Innlegg

Viser innlegg fra 2010

Nyttårsforsettene

Bilde
På tampen av året er det vel på tide å oppsummere og lage seg forsetter for det neste året. Så her kommer mine. Fra og med i morgen skal jeg: gå ned ti kilo, bli sunn og frisk og drikke åtte glass vann hver dag, ligge unna sjokolade, vin og karbohydrater (og visstnok leve et skikkelig kjedelig liv) aldri lage mat av halvfabrikata. Og i alle fall ikke frossenpizza. Jeg skal lage økologisk mat fra bunnen av, hver dag, og bake brød og knekkebrød selv bli ryddig og huslig og ha det helt strøkent hver dag ha det kjemperyddig på jobb være supertålmodig med gutta, leke med duplo i timevis og stå ute på Skullerud i tolv minus og se på at de går rundt og rundt på ski i to timer og hadde jeg røyket, skulle jeg nok sluttet med det Hahaha Jeg kommer aldri til å gå ned de kiloene. Jeg er og blir lat, liker sofa og sjokolade og hater trening. Uansett om det er nytt eller gammelt år. Og åtte glass vann - hvem orker å drikke så mye vann da! Så bilringen får bare være der den er, og

2010

Bilde
Nå er det snart nyttår, snart 2011. Det er ikke godt å vite hva som skal skje i året som kommer. Jeg vet hva som har skjedd i året som er gått. Men hva som kommer, kan ingen vite. Det har vært opp- og nedturer. Kos og mas. Friske dager og sykedager. Sol og regn, og i det siste, veldig mye kulde. Jeg liker ikke kulde. Jeg er en sommerperson. Jeg liker sol og sommer, lite klær og småsko, ikke snø og minus og parkdresser og Sorel. Men jorden snurrer og livet går sin gang, og kulden får vi ikke gjort noe med. Inne så, men ikke ute. 2010 har vært et langt og innholdsrikt år, selv om jeg egentlig syns det nettopp startet. Jeg kan ikke forstå at det er nytt år igjen, om bare tre dager. Vi var jo nettopp på fest for å feire dette. Det har vært barnehagestart for minsten. Det er jo allerede snart et år siden. Og som vi styret for et år siden, med den barnehagen, for å få plass i den. Nå er han stor gutt og koser seg glugg ihjel i barnehagen, og jeg er så fornøyd med at vi valgte å

Den fineste julesangen

Bilde
Jeg hører på Radio Norge når jeg dusjer, ikke fordi jeg syns det er så bra, men fordi det er den eneste kanalen jeg får inn klart og tydelig på dusjradioen min. Av og til overrasker jo slike kanaler også, og i dag er jeg så enig så enig med radiomannen, som kårer dette til verdens fineste julesang. Håper dere liker den like godt som jeg gjør - jeg får tårer i øynene og klump i halsen når jeg hører Jul i Svingen. Og ja, jeg vet at Sissel har en versjon av denne nå, men jeg må si at jeg syns denne her er vel så bra!

Eurytmi - og julefrokost

Bilde
Dagen i dag starter veldig bra. Jeg har allerede i går kveld bakt klar de 20 rundstykkene vi skal ha med på julefrokost i klassen til eldstemann. Og de er helt steinerske. Med nøye uttenkt frømønster, av økologiske frø, må du vite. Før vi begynner å spise frokost, skal barna ha eurytmifremføring for oss. Jeg har jo forsøkt å spørre sønnen om han kanskje kan vise frem dette - for oss - ukjente fenomenet. Det kommer ikke på tale! Eurytmi er bare kjedelig og teit. Og de må ha på rosa gymsokker. Og grønne kjortler. Det gjør ikke så mye med de kjortlene, det er de rosa sokkene som er verst. Den dagen vi hørte om disse rosa sokkene første gang, var vi på foreldremøte, før skolestart. En kunne helt tydelig se hvem som var gutteforeldre, uten å vite det på forhånd. Alle fikk rare uttrykk i fjeset og så for seg nettopp sin gutt i rosa gymsko. Og alle tenkte: Lykke til! Nå står alle de fjorten guttene og fem jentene med rosa gymsko, grønn kjortel og til alt overmål en kledelig lite

Årets julekort

Bilde
Hvert år har jeg store ambisjoner om å skrive lange, personlige julekort til slekt og venner. For hånd. Sendt i god tid innenfor Postens frister. Og med bilder av ungene ikledd noe rent og pent, begge fornøyd og i fokus, mens de ser i kamera og smiler og er fulle av forventning til julen og alle dens gleder. I år, som hvert år, sitter jeg 15. desember og har fortsatt ikke fått sendt et eneste kort. Jeg er ikke lenger vant til å skrive med penn, så jeg har jo vondt i hånda etter de tre første adressene. Tenke seg til å skulle skrive tretti kort da, for hånd! (Og de som kjenner meg, vet jo at jeg stort sett har mye på hjertet). Så hurtigløsningen er felles tekst til alle jeg kjenner. Ikke en gang en personlig underskrift. Jeg skriver jo tross alt adressen for hånd, det får holde. Ungene poserer ikke sammen på et eneste bilde, så jeg må få takke Photoshop for hjelpen med årets kort. Og slenger med en takk til jobben, for kurset i Photoshop. Så i romjulen kan dere glede dere t

Kalenderkaos

Bilde
Når man velger en adventskalender med aktiviteter, som vi har i år, er det et viktig punkt for mammaen (eventuelt pappaen): Sjekk at alt er i orden før lappen leses tidlig på morgenen! Det er nok av småting som kan gå galt. Spesielt for seksåringer. Onsdagens kalenderaktivitet er "Lage julepynt med en hobbypakke fra Panduro". Filte sopper. Det ser passe festlig ut, og siden sønnen går på Steinerskolen, er jo ull og filting og toving midt i blinken. Så uerfaren som jeg er på området, har jeg ikke forstått at nålefilting og toving i grønnsåpe er to helt forskjellige ting, og blir litt tatt på sengen da, onsdag klokken seks. For da vi åpner pakken fra Panduro, og leser bruksanvisningen, skal det jo ikke i nærheten av grønnsåpe. Og den filtenålen som visstnok må brukes, ligger ikke i pakken. Selv om det står på esken. Med forrige ukes kalenderstyr friskt i minnet, manner jeg meg opp for å fortelle sønnen at dagens aktivitet dessverre må utgå, men at han kan få spille lit

Småting

Bilde
Det er ikke de helt store, alvorlige og omveltende tingene, som skjer hos oss. Jeg er sliten, men det er ikke alvorlig sykdom, brann, flom eller andre store naturkatastrofer som sliter. Det er disse små tingene som dukker opp i hverdagen. Dagen i dag begynner med drosje for eldstemann og levering av minsten i barnehagen, siden mannen må kjøre bilen på eu-kontroll. Drosjen dukker ikke opp, og vi står ute i 17 minus i 15 minutter, tilfelle han skulle komme. Da jeg endelig kommer gjennom til Oslo taxi, får jeg beskjed om at han har vært hos oss ,  men han dro igjen seks minutter etter hentetid, for vi var ikke der. Nehei - hvor skulle vi liksom befinne oss ti på åtte en hverdag da? Vi er i gangen og venter på drosjen. Siden det er bom i veien hos oss, er det noen sjåfører som syns det er så vanskelig, de må jo gå ut av bilen og skyve på bommen. Det er litt i overkant for en drosjesjåfør, så da står de foran bommen og venter. Sånn til vanlig ringer de i det minste og sier de er kommet

Egoadvent

Bilde
Jeg er sykmeldt og hjemme, og har god tid til å lese blogger på nett. Jeg har jo noen favoritter jeg følger med på, og så hender det jo jeg dumper borti noen andre i min søken etter oppskrifter på Mozartkuler og tips til pepperkakehus og andre julete ting. Så sitter jeg her da, og lurer på om det er noen regler hos blogspot jeg har oversett. Som for eksempel: Gi bort noe med jevne mellomrom når du har en blogg. For det er visst veldig i vinden å ha give-aways på bloggen ser jeg. Spesielt i adventstiden. Det skal være kalender og gaver og klikk meg her og anbefal meg der. Jeg er skikkelig ego. Jeg har ingen give-away. Jeg har ingen kalender. Det eneste jeg kan tilby er å sy julekjolen til småfrøkna, hvis du skulle ha behov for det. Eller et praktisk maleforkle i Marimekko voksduk. Og jeg ønsker alle en riktig god adventstid, med masse kos og bål i peisen og te med honning og gløgg og pepperkaker og skiturer og pølser på bål og alt sånt! Men altså ingen give-away fra Ego

Julehus

Bilde
Noen hus er mer julete enn andre. Hver gang jeg kjører sønnen til skolen, får jeg en julefølelse i Rosendalsveien. Der er det et par hus som er som skapt for adventstid og julefeiring, lykkelige storfamilier og grilling av epler i peisen. Huset vårt er helt greit det altså, men det blir litt mer juleschwung liksom, av et hvitt sveitserhus fra 1900, med smårutete vinduer og stor hage med krokete epletrær, enn et gult rekkehus fra 1995. I disse julehusene feirer de sikkert jul fra oktober til januar. Det er barn i vadmel og busserull, småblomstrete forklekjoler og musefletter i håret. Litt som hos Marikken på Junibakken. De baker alle syv slagene, og henger store pepperkakehjerter i alle de smårutete vinduene. I tillegg lager sikkert mor hjemmelaget sylte og rull. Ikke for det, jeg spiser verken sylte eller rull, og har heller ingen ønsker om å lage det, men det passer inn i bildet. Mor er sikkert hjemme på dagtid, og har nybakte boller klare når alle de fem veloppdragne bar

