom hjem fra barnehagen og snakket om lommemannen. Han ser ikke nyheter på tv, og vel kan han lese, men så avansert er han ikke, så dette må komme fra andre. Og riktig, en i barnehagen har snakket om lommemannen og at han ikke er så grei. Så da er det like greit å snakke litt mer om menn som ikke er så greie. Poden forstår alt jeg sier, han merker også alvoret, og forsikrer mamma om at han skal rope høyt og sparke mannen rett i kneet og løpe fort vekk hvis mannen forsøker å lokke ham inn i en bil. Sikkert en teoretisk god plan, men nå vil vel ikke det fungere akkurat som en femåring forestiller seg.

Og etter i dag forstår jeg at det ikke er så lett å overholde, for det er en relativt slukøret gutt som må innrømme at han helt har glemt dette med snille menn og godteri. Jeg kjenner en klump vokser i magen, og overdramatiserer voldsomt, men er det noe verre enn dette som kan skje?

Denne gangen viser det seg å være helt uskyldig, naboen på toppen hadde i god tro tilbudt to små gutter godteri for å være hyggelig. Og denne mannen er veldig hyggelig, ikke slem i det hele tatt.

Men mamma sitter jo her da, med skrekkelig mange bilder i hodet på en ellers strålende søndag

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails