fredag 31. desember 2010

Nyttårsforsettene

På tampen av året er det vel på tide å oppsummere og lage seg forsetter for det neste året. Så her kommer mine. Fra og med i morgen skal jeg:
  • gå ned ti kilo, bli sunn og frisk og drikke åtte glass vann hver dag, ligge unna sjokolade, vin og karbohydrater (og visstnok leve et skikkelig kjedelig liv)
  • aldri lage mat av halvfabrikata. Og i alle fall ikke frossenpizza. Jeg skal lage økologisk mat fra bunnen av, hver dag, og bake brød og knekkebrød selv
  • bli ryddig og huslig og ha det helt strøkent hver dag
  • ha det kjemperyddig på jobb
  • være supertålmodig med gutta, leke med duplo i timevis og stå ute på Skullerud i tolv minus og se på at de går rundt og rundt på ski i to timer
  • og hadde jeg røyket, skulle jeg nok sluttet med det
Hahaha

Jeg kommer aldri til å gå ned de kiloene. Jeg er og blir lat, liker sofa og sjokolade og hater trening. Uansett om det er nytt eller gammelt år. Og åtte glass vann - hvem orker å drikke så mye vann da! Så bilringen får bare være der den er, og Freia har fortsatt en god kunde i 2011.

Jeg har ikke ork til å lage hjemmelaget suppe fra bunnen av hver eneste dag. Jeg står med to unger i skjørtekanten og de er sultne nå, ikke om en time. Så Toro har nok også fortsatt kunden i behold i året som kommer.

Jeg blir ikke plutselig på mirakuløst vis interessert i husarbeid, klesvask og rydding bare fordi vi kommer inn i 2011. Så jeg skal fortsatt ha duplo over alt, muffinsformer i silikon på do og stekespader i sengene. Hybelkaninene bak tv kommer fortsatt til å leve trygt, og alt som ligger under sofaen får bare ligge.

Og tålmodig blir jeg ikke, uansett hvilket år vi er i. Gutta får holde ut med mamma som hun er. Heldigvis for mamma gjør barn ofte det. Jeg skal være med og se på at de står på ski, men ikke i allslags vær, og ikke i mange timer om gangen.

Nei, jeg har ingen nyttårsforsetter i år heller, som alle tidligere år. Men jeg har det egentlig helt greit likevel. Jeg skal i det minste ikke begynne å røyke.

Godt nytt år!

tirsdag 28. desember 2010

2010

Nå er det snart nyttår, snart 2011. Det er ikke godt å vite hva som skal skje i året som kommer. Jeg vet hva som har skjedd i året som er gått. Men hva som kommer, kan ingen vite.

Det har vært opp- og nedturer. Kos og mas. Friske dager og sykedager. Sol og regn, og i det siste, veldig mye kulde. Jeg liker ikke kulde. Jeg er en sommerperson. Jeg liker sol og sommer, lite klær og småsko, ikke snø og minus og parkdresser og Sorel. Men jorden snurrer og livet går sin gang, og kulden får vi ikke gjort noe med. Inne så, men ikke ute.

2010 har vært et langt og innholdsrikt år, selv om jeg egentlig syns det nettopp startet. Jeg kan ikke forstå at det er nytt år igjen, om bare tre dager. Vi var jo nettopp på fest for å feire dette.

Det har vært barnehagestart for minsten. Det er jo allerede snart et år siden. Og som vi styret for et år siden, med den barnehagen, for å få plass i den. Nå er han stor gutt og koser seg glugg ihjel i barnehagen, og jeg er så fornøyd med at vi valgte å bli i den og ikke byttet til en mye nyere og finere. For barnehagen til minsten er den beste, ingen tvil om det.

Det har vært skolestart for eldstemann. Veldig rart. Og spennende. Skolen er bra, og selv om det ikke er tall- og bokstavtrening i førsteklasse lærer sønnen stadig noe nytt. Han er populær og frempå og samtidig forsiktig og snill, og skikkelig god i fotball. Selv om læreren heier på feil lag, er hun også helt topp. Han har til og med lært å spille sjakk, så nå får mannen noe å bryne seg på fremover.

Jobben har sine opp- og nedturer. Det er kanskje ikke så veldig bra å ha enormt lyst til å kaste Knausgård i hodet på lånere. Så jeg gjør ikke det. Kaster altså. Lyst har jeg.

Nå er det bare tre dager til nyttår. Siden man ikke vet hva som skal skje, kan man jo håpe på at de to uskrapte flax-loddene i lommeboken faktisk er milliongevinster. Men de er sønnens, så jeg må nok holde meg til han kommer hjem i morgen.

Jorden snurrer videre - godt nytt år!


lørdag 18. desember 2010

Den fineste julesangen

Jeg hører på Radio Norge når jeg dusjer, ikke fordi jeg syns det er så bra, men fordi det er den eneste kanalen jeg får inn klart og tydelig på dusjradioen min.

Av og til overrasker jo slike kanaler også, og i dag er jeg så enig så enig med radiomannen, som kårer dette til verdens fineste julesang.

Håper dere liker den like godt som jeg gjør - jeg får tårer i øynene og klump i halsen når jeg hører Jul i Svingen. Og ja, jeg vet at Sissel har en versjon av denne nå, men jeg må si at jeg syns denne her er vel så bra!


fredag 17. desember 2010

Eurytmi - og julefrokost

Dagen i dag starter veldig bra. Jeg har allerede i går kveld bakt klar de 20 rundstykkene vi skal ha med på julefrokost i klassen til eldstemann. Og de er helt steinerske. Med nøye uttenkt frømønster, av økologiske frø, må du vite.

Før vi begynner å spise frokost, skal barna ha eurytmifremføring for oss. Jeg har jo forsøkt å spørre sønnen om han kanskje kan vise frem dette - for oss - ukjente fenomenet. Det kommer ikke på tale! Eurytmi er bare kjedelig og teit. Og de må ha på rosa gymsokker. Og grønne kjortler. Det gjør ikke så mye med de kjortlene, det er de rosa sokkene som er verst.

Den dagen vi hørte om disse rosa sokkene første gang, var vi på foreldremøte, før skolestart. En kunne helt tydelig se hvem som var gutteforeldre, uten å vite det på forhånd. Alle fikk rare uttrykk i fjeset og så for seg nettopp sin gutt i rosa gymsko. Og alle tenkte: Lykke til!

Nå står alle de fjorten guttene og fem jentene med rosa gymsko, grønn kjortel og til alt overmål en kledelig liten lue på toppen, foran umåtelig stolte og spente foreldre. Og de er så fine og flinke, sjenerte og oppspilte. Og de vifter og tramper og synger med så små stemmer at det så vidt kan høres. Men jeg snakket med læreren i går, og vet at selv om sønnen i dag ikke viser seg fra sin aller mest utadvente side, er han flink når det ikke er tilskuere til stede. Dette er en ny verden for oss, og den er jammen spennende.

Frokosten går ned på høykant. Jeg har jo som sagt med forseggjorte rundstykker, som gjør stor suksess. De ikke bare ser bra ut, de smaker bra også. Og helt til en pappa ber om oppskriften, lever alle i den tro at jeg er superhusmoren. 
Helt til jeg altså beskjemmet må innrømme, at det ikke finnes noen superoppskrift, det er poseblanding fra Møllerens.


onsdag 15. desember 2010

Årets julekort

Hvert år har jeg store ambisjoner om å skrive lange, personlige julekort til slekt og venner. For hånd. Sendt i god tid innenfor Postens frister. Og med bilder av ungene ikledd noe rent og pent, begge fornøyd og i fokus, mens de ser i kamera og smiler og er fulle av forventning til julen og alle dens gleder.