Advent og kalender

Bilde
Siden vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer enn det, er årets julekalender til gutta litt annerledes. De første årene elsket jeg å pakke inn 24 ting til eldstemann. Et år fikk han komplett Brio togsett, av typen en skinne hver dag . Det var før han begynte å forstå og ønske og stille krav. I fjor løp jeg bena av meg for å finne disse 24 tingene, og hadde en lang samtale med sønnen om neste års kalender. At det ikke vil være plastdingser men opplevelser. Det var helt greit i fjor, da vi snakket om det, men vil det være helt greit i år når det plutselig er en realitet? Det virker sånn. Vi har snakket om det igjen, og jammen husker han samtalen. Og er veldig motivert. Så da er det bare å putte inn 24 ting vi ville gjort uansett. Som bake pepperkaker, pynte pepperkaker. Henge opp lys ute og stjerne inne. Se film. Kjøpe julegave til lillebror. Skøyter. Kino. Teater. Små og store ting, men i hovedsak tid med mamma eller pappa eller hele familien. Pedagogisk

Avhengig

Bilde
Herregud. Jeg er blitt avhengig. Jeg har oppdaget en side ved meg selv som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg blir rastløs og nervøs, og kan nesten ikke vente til ungene har lagt seg. Utstyret står klar, men det er ikke så greit med småtasser løpende rundt. Nålene er spisse, og det blir så mye hyl og skrik hvis de stikker seg. Jeg tenker på enkel tilgang på stoff, og det er krise hvis jeg slipper opp. Jeg får ikke sove på kvelden, er fortsatt høy etter en litt for stor dose, og ser oransje elefanter danse på netthinnen, mens mannen sover intetanende ved siden av meg. Å slippe opp for stoff på lørdag, kan det bli verre? Så sitter du der da, og ser på sidene på nettet, og skulle ønske du hadde alt tilgjengelig, eller i det minste noe rett rundt hjørnet i nabolaget. Men det er ikke bare å gå bort på senteret heller, de selger ikke sånt der. Alt jeg kan tenke på er følelsen det gir meg. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, og jeg har lyst til å fortsette. Snike meg ned mens res

Søndag morgen

Bilde
Noen søndager er vi oppe før hanen galer. Andre søndager er det stille til halv åtte. Slike dager liker vi. Eldstemann klarer å stå opp selv, han går bare ned og ser på tv. Og selv om jeg kanskje syns han burde se litt mindre søppel på tv, er ikke det en kamp jeg orker å ta halv åtte på søndag morgen. Da får han lov å se nesten hva han vil. Heldigvis har han sine favoritter, og dumper ikke borti ting han ikke burde se. Men han lille, han klarer ikke å stå opp selv ennå. Heldigvis. Jeg hører ham fra halv åtte, bablende i sengen. I dag er det mannens tur til å stå opp. Han sover. Tungt. Derfor kan jeg ligge og høre i førti minutter. Og så lenge han er fornøyd og ikke skriker, kan han bare ligge. Illustrasjonsfoto... Kaudervelsk. Det dekker vel det meste. Det er litt fascinerende å ligge og høre på minsten da, hva tenker han vel på, der han ligger? Han synger for kosedyrene, og har fått en forkjærlighet for en bil og en motorsykkel, som absolutt må med i sengen nå. Tu

Tidsklemma

Bilde
Har du noen gang tenkt at du har for mye fritid og for lite å fylle den med, send barna dine på Steinerskolen. Da er du sysselsatt de neste ti årene. Har du flere barn, er det enda flere år med julemarked og lanternefester i vente. Kanskje vi slipper å bake noe hvis vi leverer noe som ligner rønna fra i fjor? Denne uken er det bare et foreldremøte og et kosemøte med pepperkakepynting på planen. Men pepperkakene må jo bakes først. Det kan være hjerter eller sirkler, eller annet som passer på pinne. De skal være minst 15 cm i diameter, og så tykke at de ikke brekker av pinnen når de er pyntet. Hvis vi ønsker å ha vinduer i, må vi bruke Brynhild bringebærdrops. Og vi skal lage minst ti hver. Jeg lurer på om jeg kanskje skal skjære dem ut på frihånd, for et litt kreativt uttrykk. Og henge gardiner i bringebærvinduene. I dag kommer det en e-post om loddsalg. På toppen av pepperkakene og de 15 hjemmeproduserte tingene vi skal levere til julemarkedet. I tillegg til vaktene vi

40-åringer

Bilde
Har du sett på makan! Folk blir førti for tiden altså. Og de ser jo ikke ut som de er en dag over tretti! Da jeg var liten, sto de på førti nærmest med en fot i graven. De hadde håpløs hårsveis og voksne barn. Og var de en sjelden gang på fest, latet de som de var unge, og det var bare pinlig. Spesielt for barna. Nå er de på førti småbarnsforeldre, med kul sveis og hippe briller, og de har barn som syns de er kule, ikke pinlig steingamle. I helgen har vi vært i førtiårslag, og jeg vil benytte anledningen til å gratulerer jubilanten nok en gang, og takke for en flott fest! Vi hadde det kjempefint - og du er en feiende flott førtiåring!

Syk mamma

Bilde
Mannen leser den tristeste nyheten i avisen: På grunn av økte kornpriser skrus ølprisene opp. Jeg trøster ham med, at etter planen kommer han til å spy i natt, og vil av den grunn ikke ha lyst på øl på en stund. Han hevder fortsatt at han ikke skal bli syk, og at hvis han skal spy så er det fordi han har drukket masse øl. En gang. Men jeg er fortsatt sikker på at han kommer til å spy i natt. Det følger et mønster. Minsten natt til lørdag, eldstemann natt til mandag og mamma natt til onsdag. Det må jo bare bli pappa natt til fredag. Jeg hater omgangssyken. Jeg tror faktisk jeg skal dø. Hver gang. Det setter seg i nyrene og i ryggen og jeg blir nesten mann når jeg er syk.  Jeg er så skrekkelig syk og selvmedlidende. Av og til på jobb, når det er som travlest, har jeg lyst til å være bittelitt syk og kunne ligge hjemme på sofaen og lese, drikke cola og se på enkel formiddagsunderholdning på tv. Og så er jeg syk, og det eneste jeg orker er å lese en sms i ny og ne, og drikke

Sinnamamma

Bilde
Jeg har alle intensjoner om å være den bollebakende, kakaokokende supermammaen. Jeg begynner med friskt mot hver morgen, sender barn av gårde, for så å dra på jobb og lade opp til ettermiddagen. Når sønnen kommer inn døren, begynner jeg. Hvordan var dagen på skolen, vennen? Har dere gjort noe gøy?  Siden han er i skikkelig fjortishumør for tiden, er svaret vanligvis: Ingenting. Ikke noe gøy. Husker ikke. Eller variasjoner over dette. Supermamma erstattes ofte - og fort - av sinnamamma. Nå har vi hatt en helg i omgangssykens tegn, og mangel på søvn hos mor innvirker på det meste. Det er klart at eldstemann ikke kan noe for at han må kaste opp halv ett på natten. Særlig siden det er lillebror som har dratt omgangssyken i hus. Men det gjør det ikke noe morsommere for det da. Fordelen med han eldste er at han merker at det skjer, og bare halvparten går utover klær og seng. Resten havner i bøtte eller do. Når vi så må være hjemme fra skole og jobb en dag på grunn av sykdom, k

Hverdagskriser

Bilde
Pappaen og sønnen drar på handletur, med lovnad om is. Minsten er helt turbo hjemme, og venter og venter på pappa og storebror. Heldigvis vet ikke han at storebror spiser is. Endelig kommer de, fullastet med varer; bleier, tomater på boks, jus, melk, joghurt. Og én smoothie. Som minsten kommer gledesstrålende inn med, etter å ha møtt pappa og alle posene i gangen. Han drikker den i full fart til kveldsmaten. Da storebror kommer, inntreffer dagens krise. For smoothien er til ham. Dumme mamma tror jo minsten har fått av pappa. Sånn er det ikke. For han snuser seg raskt frem til godsakene i Kiwiposene, og forsyner seg selv. Så hva er moralen? Kjøp ALLTID minst to av hvert !