I år, som hvert år, sitter jeg 15. desember og har fortsatt ikke fått sendt et eneste kort. Jeg er ikke lenger vant til å skrive med penn, så jeg har jo vondt i hånda etter de tre første adressene. Tenke seg til å skulle skrive tretti kort da, for hånd! (Og de som kjenner meg, vet jo at jeg stort sett har mye på hjertet). Så hurtigløsningen er felles tekst til alle jeg kjenner. Ikke en gang en personlig underskrift. Jeg skriver jo tross alt adressen for hånd, det får holde.

Ungene poserer ikke sammen på et eneste bilde, så jeg må få takke Photoshop for hjelpen med årets kort. Og slenger med en takk til jobben, for kurset i Photoshop.

Så i romjulen kan dere glede dere til en langt, maskinskrevet, masseprodusert, ikke spesielt personlig, julekort. Riktignok med bilder av ungene, men bare ved hjelp av Photoshop, ikke fordi de poserer villig sammen. For nå ligger i alle fall bunken her, ferdig pakket, men ennå ikke sendt. Og så lang tid som jeg bruker på alt mulig, er det jo ikke godt å si når de faktisk blir sendt. I morgen må jeg bake til skolen igjen, og da kommer jeg meg jo ikke på posten for å kjøpe frimerker.

God jul!

torsdag 9. desember 2010

Kalenderkaos

Når man velger en adventskalender med aktiviteter, som vi har i år, er det et viktig punkt for mammaen (eventuelt pappaen): Sjekk at alt er i orden før lappen leses tidlig på morgenen! Det er nok av småting som kan gå galt. Spesielt for seksåringer.

Onsdagens kalenderaktivitet er "Lage julepynt med en hobbypakke fra Panduro". Filte sopper. Det ser passe festlig ut, og siden sønnen går på Steinerskolen, er jo ull og filting og toving midt i blinken. Så uerfaren som jeg er på området, har jeg ikke forstått at nålefilting og toving i grønnsåpe er to helt forskjellige ting, og blir litt tatt på sengen da, onsdag klokken seks. For da vi åpner pakken fra Panduro, og leser bruksanvisningen, skal det jo ikke i nærheten av grønnsåpe. Og den filtenålen som visstnok må brukes, ligger ikke i pakken. Selv om det står på esken.

Med forrige ukes kalenderstyr friskt i minnet, manner jeg meg opp for å fortelle sønnen at dagens aktivitet dessverre må utgå, men at han kan få spille litt ekstra Mario i steden. Sist uke valgte han jo spillingen.

Den gang ei. Ikke aktuelt. Her skal det filtes! Nå er gode råd dyre, og jeg vrir hjernen. Og kommer på at torsdagens aktivitet er "Pynte pepperkaker" (bakingen var aktiviteten på tirsdag). Hurra! Jeg har jo både konditorfarge, melis og nonstop. Og krisen er avverget. Utsikter til litt sjokolade på en onsdag er helt topp. Vi bare bytter dag.

Pynte pepperkaker er jeg jo skikkelig god på. For som steinermamma pyntet jeg min del av kaker på pinne for tre uker siden. Vi var seks foreldre på dugnad, og siden det var klokken seks en torsdag ettermiddag, hadde ingen rukket å spise middag. Alle stappet innpå med pynt, og peaket vel sånn omtrent rundt halv ni. Noen hadde levert de skjønneste englepepperkakene, men etter en runde med nonstop og melis, utbryter en av mammaene, høy på sukker: "Næh, se! Det er han fra barne-tv, han fra Hawaii!" Og helt riktig, der var Stich. Han ble dessverre spist på stedet.

Vi følger samme oppskrift hjemme. Der andre nøye tenker gjennom hvordan kakene skal se ut, matcher nonstopen og lager de lekreste elger, hjerter og nisser, har vi som mål å få på så mye nonstop som overhodet mulig pr kake. Og lykkes med det.

Alle blir litt gira av sukker og sjokolade, det er ikke så lett å få lagt minsten, men til slutt er vi da i mål med den aktiviteten også. Nå mangler vi bare kakeboks, det ligger pepperkaker over alt i hele første etasje.

Nålefilten er byttet, og i dag kan vi endelig prøve. Det ender med at mannen tar helt av, og filter sin første, og helt sikkert eneste, sopp noen sinne. Med veldig innlevelse. Sønnen syns det er helt greit å se på.

Vi skulle visst for et par uker siden at mannen har sånne kvalifikasjoner. Da hadde vi levert en masse julepynt til julemarkedet på lørdag.

tirsdag 7. desember 2010

Småting

Det er ikke de helt store, alvorlige og omveltende tingene, som skjer hos oss. Jeg er sliten, men det er ikke alvorlig sykdom, brann, flom eller andre store naturkatastrofer som sliter. Det er disse små tingene som dukker opp i hverdagen.

Dagen i dag begynner med drosje for eldstemann og levering av minsten i barnehagen, siden mannen må kjøre bilen på eu-kontroll. Drosjen dukker ikke opp, og vi står ute i 17 minus i 15 minutter, tilfelle han skulle komme. Da jeg endelig kommer gjennom til Oslo taxi, får jeg beskjed om at han har vært hos oss,  men han dro igjen seks minutter etter hentetid, for vi var ikke der. Nehei - hvor skulle vi liksom befinne oss ti på åtte en hverdag da? Vi er i gangen og venter på drosjen. Siden det er bom i veien hos oss, er det noen sjåfører som syns det er så vanskelig, de må jo gå ut av bilen og skyve på bommen. Det er litt i overkant for en drosjesjåfør, så da står de foran bommen og venter. Sånn til vanlig ringer de i det minste og sier de er kommet, men ikke i dag. Og hvordan kan jeg vite at han står der, når jeg ikke får beskjed?

På sentralen får jeg beskjed om at for å få ny drosje, må skolen ringe og bestille. Ja, la oss gjøre det smidig og brukervennlig. For all del. En annen dag ville jeg puttet unger og vogner og sekker og alt i bilen og kjørt til skolen selv, men det er jo typisk at dette skjer den ene dagen i året vi har bilen på verksted.

Vi har hatt dårlig trykk på vannet en stund (vel, siden i sommer...), men forrige uke kom da en veldig hyggelig rørlegger og skrudde litt på "redduksjonsvenntilen", så det problemet er borte. Det blir minstepris, ifølge ham. I dag kommer fakturaen. 2.500 kroner for toppen ti minutter med rørleggerplankekjøring. Det er visst mye annen kjøring i prisen. Som om det er min skyld at firmaet ikke har tilhold i nabobygningen. De putter også på materialkostnader. Han brukte mitt vann, skrudde på min ventil og klampret rundt inne med sko på mine gulv. Det er klart det blir kostnader av sånt. Og så må han bruke bil, så de slenger med et lite tillegg for det. Jeg har vel ennå til gode å se en rørlegger til fots. Moms på toppen, selvsagt. Så mye for den minsteprisen.

Så er det jo det samme gamle, med minsten som ikke vil kle på seg i barnehagen før vi skal hjem, og hjemme er det som vanlig bare en smoothie igjen. Og bilen orker jeg ikke hente, så vi har ikke den i morgen tidlig heller. En enkel eu-kontroll kommer også kjapt opp på 1.500 kroner. For bilen vår lader 14,6, og det er litt mye, derfor ryker pærene stadig. Og de koster å skifte. (Det sier jo meg ingenting at bilen lader 14,6, men siden han sier det må jeg jo tro på det).

På toppen av det hele har jeg dundrende hodepine og betennelse i bihulene. Det blir nok en lek å bake pepperkaker i kveld ja.

Det nytter ikke å utsette de pepperkakene heller, for det er kalendertingen i dag. Så nå skal det adventskoses!

mandag 6. desember 2010

Egoadvent

Jeg er sykmeldt og hjemme, og har god tid til å lese blogger på nett. Jeg har jo noen favoritter jeg følger med på, og så hender det jo jeg dumper borti noen andre i min søken etter oppskrifter på Mozartkuler og tips til pepperkakehus og andre julete ting.

Så sitter jeg her da, og lurer på om det er noen regler hos blogspot jeg har oversett. Som for eksempel: Gi bort noe med jevne mellomrom når du har en blogg.