Naboen

Bilde
Jeg er utrolig nysgjerrig på naboene. Jeg sitter ikke akkurat hjemme bak gardinene og spionerer med kikkert, men jeg lurer litt sånn i all hemmelighet. Og titter opp hver gang noen går forbi kjøkkenvinduet. Hjemme der jeg kommer fra, kjenner jo alle hverandre. Her er vi så vidt på nikk når vi møtes på sameiermøte eller i garasjen. Nå ser vi at de i svingen skal selge. Flere som har gått forbi har hørt krangling og slag, er det han som banker henne? Mannen har sett ham med solbriller, kanskje det er hun som banker ham? Politiet har ikke vært der, så vidt jeg vet, men en periode var de på besøk hos et par andre naboer litt oftere enn vanlig. Kanskje like greit at de flyttet før mannen der i huset kastet kona ut fra tredje etasje, slik han holdt på å gjøre en dag. Naboen rett ved siden av har jeg plutselig oppdaget. Etter fire år som naboer må jeg si at det var litt overraskende å se at det faktisk finnes en mamma i det huset. Henne har jeg aldri sett tidligere. Mannen har viss

Fredag på sofaen

Bilde
Etter tre timers photoshopkurs etter syv timers arbeidsdag, er det ganske godt å komme hjem til mann, barn og sofa. Og synke ned i sofaen med et glass vin, barn i seng og lett tvunderholdning med Nytt på nytt. Jada. I en ideell verden. Minsten har bestemt seg for at han er syk. Så han vil ikke sove. Eldstemann må være veldig sliten, kanskje han er syk, for han sovner og merker ikke at minsten faktisk ikke ligger i sin egen seng. Han sitter på sofaen med oss. Lys våken. Og som han babler. Og synger. So ro. Og han har æsj. I bleia. Vi har stearinlys. Det må påpekes. Og bemerkes. Og vi må svare, må du forstå! Når han peker og babler og Lys-lys - pappa - lys-lys . Så snu hodet og si Ja vennen, lys! Hver gang. Nytt på nytt begynner, og slutter. Og jeg har ikke hørt noe særlig. Jeg tror det var han fra Turboneger som var programleder. Alt jeg hører er: bla-bla-bla . Mens poden ligger henslengt på sofaen med en skål kald makaroni fra i går på magen. Han har allerede perfeks

...gull i munn

Bilde
Morgenstund har som kjent gull i munn. Det må være hos noen andre. Hos skigutta, for eksempel. De har gull i munn. Lånt fra nrk.no Hos oss er det ikke fred og fordragelighet, kos og familiehygge. Fra klokken ringer til jeg sitter på jobb, er det egentlig bare mas og styr. Eldstemann bruker nesten 20 minutter på å få på fem plagg. Han glemmer at han kler på seg, mens han gjør det. Jeg er glemsk selv altså, jeg kan godt finne på å ikke komme til avtalt tannlegetime hvis det ikke er lagt inn i kalenderen på telefonen. Men jeg glemmer ikke at jeg kler på meg. Minsten må lirkes og lokkes, og å stå opp med feil ben er et begrep han er kjent med. Han må riktignok løftes ut av sengen, så han står vel egentlig opp med begge bena samtidig. Da er det feil. Maser jeg en gang for mye, går han helt i vranglås, og vi kan bare glemme tannpuss. Heldigvis har vi så langt sluppet unna å levere ham i barnehagen kun iført pysj. Sånt skjer visstnok. Alle de som har hyggelig frokost og kaf

Julemarkedproduksjon

Bilde
Jaja, da er vi i gang. Jeg har nå produsert et stykk forkle til jente, 0-2 år, til årets steinerjulemarked. Da er det bare 14 ting igjen til vi er i mål. Det er jo lett som en plett. Jeg blir nesten ikke stresset i det hele tatt. Mannen stiller opp med en liten bod på markedet, hvor han selger nettsider. (Jeg er litt usikker på om det er godkjent i steinersammenheng, men de må jo også følge med i tiden...)

Opp-og-ned-dager

Bilde
I dag drar jeg fra jobb full av energi, og ser for meg produksjon av opptil flere luer til Steinerskolens julemarked, som nærmer seg med stormskritt. På jobb har vi besøk av Margaret Skjelbred, som forteller om sitt liv som forfatter (og som en bonus en liten historie om hvordan hun ble kjent med sin ektemann). Hun forteller om romanene som kommer til henne i bilder og setninger, tydelige og klare. Og hun forteller om skrivesperre. Når hun får voldsom lyst til å vaske vinduer og brette tøy og annet huslig. Når stolen fungerer som en omvendt magnet, og den bare kaster henne av og bort til disse vinduene, som skriker etter å bli vasket akkurat nå. Etter en tur til byen, som tar litt av energien min, etterfulgt av en tur på Ica, som tar litt mer, klarer sønnen å klemme hånden i bildøren. Og guri malla som han skriker! Jeg ser et øyeblikk for meg fingertupper på bakken og blod som sprutet og nok en tur på legevakten. Faktisk går det ikke så aller verst når uhellet først skal være ute