For det er visst veldig i vinden å ha give-aways på bloggen ser jeg. Spesielt i adventstiden. Det skal være kalender og gaver og klikk meg her og anbefal meg der.

Jeg er skikkelig ego. Jeg har ingen give-away. Jeg har ingen kalender. Det eneste jeg kan tilby er å sy julekjolen til småfrøkna, hvis du skulle ha behov for det. Eller et praktisk maleforkle i Marimekko voksduk.

Og jeg ønsker alle en riktig god adventstid, med masse kos og bål i peisen og te med honning og gløgg og pepperkaker og skiturer og pølser på bål og alt sånt! Men altså ingen give-away fra Ego-Dragemamma.

fredag 3. desember 2010

Julehus

Noen hus er mer julete enn andre. Hver gang jeg kjører sønnen til skolen, får jeg en julefølelse i Rosendalsveien. Der er det et par hus som er som skapt for adventstid og julefeiring, lykkelige storfamilier og grilling av epler i peisen.

Huset vårt er helt greit det altså, men det blir litt mer juleschwung liksom, av et hvitt sveitserhus fra 1900, med smårutete vinduer og stor hage med krokete epletrær, enn et gult rekkehus fra 1995.

I disse julehusene feirer de sikkert jul fra oktober til januar. Det er barn i vadmel og busserull, småblomstrete forklekjoler og musefletter i håret. Litt som hos Marikken på Junibakken. De baker alle syv slagene, og henger store pepperkakehjerter i alle de smårutete vinduene. I tillegg lager sikkert mor hjemmelaget sylte og rull. Ikke for det, jeg spiser verken sylte eller rull, og har heller ingen ønsker om å lage det, men det passer inn i bildet.

Mor er sikkert hjemme på dagtid, og har nybakte boller klare når alle de fem veloppdragne barna kommer hjem fra skolen. De setter skoene pent på plass og henger jakkene på knaggen i gangen. Det er bål i peisen, og den varme kakaoen står klar for å fordrive kulden. Far kommer hjem til suppe av økologiske grønnsaker med hjemmebakt, rykende ferskt, brød til.

De husker helt sikkert fra år til år hvor de har satt julepynten. Den står alltid på et veldig lurt sted hos oss. Hvor det veldig lure stedet er, kommer vi ikke nødvendigvis på i farten. Og plutselig er adventstiden der, og sønnen har ønsker om stjerne i vinduet og lyskjeder ute. For det har naboen. Og de som bor i de julete husene i Rosendalsveien. Da må det letes etter pynt igjen da. I år er det faktisk eget punkt i adventskalenderen. Heldigvis syns sønnen det er gøy å gå på det iskalde loftet og lete i esker og poser.

Kanskje vi rett og slett må flytte til et julehus. Det er sikkert fint der om sommeren også, med stor hage og skyggefulle epletrær, og en liten fontene med rislende vann. Men de koster dessverre litt mer enn hva vi har råd til - og jeg må jo slutte å jobbe hvis jeg skal være den husmoren som hører til i et slikt hus. Ikke har jeg noe særlig lyst til å ha fem barn heller. Jeg har mer enn nok med de to jeg allerede har. Fem sånne hadde vel ikke gjort underverker for helsen. Spesielt veloppdragne hadde de vel heller ikke blitt.

Jeg har da i det minste fått på julevoksduken på kjøkkenbordet, fin og rød med elger på.
Ha en fin adventstid, med eller uten julehus.


mandag 29. november 2010

Advent og kalender

Siden vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer enn det, er årets julekalender til gutta litt annerledes. De første årene elsket jeg å pakke inn 24 ting til eldstemann. Et år fikk han komplett Brio togsett, av typen en skinne hver dag. Det var før han begynte å forstå og ønske og stille krav.

I fjor løp jeg bena av meg for å finne disse 24 tingene, og hadde en lang samtale med sønnen om neste års kalender. At det ikke vil være plastdingser men opplevelser. Det var helt greit i fjor, da vi snakket om det, men vil det være helt greit i år når det plutselig er en realitet? Det virker sånn. Vi har snakket om det igjen, og jammen husker han samtalen. Og er veldig motivert.

Så da er det bare å putte inn 24 ting vi ville gjort uansett. Som bake pepperkaker, pynte pepperkaker. Henge opp lys ute og stjerne inne. Se film. Kjøpe julegave til lillebror. Skøyter. Kino. Teater. Små og store ting, men i hovedsak tid med mamma eller pappa eller hele familien. Pedagogisk er det også, sønnen må lese selv hva som skal skje.

Minsten har lagt seg med en stekespade i dag, og er strålende fornøyd med det. Han trenger ikke flere leker, i alle fall ikke 24 små plastikkdingser som mister verdi med det samme de blir pakket ut. Han er jo fornøyd med kjøkkenredskaper. Han får dessverre ikke være med på absolutt alt vi gjør i årets kalender, det er ikke alt som passer for ham. Men da får gutta alenetid med hver sin forelder, og det er i disse hektiske tider vel så mye verdt som en ny Bakugan. Er det ikke?

mandag 22. november 2010

Avhengig

Herregud. Jeg er blitt avhengig. Jeg har oppdaget en side ved meg selv som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg blir rastløs og nervøs, og kan nesten ikke vente til ungene har lagt seg. Utstyret står klar, men det er ikke så greit med småtasser løpende rundt. Nålene er spisse, og det blir så mye hyl og skrik hvis de stikker seg.

Jeg tenker på enkel tilgang på stoff, og det er krise hvis jeg slipper opp. Jeg får ikke sove på kvelden, er fortsatt høy etter en litt for stor dose, og ser oransje elefanter danse på netthinnen, mens mannen sover intetanende ved siden av meg.

Å slippe opp for stoff på lørdag, kan det bli verre? Så sitter du der da, og ser på sidene på nettet, og skulle ønske du hadde alt tilgjengelig, eller i det minste noe rett rundt hjørnet i nabolaget. Men det er ikke bare å gå bort på senteret heller, de selger ikke sånt der.

Alt jeg kan tenke på er følelsen det gir meg. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, og jeg har lyst til å fortsette. Snike meg ned mens resten av familien sover. Jeg gleder meg til neste pakke kommer i posten. Kanskje bare om noen få dager. De har dessverre ganske lang leveringstid. Men det er så mye bra!

Det er ull og viskose, bomull og jersey. Japansk motiv og søte elefanter. Det er små størrelser og store størrelser, og med og uten ugler. Til og med litt voksduk. Og jeg ønsker meg virkelig min egen symaskin.

Herregud, jeg er hekta! Og fortsatt høy etter suksessen med en elefantjakke søndag kveld. 

Det er vel dette som skjer når man har barn på Steinerskolen, der de krever at foreldrene er kreative sånn like oppunder jul.

søndag 21. november 2010

Søndag morgen

Noen søndager er vi oppe før hanen galer. Andre søndager er det stille til halv åtte. Slike dager liker vi.

Eldstemann klarer å stå opp selv, han går bare ned og ser på tv. Og selv om jeg kanskje syns han burde se litt mindre søppel på tv, er ikke det en kamp jeg orker å ta halv åtte på søndag morgen. Da får han lov å se nesten hva han vil. Heldigvis har han sine favoritter, og dumper ikke borti ting han ikke burde se.

Men han lille, han klarer ikke å stå opp selv ennå. Heldigvis. Jeg hører ham fra halv åtte, bablende i sengen. I dag er det mannens tur til å stå opp. Han sover. Tungt. Derfor kan jeg ligge og høre i førti minutter. Og så lenge han er fornøyd og ikke skriker, kan han bare ligge.

Illustrasjonsfoto...
Kaudervelsk. Det dekker vel det meste.

Det er litt fascinerende å ligge og høre på minsten da, hva tenker han vel på, der han ligger? Han synger for kosedyrene, og har fått en forkjærlighet for en bil og en motorsykkel, som absolutt må med i sengen nå. Tut-tut. Bøker er også fint å ha med, så han kan lese for alle de andre oppi sengen.

Inni hodet hans er det sikkert dette han sier: "Mamma, nå er jeg ferdig med å sove. Jeg er klar for dagens dyst. Jeg har våt bleie og er litt sulten, og på toppen av det hele har jeg lyst på litt melk. Kan du komme og hente meg, jeg klarer ikke selv å komme ut av sengen. Den er for høy!"

Det som kommer ut er mer: "Grubdlroghe. Mammaaaaaa... Drhåæwjghv. Blodde. Tøst. So ro. Hugddlegje."

Til slutt tar mamma ansvar, og henter en fornøyd liten tass opp i sengen. Og det stemmer, bleien er klissvåt og trengs å skiftes.

tirsdag 16. november 2010

Tidsklemma

Har du noen gang tenkt at du har for mye fritid og for lite å fylle den med, send barna dine på Steinerskolen. Da er du sysselsatt de neste ti årene. Har du flere barn, er det enda flere år med julemarked og lanternefester i vente.

Kanskje vi slipper å bake noe hvis
vi leverer noe som ligner rønna fra
i fjor?
Denne uken er det bare et foreldremøte og et kosemøte med pepperkakepynting på planen. Men pepperkakene må jo bakes først. Det kan være hjerter eller sirkler, eller annet som passer på pinne. De skal være minst 15 cm i diameter, og så tykke at de ikke brekker av pinnen når de er pyntet. Hvis vi ønsker å ha vinduer i, må vi bruke Brynhild bringebærdrops. Og vi skal lage minst ti hver.

Jeg lurer på om jeg kanskje skal skjære dem ut på frihånd, for et litt kreativt uttrykk. Og henge gardiner i bringebærvinduene.

I dag kommer det en e-post om loddsalg. På toppen av pepperkakene og de 15 hjemmeproduserte tingene vi skal levere til julemarkedet. I tillegg til vaktene vi må ta på julemarkedet. Og som en bonus til bakingen vi må gjøre. Da får jeg åndenød et lite øyeblikk. Helt til jeg tar meg litt bedre tid og leser teksten litt nøyere. Første klasse skal ikke selge lodd. Eller? Litt usikker er jeg jo, skal vi selge lodd eller skal vi ikke? Det vil jo vise seg i morgen når vi åpner sekken etter skoletid.

Nå er foreldremøtet over, og vi har lært om kosthold og ernæring. At sukker og mel ikke er bra, og at vi gjerne skal starte dagen med egg og bacon. Og en avokado. Vi må altså nå, i tillegg til alle forberedelser til julemarked, legge om kostholdet helt, ellers får vi diabetes. Jeg forteller ikke på møtet at middagen min i dag har bestått av fem paranøtter med sjokoladetrekk og en slurk tam cola fra i går.

Jeg må sette i gang og sy litt igjen, for å rekke å produsere alt til 4. desember. Og jeg sier bare: Glem alt annet den dagen, og møt opp på julemarked. Det blir knallbra!




søndag 14. november 2010

40-åringer

Har du sett på makan! Folk blir førti for tiden altså. Og de ser jo ikke ut som de er en dag over tretti!

Da jeg var liten, sto de på førti nærmest med en fot i graven. De hadde håpløs hårsveis og voksne barn. Og var de en sjelden gang på fest, latet de som de var unge, og det var bare pinlig. Spesielt for barna.

Nå er de på førti småbarnsforeldre, med kul sveis og hippe briller, og de har barn som syns de er kule, ikke pinlig steingamle.

I helgen har vi vært i førtiårslag, og jeg vil benytte anledningen til å gratulerer jubilanten nok en gang, og takke for en flott fest! Vi hadde det kjempefint - og du er en feiende flott førtiåring!


torsdag 11. november 2010

Syk mamma

Mannen leser den tristeste nyheten i avisen: På grunn av økte kornpriser skrus ølprisene opp. Jeg trøster ham med, at etter planen kommer han til å spy i natt, og vil av den grunn ikke ha lyst på øl på en stund. Han hevder fortsatt at han ikke skal bli syk, og at hvis han skal spy så er det fordi han har drukket masse øl. En gang.

Men jeg er fortsatt sikker på at han kommer til å spy i natt. Det følger et mønster. Minsten natt til lørdag, eldstemann natt til mandag og mamma natt til onsdag. Det må jo bare bli pappa natt til fredag.

Jeg hater omgangssyken. Jeg tror faktisk jeg skal dø. Hver gang. Det setter seg i nyrene og i ryggen og jeg blir nesten mann når jeg er syk.  Jeg er så skrekkelig syk og selvmedlidende.

Av og til på jobb, når det er som travlest, har jeg lyst til å være bittelitt syk og kunne ligge hjemme på sofaen og lese, drikke cola og se på enkel formiddagsunderholdning på tv. Og så er jeg syk, og det eneste jeg orker er å lese en sms i ny og ne, og drikke litt cola. Så er det å sove igjen, til neste kvalmeri melder sin ankomst. Det er ikke den ting jeg heller ville gjort enn å ha det travelt på jobb.

Nå har jeg ligget på sofaen i to dager, og ser på det hele som en hurtigslankekur. Noen varig slankekur er det vel ikke, selv om jeg fortsatt ikke er spesielt sulten, men for en stakket stund er vekten sånn passe.

I morgen er det jobb. Og pleie av syk mann.

mandag 8. november 2010

Sinnamamma

Jeg har alle intensjoner om å være den bollebakende, kakaokokende supermammaen. Jeg begynner med friskt mot hver morgen, sender barn av gårde, for så å dra på jobb og lade opp til ettermiddagen.

Når sønnen kommer inn døren, begynner jeg. Hvordan var dagen på skolen, vennen? Har dere gjort noe gøy? Siden han er i skikkelig fjortishumør for tiden, er svaret vanligvis: Ingenting. Ikke noe gøy. Husker ikke. Eller variasjoner over dette. Supermamma erstattes ofte - og fort - av sinnamamma.

Nå har vi hatt en helg i omgangssykens tegn, og mangel på søvn hos mor innvirker på det meste. Det er klart at eldstemann ikke kan noe for at han må kaste opp halv ett på natten. Særlig siden det er lillebror som har dratt omgangssyken i hus. Men det gjør det ikke noe morsommere for det da. Fordelen med han eldste er at han merker at det skjer, og bare halvparten går utover klær og seng. Resten havner i bøtte eller do.

Når vi så må være hjemme fra skole og jobb en dag på grunn av sykdom, kan det gå begge veier. Det kan bli en kosedag, med film og halvslapp gutt som har tid til å sitte i mammas armkrok. Eller det kan bli vrang og ikke lenger spesielt syk gutt, med film og hyper maseunge som går mamma på nervene. Den siste varianten har vi vært gjennom i dag.

Det hjelper jo heller ikke på at alle de ansatte i barnehagen hos minsten har den samme omgangssyken, og vi blir spurt så forsiktig, så forsiktig, om vi har mulighet til å hente litt tidlig, på grunn av bemanningsproblemer. Jeg tenker jo at siden jeg faktisk har mulighet, må jeg gå og hente. Og angrer vel egentlig på vei ut av porten. For nå har jeg plutselig to masekopper.

Og det er et evig mas. Hvert femte minutt må eldstemann spørre om noe nytt. Kan jeg få... Kan jeg få... Hvor vanskelig er det egentlig å ta nei for et nei? Og det er jo ikke sånn at han får alt han peker på heller. Han er vant til å få nei. Han har ikke lyst til å leke, han får vondt hvert tiende minutt, og skulle det noen gang skje noe virkelig vondt, er jeg ikke helt sikker på om mammaen hans kommer til å tro på det.
Vinguden. Bilde lånt fra Wikipedia

Når pappa kommer hjem fra jobb, henger mamma over kjøkkenbordet og driver med pusteøvelser fra magen. Minsten klatrer opp og ned på stoler og bord, og eldstemann lurer på hvorfor mamma ligger sånn. Jeg er klar over at jeg har friske, kjekke barn, og egentlig ikke har noe å klage over, men noen dager er altså litt for mye for meg. Jeg er ikke supermamma i dag, jeg er sinnamamma.