På nattbordet

Bilde
I aviser og magasiner er det ofte intervjuer med kjendiser, som blir spurt om hva de har på nattbordet akkurat nå. De svarer da: Siste boken om Arne Treholt. Jonas Gahr Støres selvbiografi. Bind to i Millennium-trilogien. En bok om skatterett. Sånne veldig kjedelige og forutsigbare ting. Leser folk virkelig boken om Arne Treholt på sengen? Kanskje for å sovne fort? Eller er det fordi de tror jeg blir imponert? Jeg vil også bli stilt spørsmålet. Hva har du på nattbordet nå? Hos meg er svaret mye mer variert: Et Tom og Jerry-blad. En bok om Albert Åberg. En leseløve. Jeg, av Svein Nyhus. En krim av Val McDermid. Ungdomsromanen Elsker, av Sverre Knudsen. Historien om herr Roos, på svensk, av Håkan Nesser. Märthas eventyrbok. En vekkerklokke. En leselampe. To legomenn. En blinkende plastdings fra Burger King. Musus (en blå tøymus sønnen fikk da han ble født). En up-and-go. Og en muffinsform i silikon. Så blir kjendisene spurt om hvem de har lyst til å stå fast i heisen med. De v

Kan noen skru av?

Bilde
Da mennesket ble laget, om det nå var på den ene eller den andre måten, glemte kunstneren en viktig funksjon: avknappen. Er det mulig å reklamere på varer etter så lang tid? Kan jeg bestille en app som gjør at det går an å skru av? Eller i det minste dempe lyden? Stripe lånt fra www.dagbladet.no Jeg går i et evig sus på jobb. Folk følger etter meg nesten inn på det lille rommet med hjerte i døren. I dag har jeg hørt en halv time om psykiske vansker og mangel på barnehageplass, fra en og samme dame. Som ikke en gang går hos oss lenger. Hjemme hører jeg på et evig gnål. Mens jeg lager middag, henger minsten i buksebena mine og hyler, mens storebror står ute i veien og roper inn om han kan få is. Eller plommer. Eller vannmelon. Eller om han kan gå til kompisen. Eller om han kan få klistremerker. Under middagen skjærer det seg helt og fullstendig, så eldstemann løper ut og slamrer med dørene, mens minsten babler kaudervelsk og energisk. Mamma må ta en time-out. Og mens je

Skytevåpen og barn

Jeg sitter her og gråter. Jeg ser videoen til Sivert Høyems bidrag i årets tv-aksjon, for Flyktninghjelpen. Det er hjerteskjærende å se. Barnesoldater med maskingevær og forfulgte mennesker som lider. Og stemmen til Sivert gir meg ekstra gåsehud. I dag går søndagsturen, i strålende solskinn, til Lambertseter. Minsten sover i vognen, og vi kan sette oss og spise lunsj i stillhet og fred, idyll. Inn på senteret kommer en familie med tre barn, hvorav den ene har med maskingevær. Han sikter på søsteren og fyrer av en salve. Han står gjemt bak en søyle og sikter på kunder. Han står og ler mens han skyter vilt rundt seg. Og foreldrene smiler og syns det er gøy. Jeg er fullstendig klar over at det er laget i plastikk. Jeg er fullstendig klar over at han kanskje ikke vet bedre. Men foreldrene må vite bedre! Har de aldri sett bilder av barnesoldater i afrikanske land? Har de ikke sett traumeutsatte barn og voksne i nærmiljøet?  Så jeg sitter her og gråter. Jeg har sett norske b

Fin høst

Bilde
Selv om jeg må innrømme at jeg er et sommermenneske, som liker varme og sol og lange kvelder på terrassen, gjerne med et glass Chablis, er det flott med høst også. Særlig når været er slik det har vært denne høsten. Og det går helt fint å bytte ut terrassen og solen med sofa og stearinlys, og temperert rødivn i glasset. Litt misunnelig på sønnen som er med kompis på fjellet denne helgen, men fint i Oslo også. Før tolv har vi allerede vært ute på lekeplassen, med sitteunderlag i ull og lue, vanter og de varme vinterstøvlene. En liten pause nå, så må vi ut igjen. Vi er jammen heldige som får ha slike fine dager.