Og siden jeg ikke tror på ham der oppe, kan jeg ikke be om styrke derfra. Jeg vender meg heller til Bacchus og ber om styrke der, etter at masekråkene er lagt i seng.

tirsdag 2. november 2010

Hverdagskriser

Pappaen og sønnen drar på handletur, med lovnad om is. Minsten er helt turbo hjemme, og venter og venter på pappa og storebror. Heldigvis vet ikke han at storebror spiser is.

Endelig kommer de, fullastet med varer; bleier, tomater på boks, jus, melk, joghurt. Og én smoothie. Som minsten kommer gledesstrålende inn med, etter å ha møtt pappa og alle posene i gangen.

Han drikker den i full fart til kveldsmaten. Da storebror kommer, inntreffer dagens krise. For smoothien er til ham. Dumme mamma tror jo minsten har fått av pappa. Sånn er det ikke. For han snuser seg raskt frem til godsakene i Kiwiposene, og forsyner seg selv.

Så hva er moralen? Kjøp ALLTID minst to av hvert!

mandag 1. november 2010

Naboen

Jeg er utrolig nysgjerrig på naboene. Jeg sitter ikke akkurat hjemme bak gardinene og spionerer med kikkert, men jeg lurer litt sånn i all hemmelighet. Og titter opp hver gang noen går forbi kjøkkenvinduet. Hjemme der jeg kommer fra, kjenner jo alle hverandre. Her er vi så vidt på nikk når vi møtes på sameiermøte eller i garasjen.

Nå ser vi at de i svingen skal selge. Flere som har gått forbi har hørt krangling og slag, er det han som banker henne? Mannen har sett ham med solbriller, kanskje det er hun som banker ham? Politiet har ikke vært der, så vidt jeg vet, men en periode var de på besøk hos et par andre naboer litt oftere enn vanlig. Kanskje like greit at de flyttet før mannen der i huset kastet kona ut fra tredje etasje, slik han holdt på å gjøre en dag.

Naboen rett ved siden av har jeg plutselig oppdaget. Etter fire år som naboer må jeg si at det var litt overraskende å se at det faktisk finnes en mamma i det huset. Henne har jeg aldri sett tidligere. Mannen har visst snakket med henne over hekken et par ganger, hun er særlig ivrig på at vi hogger den ned. Så viser det seg at hun går på skolen hos meg, og nå møter jeg henne flere ganger hver uke.

Men de jeg er mest nysgjerrig på er de to helt like damene nedi veien her. De har lik hårfrisyre, lik fasong, like klær og kjører alltid sammen i bilen. Og går tur sammen med hunden. Og uten hunden. Hadde de ikke alltid opptrådt i par, hadde jeg tenkt det bare fantes en av dem. De må være tvillinger, og selv om de ikke er siamesiske, er det sjelden de gjør noe hver for seg. Lurer på om de jobber på samme sted? Eller om de faktisk kan gjøre noe alene.

Kanskje jeg må ta meg en hilserunde i nabolaget snart? Vi har jo tross alt bare bodd her i fem år.

fredag 29. oktober 2010

Fredag på sofaen

Etter tre timers photoshopkurs etter syv timers arbeidsdag, er det ganske godt å komme hjem til mann, barn og sofa. Og synke ned i sofaen med et glass vin, barn i seng og lett tvunderholdning med Nytt på nytt.

Jada. I en ideell verden.

Minsten har bestemt seg for at han er syk. Så han vil ikke sove. Eldstemann må være veldig sliten, kanskje han er syk, for han sovner og merker ikke at minsten faktisk ikke ligger i sin egen seng. Han sitter på sofaen med oss. Lys våken. Og som han babler. Og synger. So ro. Og han har æsj. I bleia.

Vi har stearinlys. Det må påpekes. Og bemerkes. Og vi må svare, må du forstå! Når han peker og babler og Lys-lys - pappa - lys-lys. Så snu hodet og si Ja vennen, lys! Hver gang.

Nytt på nytt begynner, og slutter. Og jeg har ikke hørt noe særlig. Jeg tror det var han fra Turboneger som var programleder. Alt jeg hører er: bla-bla-bla. Mens poden ligger henslengt på sofaen med en skål kald makaroni fra i går på magen. Han har allerede perfeksjonert fredagsposisjonen. Men han får ikke vin. Det er æsj.

Poden sovner på slutten av Skavlan. Jeg liker ikke en gang Skavlan. Når det endelig er stille og minsten sover oppå meg, så jeg ikke får tak i fjernkontrollen, har Fredrik besøk av Tom Jones. Nå får jeg høre. Nå som det til og med er tekstet. Og det er æsj.

Nå skal jeg sove. Det er ikke æsj.

torsdag 28. oktober 2010

...gull i munn

Morgenstund har som kjent gull i munn. Det må være hos noen andre. Hos skigutta, for eksempel. De har gull i munn.

Lånt fra nrk.no
Hos oss er det ikke fred og fordragelighet, kos og familiehygge. Fra klokken ringer til jeg sitter på jobb, er det egentlig bare mas og styr. Eldstemann bruker nesten 20 minutter på å få på fem plagg. Han glemmer at han kler på seg, mens han gjør det. Jeg er glemsk selv altså, jeg kan godt finne på å ikke komme til avtalt tannlegetime hvis det ikke er lagt inn i kalenderen på telefonen. Men jeg glemmer ikke at jeg kler på meg.

Minsten må lirkes og lokkes, og å stå opp med feil ben er et begrep han er kjent med. Han må riktignok løftes ut av sengen, så han står vel egentlig opp med begge bena samtidig. Da er det feil. Maser jeg en gang for mye, går han helt i vranglås, og vi kan bare glemme tannpuss. Heldigvis har vi så langt sluppet unna å levere ham i barnehagen kun iført pysj. Sånt skjer visstnok.

Alle de som har hyggelig frokost og kaffe og egg og tente lys på bordet, når står de egentlig opp? Jeg har ikke tid til et lite knekkebrød en gang, jeg.

Men når jeg kommer på jobb, får jeg den første kaffekoppen - og den er gull i munn.


onsdag 27. oktober 2010

Julemarkedproduksjon

Jaja, da er vi i gang. Jeg har nå produsert et stykk forkle til jente, 0-2 år, til årets steinerjulemarked.

Da er det bare 14 ting igjen til vi er i mål. Det er jo lett som en plett. Jeg blir nesten ikke stresset i det hele tatt.

Mannen stiller opp med en liten bod på markedet, hvor han selger nettsider. (Jeg er litt usikker på om det er godkjent i steinersammenheng, men de må jo også følge med i tiden...)

mandag 25. oktober 2010

Opp-og-ned-dager

I dag drar jeg fra jobb full av energi, og ser for meg produksjon av opptil flere luer til Steinerskolens julemarked, som nærmer seg med stormskritt.

På jobb har vi besøk av Margaret Skjelbred, som forteller om sitt liv som forfatter (og som en bonus en liten historie om hvordan hun ble kjent med sin ektemann). Hun forteller om romanene som kommer til henne i bilder og setninger, tydelige og klare. Og hun forteller om skrivesperre. Når hun får voldsom lyst til å vaske vinduer og brette tøy og annet huslig. Når stolen fungerer som en omvendt magnet, og den bare kaster henne av og bort til disse vinduene, som skriker etter å bli vasket akkurat nå.

Etter en tur til byen, som tar litt av energien min, etterfulgt av en tur på Ica, som tar litt mer, klarer sønnen å klemme hånden i bildøren. Og guri malla som han skriker! Jeg ser et øyeblikk for meg fingertupper på bakken og blod som sprutet og nok en tur på legevakten. Faktisk går det ikke så aller verst når uhellet først skal være ute, og det er verken brukket eller blodig noe sted.

Men energien er borte, og Steinerskolens julemarked er ennå langt fremme. Med den flaksen vi har her i kveld, kan jeg jo slumpe til å sy fast luen til fingeren, så det er best å la vær.

 Nå sitter jeg bare her og venter på at barna sovner så jeg kan flate ut på sofaen. For min sofa fungerer omtrent motsatt av stolen til Margaret Skjelbred, den er en magnet som ber om å bli ligget på.

tirsdag 19. oktober 2010

På nattbordet

I aviser og magasiner er det ofte intervjuer med kjendiser, som blir spurt om hva de har på nattbordet akkurat nå. De svarer da: Siste boken om Arne Treholt. Jonas Gahr Støres selvbiografi. Bind to i Millennium-trilogien. En bok om skatterett. Sånne veldig kjedelige og forutsigbare ting. Leser folk virkelig boken om Arne Treholt på sengen? Kanskje for å sovne fort? Eller er det fordi de tror jeg blir imponert?

Jeg vil også bli stilt spørsmålet. Hva har du på nattbordet nå? Hos meg er svaret mye mer variert: Et Tom og Jerry-blad. En bok om Albert Åberg. En leseløve. Jeg, av Svein Nyhus. En krim av Val McDermid. Ungdomsromanen Elsker, av Sverre Knudsen. Historien om herr Roos, på svensk, av Håkan Nesser. Märthas eventyrbok. En vekkerklokke. En leselampe. To legomenn. En blinkende plastdings fra Burger King. Musus (en blå tøymus sønnen fikk da han ble født). En up-and-go. Og en muffinsform i silikon.

Så blir kjendisene spurt om hvem de har lyst til å stå fast i heisen med. De vil stå der med Jens Stoltenberg. Eller Jonas Gahr Støre. Eller en heismontør, noen svarer gjerne det for å være morsomme. Hva har de egentlig tenkt at den montøren skal gjøre inne i heisen da, når den står fast? Og har en heismontør alltid med seg verktøyet sitt?

Jeg vil også bli spurt om hvem jeg vil stå i heisen med. Jeg vil stå der med Albert Åberg. Eller Tom og Jerry. Eller et par legomenn. Og i vesken har jeg helt sikkert en bleie og en muffinsform i silikon. Tilfelle noen medpassasjerer får behov for det, mener jeg.


Hvem vil du stå i heisen med? Og hva har du på nattbordet, akkurat nå?

mandag 18. oktober 2010

Kan noen skru av?

Da mennesket ble laget, om det nå var på den ene eller den andre måten, glemte kunstneren en viktig funksjon: avknappen. Er det mulig å reklamere på varer etter så lang tid? Kan jeg bestille en app som gjør at det går an å skru av? Eller i det minste dempe lyden?
Stripe lånt fra www.dagbladet.no
Jeg går i et evig sus på jobb. Folk følger etter meg nesten inn på det lille rommet med hjerte i døren. I dag har jeg hørt en halv time om psykiske vansker og mangel på barnehageplass, fra en og samme dame. Som ikke en gang går hos oss lenger.

Hjemme hører jeg på et evig gnål. Mens jeg lager middag, henger minsten i buksebena mine og hyler, mens storebror står ute i veien og roper inn om han kan få is. Eller plommer. Eller vannmelon. Eller om han kan gå til kompisen. Eller om han kan få klistremerker.

Under middagen skjærer det seg helt og fullstendig, så eldstemann løper ut og slamrer med dørene, mens minsten babler kaudervelsk og energisk. Mamma må ta en time-out. Og mens jeg ligger der i mørket, setter til alt overmål nabojentene i gang med sanglek, rett utenfor mitt vindu.

Nå ønsker jeg meg en mute-app. Jeg skal installere den mens mannen er på Dimmu Borgir-konsert. (Som i alle fall er lyd, og jeg er glad for at jeg ikke skal være med.) Mens jeg stapper i meg en hel sjokoladeplate. Og leser en bok.

søndag 17. oktober 2010

Skytevåpen og barn

Jeg sitter her og gråter. Jeg ser videoen til Sivert Høyems bidrag i årets tv-aksjon, for Flyktninghjelpen. Det er hjerteskjærende å se. Barnesoldater med maskingevær og forfulgte mennesker som lider. Og stemmen til Sivert gir meg ekstra gåsehud.

I dag går søndagsturen, i strålende solskinn, til Lambertseter. Minsten sover i vognen, og vi kan sette oss og spise lunsj i stillhet og fred, idyll.

Inn på senteret kommer en familie med tre barn, hvorav den ene har med maskingevær. Han sikter på søsteren og fyrer av en salve. Han står gjemt bak en søyle og sikter på kunder. Han står og ler mens han skyter vilt rundt seg. Og foreldrene smiler og syns det er gøy.

Jeg er fullstendig klar over at det er laget i plastikk. Jeg er fullstendig klar over at han kanskje ikke vet bedre. Men foreldrene må vite bedre! Har de aldri sett bilder av barnesoldater i afrikanske land? Har de ikke sett traumeutsatte barn og voksne i nærmiljøet? 

Så jeg sitter her og gråter. Jeg har sett norske barn som skyter familien med maskingevær og syns det er kult. Og jeg får gåsehud.

lørdag 16. oktober 2010

Fin høst

Selv om jeg må innrømme at jeg er et sommermenneske, som liker varme og sol og lange kvelder på terrassen, gjerne med et glass Chablis, er det flott med høst også. Særlig når været er slik det har vært denne høsten. Og det går helt fint å bytte ut terrassen og solen med sofa og stearinlys, og temperert rødivn i glasset.

Litt misunnelig på sønnen som er med kompis på fjellet denne helgen, men fint i Oslo også. Før tolv har vi allerede vært ute på lekeplassen, med sitteunderlag i ull og lue, vanter og de varme vinterstøvlene.

En liten pause nå, så må vi ut igjen. Vi er jammen heldige som får ha slike fine dager.

torsdag 14. oktober 2010

Over landegrensene

Jeg har nylig oppdaget statistikken på bloggen min. Jeg er forbauset.

Litt over antall treff, det er faktisk over all forventning - jeg som tror jeg har tre lesere.

Jeg er litt forbauset over søkeord som fører folk til min blogg: Hattings boller. Oslo senketunnel kø. "så trang bukse".

Men mest av alt er jeg forbauset over hvor leserne mine bor. Vietnam?! Russland! Canada! Brasil! Australia!

Internett gjør jammen verden liten.

Hvem er dere?!

Ha en fortsatt fin dag


tirsdag 12. oktober 2010

Shopping

Da eldstemann var liten, elsket han å være med på Ikea. Til stor glede for mammaen. En gutt etter hennes hjerte! Og antakeligvis til glede for pappaen, som både slapp å være med og fikk alene-hjemmetid.

Jeg aner ikke hva det var som gjorde at sønnen ville være med dit. Ikke er han spesielt opptatt av interiør og ikke har han kredittkort. Sånn sett hadde det vært bedre å ha med mannen da, han har jo til og med dekning på kortet to uker før lønn (det har ikke hun han er gift med). Men - han er ikke så veldig blid hvis han en sjelden gang er i nettopp den butikken, så det er bedre å titte og være blakk enn å ha med småsur mann med penger.

I dag åpner det nye - mye omtalte - senteret på Lambertseter. Jeg skal likevel ut og handle, og tenker at det er en god idé. Å jøje meg, så feil kan man ta! Jeg forsøker å få med den (ikke lenger fullt så) shoppinginteresserte sønnen, men han lar seg ikke en gang lokke med is nå for tiden. Jeg truer med Hello Kitty-undertøy hvis han ikke blir med, selv det hjelper ikke. Shopping er kjedelig, jeg tror faktisk det stinker

Etter femten minutter i kø inn i parkeringshuset, er jeg ganske glad for at sønnen (og mannen) er hjemme. Så er det å brøyte seg vei gjennom menneskemengdene. Ved kassene i de forskjellige butikkene er det ikke så aller verst kø, så jeg konkluderer med at folk er nysgjerrige, ikke at de faktisk trenger noe. Jeg skal ha noe, får tak i det, og kommer meg sporenstreks ut fra senteret.