Over landegrensene

Bilde
Jeg har nylig oppdaget statistikken på bloggen min. Jeg er forbauset. Litt over antall treff, det er faktisk over all forventning - jeg som tror jeg har tre lesere. Jeg er litt forbauset over søkeord som fører folk til min blogg: Hattings boller. Oslo senketunnel kø. "så trang bukse". Men mest av alt er jeg forbauset over hvor leserne mine bor. Vietnam?! Russland! Canada! Brasil! Australia! Internett gjør jammen verden liten. Hvem er dere?! Ha en fortsatt fin dag

Shopping

Bilde
Da eldstemann var liten, elsket han å være med på Ikea. Til stor glede for mammaen. En gutt etter hennes hjerte! Og antakeligvis til glede for pappaen, som både slapp å være med og fikk alene-hjemmetid. Jeg aner ikke hva det var som gjorde at sønnen ville være med dit. Ikke er han spesielt opptatt av interiør og ikke har han kredittkort. Sånn sett hadde det vært bedre å ha med mannen da, han har jo til og med dekning på kortet to uker før lønn (det har ikke hun han er gift med). Men - han er ikke så veldig blid hvis han en sjelden gang er i nettopp den butikken, så det er bedre å titte og være blakk enn å ha med småsur mann med penger. I dag åpner det nye - mye omtalte - senteret på Lambertseter. Jeg skal likevel ut og handle, og tenker at det er en god idé. Å jøje meg, så feil kan man ta! Jeg forsøker å få med den (ikke lenger fullt så) shoppinginteresserte sønnen, men han lar seg ikke en gang lokke med is nå for tiden. Jeg truer med Hello Kitty-undertøy hvis han ikke blir

Språklig forvirring

Bilde
Forstår minsten på 20 måneder så mye som jeg tror? Eller er jeg bare stolt mor som tenker: Åh så flinke og smart og utrolig intelligente barn jeg har! For vi kan si til ham - Du må ta på sko før du går ut. Hent de nye støvlene dine . Og så gjør han det. Vi sier - Ta på lue! Og så gjør han det.   - Er du tørst vennen? Ja. Det er han. Han vil ha melk. Han forstår forskjell på melk og Biola. Det er jo ikke bare flaks, vi forstår at han forstår. Og forstår vi ikke umiddelbart, er han god på kroppsspråk. Så blir jeg litt i tvil på forståelsen da, når jeg sitter med ham på fanget, og spør  - Hvem er mammas lille kosegutt i dag? Og svaret fra poden er: Pappa! For pappa er jo ikke akkurat liten, med sine 1.93 på strømpelesten

Treningsangst og sjokolademani

Bilde
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg er og blir lat. Og liker ikke å trene. Jeg er ikke spesielt glad i mat, men jeg elsker sjokolade. Høsten er tid for sjokolade. Buksene er stramme og genserne kryper over bilringen. Mens jeg praktiserer det er tanken som teller . Og tenker en del på trening. Og kjøper nye gensere. Og sjokoladen som spises i smug på kontoret når ingen vet om det, den er faktisk ikke spist. Og da teller det ikke. Ha en fin dag! Med eller uten sjokolade.

Morgenfryd (eller var det -lyd?)

Bilde
Mannen har vært på rockefest (sønnens betegnelse på konsert) fredag kveld, og mor vet hvem som må stå opp i grålysningen. 07.15 våkner eldstemann og kusine. De klarer seg selv, men vekker minsten på veien. Ti minutter senere er han lei av å småpludre alene i sengen, og skrur opp lyden for fullt. Det er bare å kaste seg ut i det. Det er ganske mye lyd i tre barn, og utrolig mye mas. Sønnen maser, overraskende nok, om brødskiver med sjokoladepålegg, og mor må til slutt bare lage frokost. Han får i seg tre halve rundstykker, som er nesten tre ganger så mye som han vanligvis spiser. Fulladet med energi begynner maset om å bli kjørt til kompisen. Mannen er endelig våken, og forsøker å forklare svigerinne hvordan hun bruker sin nye Mac. Samtidig forsøker mor å kle på seg, for å få kjørt sønnen til kompisen. Skravla går ustanselig på sønnen. Minsten har forstått hva som foregår, og henger rundt knærne på mor og hyler. Han har tett nese og lite tålmodighet om dagen. Imens fremfører

Jaktsesong

Bilde
Nå er jaktsesongen i gang, for de som driver med sånt. Og det er snakk om elgjakt, ikke rypejakt  eller den slags bygreier. Skikkelig ut i skogen, altså. Jeg jakter ikke, og kunne for min del ikke brydd meg mindre. Men på nyhetene i går var det da en sint jeger på snø. Altså, en jeger som var skrekkelig sint på snøen. Det går jo ikke an å luske seg inn på elgen i år, det knaser i skaren når han sniker seg mot målet. Han sitter der, sur og lei seg og får jo ikke jaktet på denne elgen. Jeg kan jo være enig i at snø i september er en uting. Ikke på grunn av dårlige jaktmuligheter, mer fordi jeg liker sol og varme. Hvem er jegeren egentlig sur på? Hvem har han tenkt at skulle ordne opp i dette etter nyhetsinnslaget? Akkurat været er vel en av de veldig få tingene i verden vi faktisk ikke får gjort  noe med. Han sitter der på en tømmerstokk, på utkikksplassen sin, med røyken i munnen og geværet over skulderen. Han er sur og grinete, fordi han ikke lydløst kan snike seg inn på en

Voksenlivet

Bilde
Husmoren i meg skriker etter ryddig og rent hus. Hver fjortende dag piper det i telefonen, og jeg svarer med store bokstaver og mange utropstegn: JA!!!! Og når jeg kommer hjem fra jobb, er det magisk nok blitt rent. For selv om jeg liker å ha det rent og pent, liker jeg ikke å gjøre det. I dag er en sånn dag. Det lukter såpe og jif, og jeg kan se fargen på ganggulvet når jeg kommer hjem. Etter full dag på jobb er det middagstid. Det er i og for seg ikke noe vanskelig å lage middag. Å komme på hva menyen skal bestå av, og handle inn ingredienser til denne, er derimot kjedelig. Så det går mye i halvfabrikata her. Noe som visstnok overrasket en venninne forrige uke, hun trodde jammen at jeg lager kjøttkaker fra bunnen av hver gang, og at jeg aldri ville ha en ferdigpizza i huset. Tenk at noen tror det om meg! Om meg, som avtaler middag på tapasrestauranten Toro Toro og tenker det er suppeposefabrikantens consept store. Men i dag er det ikke halvfabrikata, det er kylling og couscous o

Mitt perfekte liv

Bilde
For en tid tilbake fikk jeg plutselig slengt midt i fjeset at jeg er en kjip husmor som tror jeg er bedre enn alle andre og ser ned på alle som ikke er bibliotekarer. Jeg snakker ustoppelig om barna mine, og lar aldri mannen passe dem for å gå ut og ha det gøy. Til slutt ble jeg ønsket lykke til videre med mitt perfekte liv. Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg vet at jeg ikke er så sosial som jeg var tidligere. Jeg har ikke lenger noe behov for å være på fest hver helg, eller se hver eneste nye film som kommer på kino. Jeg jobber hver dag, henter to barn på skole og  i barnehage, lager middag, handler, vasker tøy og legger to barn. Det er en ting jeg har lyst til når jeg er ferdig med alt dette - det er å ligge på sofaen, drikke te og se på en god serie på dvd med mannen, eller lese en bok. Det er ikke verdens mest spennende liv, men det er mitt liv. Jeg har valgt det helt selv. Jeg vet at jeg snakker om barna mine. De sliter meg ut, med mas og kjas, med fjortisfakter

Steinerbarn

Bilde
Nå som sønnen har begynt på Steinerskolen, ser jeg for meg et liv i balanse og harmoni, med vadmelsbukser og busserull, sang og dans og eurytmi. På skolen bruker de hele verdens litteraturarv som bakgrunn, de skal lage sine egne bøker i undervisningen og erfare fremfor å lese teori. Førsteklasse svever rundt på skyer, i de nyoppussede lokalene, med varmrosa vegger og lammeskinn på gulvet. De hører på muntlige fortellinger mens de sitter i ring. De blir hentet inn til timen til toner av pentatonfløyte (jeg aner ikke en gang hva en slik fløyte er, men sønnen vet det nok). De har to fremmedspråk fra andre klasse, og spiller instrumenter uten å måtte være med i korps. De har levende lys på bordet, de tover kuler som skal pynte opp i rommene, og de lager grønnsaksuppe av markens ferske grøde hver torsdag. Det er bare fryd og lutter glede, og alle blir så rolige og avbalanserte. Jeg gleder meg over alt, og ser for meg en kreativ, observant og tysktalende sønn, som vet å sette p

Kaoslørdag

Bilde
Noen dager hadde vært best å tilbringe i sengen, med dynen langt over ørene og ingen andre i nærheten. I dag er en sånn dag, kjenner jeg. Vi har en litt over gjennomsnittet sur seksåring om dagen. Det virker som han er i puberteten, han smeller med dører, surmuler og mumler for den minste ting (blant annet ingen is før frokost kan utløse raseri). Min tålmodighet er ikke veldig stor, og av og til er det ikke spesielt koselig å være her i huset. Bytur med bil er altså ingen god idé på sånne dager. Nå er den nye senketunnelen åpnet, med den følge at det ikke finnes noen avkjøring til sentrum, hvis man ikke vet om det på forhånd. For skiltet inne i Ryentunnelen sier riktignok Sentrum - men skiltet er også plassert midt i avkjøringen. Det kommer veldig brått på. Og vi ender ved Hjortneskaia og Kielbåten før vi får snudd. Jeg konstaterer bare at vi ikke er de eneste. Hjem igjen blir det enda verre. Ved bussterminalen er veien stengt for gjennomkjøring, så vi følger ikke etter al