Tror ikke jeg skal dit igjen før neste år.

mandag 11. oktober 2010

Språklig forvirring

Forstår minsten på 20 måneder så mye som jeg tror? Eller er jeg bare stolt mor som tenker: Åh så flinke og smart og utrolig intelligente barn jeg har!

For vi kan si til ham - Du må ta på sko før du går ut. Hent de nye støvlene dine. Og så gjør han det. Vi sier - Ta på lue! Og så gjør han det.

 - Er du tørst vennen? Ja. Det er han. Han vil ha melk. Han forstår forskjell på melk og Biola. Det er jo ikke bare flaks, vi forstår at han forstår. Og forstår vi ikke umiddelbart, er han god på kroppsspråk.

Så blir jeg litt i tvil på forståelsen da, når jeg sitter med ham på fanget, og spør - Hvem er mammas lille kosegutt i dag? Og svaret fra poden er: Pappa!

For pappa er jo ikke akkurat liten, med sine 1.93 på strømpelesten

tirsdag 5. oktober 2010

Treningsangst og sjokolademani

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg er og blir lat. Og liker ikke å trene. Jeg er ikke spesielt glad i mat, men jeg elsker sjokolade. Høsten er tid for sjokolade.

Buksene er stramme og genserne kryper over bilringen. Mens jeg praktiserer det er tanken som teller. Og tenker en del på trening. Og kjøper nye gensere.

Og sjokoladen som spises i smug på kontoret når ingen vet om det, den er faktisk ikke spist. Og da teller det ikke.

Ha en fin dag! Med eller uten sjokolade.

søndag 3. oktober 2010

Morgenfryd (eller var det -lyd?)

Mannen har vært på rockefest (sønnens betegnelse på konsert) fredag kveld, og mor vet hvem som må stå opp i grålysningen. 07.15 våkner eldstemann og kusine. De klarer seg selv, men vekker minsten på veien. Ti minutter senere er han lei av å småpludre alene i sengen, og skrur opp lyden for fullt. Det er bare å kaste seg ut i det.

Det er ganske mye lyd i tre barn, og utrolig mye mas. Sønnen maser, overraskende nok, om brødskiver med sjokoladepålegg, og mor må til slutt bare lage frokost. Han får i seg tre halve rundstykker, som er nesten tre ganger så mye som han vanligvis spiser. Fulladet med energi begynner maset om å bli kjørt til kompisen.

Mannen er endelig våken, og forsøker å forklare svigerinne hvordan hun bruker sin nye Mac. Samtidig forsøker mor å kle på seg, for å få kjørt sønnen til kompisen. Skravla går ustanselig på sønnen. Minsten har forstått hva som foregår, og henger rundt knærne på mor og hyler. Han har tett nese og lite tålmodighet om dagen. Imens fremfører kusine et stykke på xylofon, med voldsom innlevelse. Selv Arne Norheim ville blitt imponert over kraft og energi i det stykket.

Mor roper desperat i gangen Jeg får nervøst sammenbrudd. Mannen forstår plutselig alvoret og ber svigerinne og Mac vente, ber kusine om å droppe samtidsmusikken og brekker løs minsten fra mors knær. Eldstemann klarer til slutt å få på seg sko og jakke og vi kan endelig komme oss ut døren.

Nå er klokken to på natten, og minsten har fått det for seg at å sove i egen seng er kjedelig. Han sover, så lenge mor er i nærheten. Mor er lys våken. Og gleder seg til det er morgen, for da skal mannen stå opp til mas, mens hun sover en time ekstra. 

torsdag 30. september 2010

Jaktsesong

Nå er jaktsesongen i gang, for de som driver med sånt. Og det er snakk om elgjakt, ikke rypejakt eller den slags bygreier. Skikkelig ut i skogen, altså. Jeg jakter ikke, og kunne for min del ikke brydd meg mindre.

Men på nyhetene i går var det da en sint jeger på snø. Altså, en jeger som var skrekkelig sint på snøen. Det går jo ikke an å luske seg inn på elgen i år, det knaser i skaren når han sniker seg mot målet. Han sitter der, sur og lei seg og får jo ikke jaktet på denne elgen.

Jeg kan jo være enig i at snø i september er en uting. Ikke på grunn av dårlige jaktmuligheter, mer fordi jeg liker sol og varme. Hvem er jegeren egentlig sur på? Hvem har han tenkt at skulle ordne opp i dette etter nyhetsinnslaget? Akkurat været er vel en av de veldig få tingene i verden vi faktisk ikke får gjort  noe med. Han sitter der på en tømmerstokk, på utkikksplassen sin, med røyken i munnen og geværet over skulderen. Han er sur og grinete, fordi han ikke lydløst kan snike seg inn på en løpende biff. Som jo er en hver manns rett. Visstnok.

Og trenger vi så skrekkelig deprimerende nyheter hver eneste dag? Jeg blir jo nesten sur selv, ikke på snø, men på han jegeren. Og litt på NRK, som lager slike dumme innslag.

I dag ønsker jeg meg oppfølgingssaken: Elg i vinterskrud. Der intervjuer Norge i dag-redaksjonen skogens konge. Han er lykkelig og fri, og kjenner gleden over å gå trygt i skogen denne høsten. Han hører jegeren som kommer på skaren. Han ser sporene i snøen, og vet hvor jegeren gjemmer seg. At det er vanskelig å komme til maten bryr han seg ikke om, for han kommer til å overleve, han blir i alle fall ikke mat selv. Slike nyheter vil jeg ha. Ikke sure gubber på en stokk.

Ha en fin høst, folkens. Med eller uten snø.

tirsdag 28. september 2010

Voksenlivet

Husmoren i meg skriker etter ryddig og rent hus. Hver fjortende dag piper det i telefonen, og jeg svarer med store bokstaver og mange utropstegn: JA!!!! Og når jeg kommer hjem fra jobb, er det magisk nok blitt rent. For selv om jeg liker å ha det rent og pent, liker jeg ikke å gjøre det. I dag er en sånn dag. Det lukter såpe og jif, og jeg kan se fargen på ganggulvet når jeg kommer hjem.

Etter full dag på jobb er det middagstid. Det er i og for seg ikke noe vanskelig å lage middag. Å komme på hva menyen skal bestå av, og handle inn ingredienser til denne, er derimot kjedelig. Så det går mye i halvfabrikata her. Noe som visstnok overrasket en venninne forrige uke, hun trodde jammen at jeg lager kjøttkaker fra bunnen av hver gang, og at jeg aldri ville ha en ferdigpizza i huset. Tenk at noen tror det om meg! Om meg, som avtaler middag på tapasrestauranten Toro Toro og tenker det er suppeposefabrikantens consept store. Men i dag er det ikke halvfabrikata, det er kylling og couscous og det blir helt greit.

Etter middag blir det boller. Fra Hattings. De har kommet med ny pose i frysedisken nå, den roper etter  å bli testet. Så nå lukter det ferske sjokoladeboller i hele det rene og pene huset. For en utenforstående kan det jo virke som det er hjemmebakt, men så feil kan en altså ta. Fem minutter i ovnen, og vips; familiekos og verdens beste mamma og hele det kjøret der.

Brød derimot, det baker jeg. I dag. Det er sikkert noen som syns det er å jukse også, for jeg bruker poser fra Møllerens. Men det lukter ferskt og godt, og det smaker godt, og jeg er helt sikker på at det er mindre lumske ingredienser i den posen enn det er i en ferdigkneipp fra Rimi i alle fall.

To barn er badet og lagt, og før husmorporno på TV2 klokken 21.40, det er jo tirsdag, rekker jeg sannelig å sy en bukse av et gammelt skjørt også. Den der kreative bare skriker etter å få komme ut for tiden. I går kveld sydde jeg en bukse av en gammel ullgenser. Den hadde minsten på seg i barnehagen i dag, og den ble kanskje ikke helt rett og sånn, det er ikke så lett å sy i tynn og tøyelig ull, men han klager jo ikke - og det er jo det viktigste. Den er sikkert god og varm også. Jeg husker genseren var det. Den gangen den fortsatt passet.

Ok, så ser jeg nå at jeg er husmor da. Litt i alle fall. Eller er det kanskje dette som er å være voksen? Men det behøver jo ikke bety at jeg er så kjip for det.

torsdag 23. september 2010

Mitt perfekte liv

For en tid tilbake fikk jeg plutselig slengt midt i fjeset at jeg er en kjip husmor som tror jeg er bedre enn alle andre og ser ned på alle som ikke er bibliotekarer. Jeg snakker ustoppelig om barna mine, og lar aldri mannen passe dem for å gå ut og ha det gøy. Til slutt ble jeg ønsket lykke til videre med mitt perfekte liv.

Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg vet at jeg ikke er så sosial som jeg var tidligere. Jeg har ikke lenger noe behov for å være på fest hver helg, eller se hver eneste nye film som kommer på kino. Jeg jobber hver dag, henter to barn på skole og  i barnehage, lager middag, handler, vasker tøy og legger to barn. Det er en ting jeg har lyst til når jeg er ferdig med alt dette - det er å ligge på sofaen, drikke te og se på en god serie på dvd med mannen, eller lese en bok. Det er ikke verdens mest spennende liv, men det er mitt liv. Jeg har valgt det helt selv.

Jeg vet at jeg snakker om barna mine. De sliter meg ut, med mas og kjas, med fjortisfakter selv om han bare er seks,  med ørebetennelser, øyekatarr, feber og snørr. Samtidig er de det største som har hendt meg. Jeg er mektig stolt av dem. Jeg koser meg hjemme med minsten, som til tross for dobbel ørebetennelse er i supert humør. Han har i dag kledd på seg selv, med strømpebukse bak-frem og med storebrors underbukse på hodet. Han tar med seg vesken min og vinker hadet. Han samler alle duplodyrene i en haug, og deler dem med meg.

Jeg har ikke behov for kino hver uke, jeg har god underholdning hjemme. Jeg kan se på film her. Riktignok animert og på norsk, og gjerne noe vi har sett nesten hundre ganger før, men det er tid med sønnen og det er hyggelig, for ham og for meg. Så kan jeg hele dialogen i Nemo da, men det får bare være. Jeg sorterer lego med eldstemann, og det er ikke min favorittsyssel, men det er hans. Og det er vel det viktigste her.

Jeg føler det dypt urettferdig at andre skal blande seg opp i hvordan jeg lever mitt liv. Det er det bare jeg som kan styre, og ingen andre. Om andre vil gjøre ting på en annen måte enn jeg, er de da frie til å gjøre det. Jeg skal ikke blande meg i det. Og forventer derfor det samme i retur. Jeg sier ikke at jeg har fasiten. Det finnes tusenvis av måter å organisere livet på, og jeg sier ikke at min måte er den ultimate. Men det er nå denne måten jeg har valgt da.

Som den kjipe husmor jeg er, skal jeg nå presse fersk eplejus til sønnen, med epler fra eget tre. Før jeg gjør meg klar for å møte en venninne over et glass vin. Ha en flott dag, alle sammen!

søndag 19. september 2010

Steinerbarn

Nå som sønnen har begynt på Steinerskolen, ser jeg for meg et liv i balanse og harmoni, med vadmelsbukser og busserull, sang og dans og eurytmi.

På skolen bruker de hele verdens litteraturarv som bakgrunn, de skal lage sine egne bøker i undervisningen og erfare fremfor å lese teori. Førsteklasse svever rundt på skyer, i de nyoppussede lokalene, med varmrosa vegger og lammeskinn på gulvet. De hører på muntlige fortellinger mens de sitter i ring. De blir hentet inn til timen til toner av pentatonfløyte (jeg aner ikke en gang hva en slik fløyte er, men sønnen vet det nok). De har to fremmedspråk fra andre klasse, og spiller instrumenter uten å måtte være med i korps.

De har levende lys på bordet, de tover kuler som skal pynte opp i rommene, og de lager grønnsaksuppe av markens ferske grøde hver torsdag. Det er bare fryd og lutter glede, og alle blir så rolige og avbalanserte.

Jeg gleder meg over alt, og ser for meg en kreativ, observant og tysktalende sønn, som vet å sette pris på god litteratur, fersk mat og til og med lærer å spille fiolin. Han er rolig og harmonisk, og vil heller perle enn å se på barnetv.

I det siste synger han mer enn før, og jeg gleder meg over at han har oppdaget sangen igjen. Vi som har sunget så mye. De andre barna på skolen har sikkert riktig god innflytelse på ham. Tenker jeg.

Helt til jeg hører hva han synger:

Her kommer Ole Brumm
Han har en bombe i lomma
Plutselig sa det bom
Så døde Ole Brumm

Så mye for et harmonisk og avbalansert barn.

lørdag 18. september 2010

Kaoslørdag

Noen dager hadde vært best å tilbringe i sengen, med dynen langt over ørene og ingen andre i nærheten. I dag er en sånn dag, kjenner jeg.

Vi har en litt over gjennomsnittet sur seksåring om dagen. Det virker som han er i puberteten, han smeller med dører, surmuler og mumler for den minste ting (blant annet ingen is før frokost kan utløse raseri). Min tålmodighet er ikke veldig stor, og av og til er det ikke spesielt koselig å være her i huset.

Bytur med bil er altså ingen god idé på sånne dager. Nå er den nye senketunnelen åpnet, med den følge at det ikke finnes noen avkjøring til sentrum, hvis man ikke vet om det på forhånd. For skiltet inne i Ryentunnelen sier riktignok Sentrum - men skiltet er også plassert midt i avkjøringen. Det kommer veldig brått på. Og vi ender ved Hjortneskaia og Kielbåten før vi får snudd. Jeg konstaterer bare at vi ikke er de eneste.

Hjem igjen blir det enda verre. Ved bussterminalen er veien stengt for gjennomkjøring, så vi følger ikke etter alle de bilene som ignorerer det skiltet. Det forstår vi jo raskt at vi burde gjort, og blir stående på trafikkmaskinen ved Operaen, hvor vi ser at hele motorveien er stengt. Andre ser ikke det, og noen snur faktisk midt i veien og kjører tilbake der de kom fra. Kanskje de kjørte ned noen kjegler eller skilt før de kom dit? Jeg blir irritert av for dårlig skilting. Vi bestemmer oss for å prøve Mosseveien, men er plutselig på vei opp forbi Ekebergrestauranten. Ikke akkurat planen, men i det minste en vei vi kjenner.

Jeg har store planer for middagen, og setter i gang med hjemmelaget spinatsuppe. Jeg ender opp med å forbrenne venstre pupp, høyre håndledd og minstens hals. Først forstår jeg ikke hva som skjer, og blir bare stående. Glemmer til og med å slå av blenderen. Minsten hyler og det demrer sakte for meg, at noe gjør vondt. Det er creme fraiche og spinat over det meste av kjøkkenet, nedover kjolen min og på minsten. Og det er varmt. At det går an. Det har aldri skjedd meg før, jeg har brukt blenderen hundrevis av ganger, men tydeligvis aldri så full og med så varmt innhold.

Mannen er heldigvis hjemme, og lager ferdig suppen, i flere omganger i blenderen, mens jeg sitter og jamrer meg. Jeg tror aldri jeg har brent meg sånn før, og selv om det ikke akkurat er noen tredjegradsforbrenning, syns jeg skrekkelig synd på meg selv.

Men suppen blir knallgod. Det er bare ikke så mye av den.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails